Jeg vet at et ryddig hus vil innebærer ordre, støvsuging, klirring av kopper og kar, jeg kommer til å mase og være sur på alle som er i veien og alt jeg tråkker i, jeg vet at jeg kommer til å ha nærmest panikk...før klokken ti på en søndag morgen...
Jeg vet også at besøket vil være her noen koselige timer og så vil det se likedan ut.
Er det verdt det? At det liksom skal se så presentabelt ut akkurat idet besøket trår over dørstokken?
Er det verdt timer med kjefting og smelling, rydding og mas?
NEI, det er det virkelig ikke! Jeg lar det være, jeg baker heller rundstykker og lager vaffelrøre, kan hende jeg får på barna utedresser og lar dem være ute en time så kan jeg røske det aller værste og deretter får det stå til. Det er som regel slik det blir.
Jeg tenker med grøss og gru på de hjemmene hvor alt er striglet, hva skal til for å holde det vedlike? Hvor leker barna egentlig? Gjør de husarbeid hver time hele døgnet? Er mor en Gestapo? Hvordan får de det til?
Kjenner meg igjen! Jeg får en stor tordensky over hodet når jeg vet vi må rydde, det kommer besøk og vi er tilbake til start. Samtidig er det så hyggelig å få besøk, at det er er "greit nok" med rydding, etterpå… Her er iallfall ikke strøkent til daglig :)
SvarSlettDet er noe med å ha det hyggelig, men ikke sterilt!
JA er så enig med deg! Men det har tatt meg noen år å komme dit at jeg ikke skjemmes over et rotete hjem, jeg er heller litt stolt av det. At jeg tør å la det flyte litt, at jeg tør å vise at vi er mennesker som lever og har frihet til å gjøre hva vi vil. Det er deilig! Unntaket er fortsatt når mormor eller farmor kommer på besøk, da liker jeg at det er litt ryddig!!
SvarSlett