Jeg er så glad i dag, trallalalala... jeg var hos legen i går og fikk kortison på armen min og den er ti ganger likere i dag, ikke bra men bedre... så deilig... jeg kan bevege meg... jeg tenker at "jammen er jeg glad jeg er frisk!" Det er ingen selvfølge, og i seks dager nå har jeg opplevd å være funksjonshemmet og det har vært så forferdelig... jeg har survet og bært meg, måtte hatt hjelp til å kle på meg, sette opp håret mitt, sittet i sofaen og sovet på natta, siden det å ligge i senga har vært håpløst, jeg har dopet meg på smertestillende og betennelsesdempende og survet!! Da jeg kom hjem med sykmelding i går går så sa mannen "åååå nå survet du fælt tenker jeg", men sannheten er at jeg gråt! Doktoren undersøkte armen min opp og ned i mente og vrei og vridde til jeg hylte... slett ikke noe gøy.. men jeg ble sykmeldt i fjorten dager og fikk beskjed om å gå med armen i fatle og være i ro...  Ja jeg skal være roligere men å gå  med armen i fatle er umulig. Jeg er bedre men ikke bra men så sinnsykt deilig å være litt bedre. Jeg skal ikke gjøre noenting, jeg skal bare sitte her å trykke med `en finger og ut i solen å tusle sakte etterpå.. OG DER kommer vi til hovedproblemet, det å gå etter veien i solskinnet og tusle... så kjører noen forbi..en kollega? hvorfor går hun her å koser seg? er hun ikke sykmeldt? senebetennelsen min er det jo ingen som ser, at jeg tusler sakte langs veien i sola er å ikke belaste armen, er jeg inne ser jeg alt som skal gjøres og jeg gjør det! hvorfor er vi sånn? vi liker ikke at noen ser oss om vi er sykmeldt fra jobb. Da skal man liksom ligge i senga da.. være synlig syk..  ellers er du bygdesladder rimelig raskt og en unnasluntrer og lat... stigmatisert blir du...
Men det driter jeg i.. jeg skal ut å slappe av, nyte smaken av vår, kjenne sjelen min bade i tanken på å være bedre, ha det bra, kose meg i sola og gå der å tusle,,... så får kollegaer og andre feie for egen dør:)