Når en pasient ikke lenger spør om han blir frisk, men hva meningen med livet er.. da blir jeg i beita for svar, da blir jeg undrende og det dype eksistensielle spørsmålet åpner seg et sted inni meg... hva handler dette om? hva tror jeg? Jeg har ingen fasitsvar til min pasient, men jeg kan prøve å åpne for en dialog der vi snakker om hva han eller jeg tror vår eksistens dreier seg om. Hva syns du har vært meningsfullt i livet ditt? Hva tror du på? Hva har vært viktig for deg å tro?
Troen er tvilsom, men for meg har det vært viktig å tro på det som skjer her og nå, livet vårt, barna mine, men også at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan ane, delvis kanskje dette siste fordi jeg har mistet nære og kjære som jeg så gjerne vil tro jeg treffer igjen. Hva skjer når vi dør? hva er døden? hva har vært meningen med å leve?
Her om dagen var jeg i begravelse, der en av mine venninner tok farvel med mamman sin, trist og vakkert på en gang, høytidelig og alvorlig..Vi var i kirken. I bilen hjem kommer vi fire venninnene i snakk om tro og religion... vi er litt forskjellig i tankene, et par syns dette med kirke og gudstro er fjas og tanteri, et par andre er nok mer betenkte. Men hva tror vi på da? En av jentene mente at mennesket kun søkte sammen i religion fordi det trenger fellesskap og en tilhørighet å støtte seg til, og at de ikke hadde dette i hverdagen ellers, slik jeg forsto henne. Er det sånn? At det er så mange i samfunnet vårt som lengter etter fellesskap og tilhørighet så derfor har kristendommen oppslutning? Eller er det sånn at vi har en bitteliten tro på eller håp om noe større? Noe edlere? noe stort og eksistensielt som vi har vansker for å få taket på?
I kirken er det høytidelig... vi blir litt høviske, hvorfor har vi sånn respekt? Vi blir litt andektige da vi stiger inn over dørstokken, vi er blitt opplært til at dette er en plass vi samles i nettopp fellesskap og føler en tilhørighet i spesielle situasjoner... et sted å samles om dine verdier? om det du tror på? det er en plass hvor vi gjennom årtider har formidlet tro, håp og kjærlighet. Det er mye av dette jeg møter i mine møter med eldre mennesker også, tro håp og kjærlighet. En tro på at det finnes mer, at livet har vært godt, at det er betydd noe for dem, et håp om å treffe sine kjære igjen, et håp om å komme til et sted uten smerte og frykt. En kjærlighet til alt og alle rundt dem; små barn, ungdom, livet, det som har vært og det de har opplevd, en takknemlighet for å ha fått levd og opplevd det de har. Det er i dette møtet jeg får bekreftet at det er så viktig å tro på disse tingene som livet gir deg. At det til slutt er det som er meningen med livet, gleden over det å leve, være til og oppleve, kjærligheten til dem rundt deg og håpet om at alt skal gå bra, troen på livet.
Trenger vi kirken til å formidle disse tingene? hvorfor må vi bruke akkurat kirken og religionen til å bekrefte dette for oss? Det handler nok en del om tradisjon og verdier i samfunnet, og at vi har brukt kirken til å bekrefte en del av våre store begivenhetene i livet vårt; den dagen du fikk ditt navn, tredde inn i de voksnes rekker, giftet deg med din livsledsager og den dagen vi forlater denne jorden. En felles arena hvor vi vier oss til- eller fratrer livet. Jeg tror det er viktig å samles om disse tingene, ikke fordi jeg ikke kan finne felleskap eller tilhørighet i hverdagen ellers, men fordi jeg tror at det finnes noe høyere enn oss selv som vi vender oss til i troen på håpet og kjærligheten til livet, noe bortenfor oss selv som gir oss en følelse av en eksistens som vi ikke kan ane helt hva er. Denne andektigheten vi føler når vi samles om disse tingene i livet, at det er en følelse av noe som er litt større enn oss selv selv om det er menneskeskapt og tradisjon også bundet til disse tingene. Det er vanskelige temaer, spørsmål det ikke finnes svar på, noe håndfast som vi har individuelle erfaringer til, noe å filosofere over, men jeg tror ...jeg er jo en troende, ikke akkurat på at gud er en kar med skjegg og langt hår som kommer å henter meg når tiden er inne, men at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan ane...og i dette jeg ikke aner hva er, er det naturlig for meg å bruke den norske kirke, troen på mennesket, på håpet og på kjærligheten som en mer håndfast bekreftelse på at jeg tenker og tror på noe som er viktig for meg.
Hva tror du på? kaller du deg selv kristen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar