Drømmer på en kvinnedag

Noen drømmer om å reise... noen drømmer om hytte på fjellet... noen drømmer om en stor karriere....jeg drømmer om lille "Sofie".
Innimellom legger fosterhjemstjenesten ut annonser om barn som trenger fosterhjem og jeg drømmer meg bort hver gang.

"Sofie, er ei observant og sosialt interessert jente på 10 mnd . Hun skal vokse opp i en fosterfamilie" -( fra en annonse/fosterhjemstjenesten i oslo, for en tid tilbake)

Får jeg aldri nok? Hadde jeg hatt nok soverom så hadde jeg, for lenge siden, ringt og spurt om denne lille jenta har fått familie. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg sluttet som helsearbeider tvert og reist å hentet lille sofie i stedet. At jeg i det hele tatt tar mot til meg å lese "barn som trenger fosterhjem" -sidene er helt utrolig..jeg får liksom ikke satt lokket på.

Jeg har mer enn nok, det skal bli nok å følge opp i fremtiden, det er ikke det.... det er bare ønsket om enda en.... i vår priderapport husker jeg det står at jeg har uttalt at jeg kan ha vanskeligheter med å begrense meg selv i henhold til arbeidsmengde og at jeg kan ha vanskelig for å takke nei til noe, .... det er sannelig sikkert..men her har jeg ikke blitt spurt..jeg tenker helt av meg selv... mannen er til dels litt der at han rygger om jeg skulle hinte i den retningen, samtidig var han i rimelig tvil da han skulle kaste barnevogna vår på dynga her om dagen, "er du helt sikker? vi kommer ikke til å ha bruk for denne her mer mener du?", "Nei" sa jeg og tenkte for meg selv: da skal vi i såfall ha ny vogn;) Svigers sier "jammen har dere noe å henge fingrene i" og ler litt oppgitt.. mamma sier "at dere orker, det måtte vært godt å bare hatt store barn nå og hatt mere fri?" ....jada...jeg hører hva dere sier... De mener bare vel,  de mener å si at de syns det ser slitsomt ut og vil vi skal tenke oss om...

 

Advokat Lippestad sa: vi hadde mange barn og skulle ha ett til, et par av dem har også spesielle behov og krever mer oppfølging, kona er sykepleier... de så muligheter. "Dette tror vi på og dette vil vi gjøre!"
Dette uttaler han om tankene hans når det gjelder spørsmålet som ble reist den 23 juli, dagen etter den dramatiske utøyahendelsen da han får spørsmål om å stille som advokat. Han er et perfekt eksempel på at Ingenting er umulig, bare du vil- og ser mulighetene istedetfor problemene.

Dette er selvfølgelig mest på rolige dager, hvor alt flyter stille og greit, og når huset er passe ryddig, at disse tankene er tilstede.. jeg kan plutselig ta meg i å evaluere situasjonen min, midt i episoder hvor jeg skal ut og bort, står i stress eller syns at det er altfor masete rundt meg, tar jeg meg i å tenke: kunne jeg hatt et lite barn til å dra på nå? - så får jeg ofte til svar: "tja, om du ikke hadde jobbet ved siden av", eller " ja, hvis du hadde hatt enda et soverom"

 

Min største bekymring (og det er ingen grunn god nok) er at noen skal tenke at jeg er uansvarlig eller at jeg ikke tenker meg om ved å gjøre et sånt valg... Jeg gjør det!!! i aller høyeste grad, men det er en forutsetning at du har nok tid, tilstedeværelse og energi nok til å ta vare på disse barna- og det kunne jeg ikke gjort så lenge jeg jobber som jeg gjør. Hadde jeg hatt dette som heltidsjobb hadde jeg ikke vært i tvil.. hjemmeværende på fulltid med barn som har spesielle utfordringer og behov, det er spennende syns jeg....

Jeg har lyst til å jobbe med relasjoner, mennesker, daglig omsorg, hverdagsliv. Det er jo det jeg gjør nå, men hvis jeg hadde byttet ut min nåværende jobb som også består i å gi omsorg og ta vare på, med en annen type omsorgsoppgave istedet.. Avlastning i henhold til barn, kanskje lette demente eller psykiatri.. kanskje aller helst barn og ungdom.

Jeg har lyst til å bygge (kjøpe) meg en gård, jeg har lyst til å finne den perfekte plassen med mange soverom, med stort kjøkken, plass til langbord og store måltider, en gårdsdrøm med plass for husdyr og felleskap, en sansehage, jobbe med grønn omsorg og "inn på tunet", En hest, noen høner, et par hunder, et par pusekatter, en plass å leve, en plass å dele.. Mannen i huset er også til dels der, bare litt reddere for å ta sjansen. Det å satse, og satse stort, mye gjeld og usikkerhet rundt det å vite om man får noen "oppdrag"

tør vi ta sjansen?

Da kunne jeg levd dette livet jeg ofte drømmer om...

Samtidig kan jeg fortsatt tenke at "herregud nå har jeg nok"!!! når huset flyter i rot, du står midt i trappa i mellom skifte av vinterklær mot sommerklær, med svarte søplesekker på alle kanter og to små som står nede å hopper i fjorårets gummistøvler og tenåringene står oppe å drar i sommerskoene fra i fjor og bedyrer høyt at de må ha nye sko... potetene koker over på ovnen og da jeg skal tråkke over sekkene i trappa så faller jeg på hodet oppå en hylende brannbil i nederste trinnet, får reddet potetene og burde startet på å steke karbonadene, minstebarn har bæsjet i buksene og eldstemann skal kjøres til venninne. Mannen har foreldremøte på skolen og jeg burde vært ute i finværet, telefonen ringer og egentlig burde jeg ha sovet to timer før nattevakt... jeg prøver å vurdere hva som "burde burde" mest... hvis jeg da spør meg selv: kunne du nå hatt et ekstra lite barn i huset? kunne du nå hatt en ekstra person her? da blir svaret nei,.. men så får jeg satt på karbonadene, skiftet på minstebarn, bært søpleposene dit de skal, spist middag, kjørt eldstemann og mannen har reist på foreldremøte, jeg bader de to minste, suser på badet, skravler og ler litt, alt roer seg ned,,,...da blir fem minutter kaos en bagatell, da tenker jeg: joda, jeg kunne jo hatt en til her..den hadde alikevel hatt det bra:)...bare jeg ikke skulle på nattevakt!!

Det er drømmer om flere barn, mer hektiske dager, jobbe utradisjonelt i hus og hjem, være kvinne på alle premisser, urkvinne - passe hus, barn, lage mat, skape trygge trivielle stunder og møtepunkter i en travel hverdag. bake boller en tirsdag, gå på tur en onsdag...