til hytta vi drar...

I går hadde vi en av de mindre bra dagene våre som familie. Det hele startet med at jeg og mannen var uenige om bagateller som at brødet var muggent, jeg var på badet halve dagen og at hvis vi skulle på hytta så var det snart for sent! (det høres nå ut som at det er mannen i huset jeg siterer ja,.. eh...jeg var ikke helt borte jeg heller for å si det sånn, men jeg husker nesten ikke hva jeg sa, men mere usakelig var det nok) men etter mye om og men skulle vi da på hytta! Etter å ha pakket bilen full av barn og pilkestikker og div!! var jeg så svett, sliten og sint at halvparten hadde vært nok til å få anginaanfall..om jeg hadde hatt trange årer .. det har jeg mest sannsynlig ikke,... har jeg funnet ut.

Nå har det seg sånn at mannen og jeg kjører hver vår bil, av praktiske årsaker, vi er sju stk og har ingen sjuseter :(  og vi fordeler oss slik: jeg og mine barn, samt de to minste i min lille gule" bling bling", og han og minstegutten hans i transiten. Kara kjører som regel først og vi putrer etter.. Planen var at jeg og barna skulle stoppe på butikken ett eller annet sted å kjøpe pølser, noe godt og litt annet puslerier.

Etter å ha kjørt i en halvtime piper det fra 13 åringen bak i bilen:  "jeg glemte å slå av pc`n jeg, den ligger i senga med laderen i"  .......... "HÆ???" og han gjentar litt spakere...  jeg kjenner pulsen stiger i takt med musikken der bak og forstår at vi må SNU!  Jeg vurderer ett sekund å la det være og heller se om huset fortsatt står da vi kommer hjem men det slo jeg raskt fra meg..  Min vanligste reaksjon er da å snakke uavbrutt hele turen for å forklare, øse ut all min irritasjon ut over alt og alle, slik at dette ikke skal gjenta seg senere. Det som er hakket værre, og som ungene vet,  er at hvis jeg er skikkelig sint så holder jeg kjeft.

Jeg får snudd uten et ord og setter kursen hjemover igjen, sier ingenting den neste timen det tar å kjøre frem og tilbake, ... barna er også stille.. de forstår at mor er sint!

Etter ca en times kjøring i stillhet:
"Vi skal vel innom butikken?" spør datteren forsiktig..
I mitt barnslige hysteri svarer jeg nå "nei"
"hva skal vi spise da?"
"kvister"
"kvister???" "mamma da"
"ja vi kan koke kvister og bark"
"JA særlig"...
så ler vi.... ler til vi rister og jeg holder på å kjøre av veien...

Det endte med en helt grei dag på hytta, pilking på isen, strålende sol og sånn passe fornøyde barn.. så fornøyde som det går an å bli i ødemarken uten pc og andre duppeditter.
Flere som har noen herlige øyeblikk?