Det er en av disse kalde klare regnværsdagene, regnet har høljet ned i hele dag men så plutselig lysner det og solen sender sine stråler.. vi er opptatt av små trompetbarn som er fulle av energi, nettopp våknet etter ettermiddagslur og i full fart etter matinntak, store tenåringer som lager mat så det oser på kjøkkenet og jeg står med klesvasken. Så får vi besøk, litt uventet, litt kaos, litt overraskende. Verdens herligste dame jager hønene unna før hun kommer opp på verandaen med stokken i hånda, lett haltende, god og romslig, håret er like grått men i en kort kort sveis. Jeg vet hun er syk. Det er ingen hemmelighet. Men så godt å se henne og så koselig at de kom, hun og mannen. Han, en litt småsporty type, det vi kan kalle en orignal, med sportstights og grønne solbriller, hilser blidt og gir seg med husbonden for å skravle, se på dill og dall i garasjen.
Vi går inn, "vil du ha kaffe? kake?", "neitakk, vi setter oss bare med en glass vann"
..vi snakker om løst og fast, barn og barnebarn, gamle stoler og livet.. Hun har alltid vært der som en nabo, en kjenning, en lærer for oss på ungdomsskolen. Denne dama er så full av liv, skravler, ler, spør, har synspunkter, undrer seg, vinker som et lite barn når du kjører forbi... ja nettopp så full av liv.. og dette livet har de nå ingen garanti for. 

Jeg leser om kreftmedisinen Ipilimumab som kan gi forlenget levetid for pasienter med føflekkreft.
I midten av juni kunngjorde Helsedirektoratet at kreftmedisinen ikke er med på listen over nye medisiner som tas inn i behandlingsapparatet. En av grunnene er at den er for kostbar. Jeg skulle så ønske at de hadde kunnet funnet opp og finansiert en type medisin som kunne hjelpe alle typer kreft.
Vi har allerede mistet altfor mange gjennom en lang periode der vi ikke har funnet noen vidunderkur, og alle som har hatt det ser ut til å få tilbakeslag av en eller annen type. Når skal vi kunne trekke pusten og tillate oss å senke skuldrene. Man tenker forsåvidt at: bare jeg er så gammel at barna mine klarer seg selv når det en gang blir min tur,... eller at man håper at, innen noen fler jeg kjenner får det har de funnet opp noe som kan kurere det hele. Kreft er som et snikende ullteppe som kveler sakte og sikkert,..  når skal de finne noe som virker og som i realiteten kan finansieres?