Hvor exklusiv er du?

Ingen vil bo i Ikea katalogen, alle vil stikke seg ut, være unik og spesiell som over hodet mulig. Men å være exklusiv koster, mener mange.

En familie trenger en stol. De tar sine 2,1 barn og går ut gjennom døren med navneskiltet "Svendsen" på, setter seg i sin helt vanlige sølvgrå Volvo og drar til Ikea, de kjøper seg en stol og drar hjem igjen. De har noen problemer med å få skrudd sammen stolen, og det skriver de en beretning om på facebook, får noen likes og så går dagen videre.

Det er ikke denne familien, denne møbelhistorien, som blir omtalt i interiørbladene, eller i lokalavisen. Den er for normal. Alle har ikeamøbler.

Alle vil stikke seg ut, være spesielle, unike og skille seg ut i den store massen.

 

Ida Hult er samfunnsanalytiker  og mener at det å lengte etter det exklusive  er en sterk voksende trend.
Før i tiden var identiteten vår koblet opp mot familien vi kom ifra og hvis vi kom fra en gård og far var bonde fortalte det samfunnet noe om hvem du var. I dag viser vi ofte hvem vi er gjennom det vi konsumerer. Det høres trist ut men er sant. Det er en viktig del av hvordan vi ser på oss selv- eller vertfall hvordan andre ser oss.

Er du "en sånn en som handler på HM"? eller handler du på små, exklusive butikker? og hvilken bilder gir vi av oss selv når vi handler mat? kjøper du kortreist og økologisk eller first price?  Ferierer du som så mange andre, i Thailand, over jul,- eller reiser du i høysesong til en mer eksotisk strøk med egen kokk og betaler ekstra for å fly på en litt bedre klasse?
Til og med sjokoladebiter kommer i ekstreme prisklasser, for ikke å snakke om vin, kjøper du en billig rødvin til helga eller blar du villig opp hundrelapper for å få den spesielle?

Å vite hvem man vil være, blant mange millioner andre mennesker er ikke alltid like lett. Status er viktig for mange. Før i tiden var det ofte mange penger som gav deg status, i dag har mange fler "Mange penger", derfor blir det mer måten å bruke pengene på som sier noe om hvem du er- og som gir deg status eller ikke status.  Den som ikke vil være en dusinpersonlighet  kan rett og slett ikke gjøre som alle andre - eller ha de samme tingene som alle andre.  Dette gjelder både for klær, møbler, hus og reiser, hvor mange barn du har og hvor du velger å bo.

Teksten er hentet fra magasinet Family Living, skrevet av Rebecka Åhlund, og den var så god at jeg bare måtte boltre meg i noe av essensen den.

 

Jeg har faktisk veldig sansen for det hun skriver om det å være exklusiv, men jeg har ikke sansen for å bruke alle pengene jeg har på det. Jeg prøver derfor å være min egen versjon av exklusiv, å skille meg ut i mengden med å gjerne kjøpe det litt spesielle, men jeg bruker ikke så mye penger på det.

 Jeg liker det ingen andre har, jeg liker at de gamle skapene i stua har en historie, om hvor vi hentet dem, hvor de kommer fra, hvilken farge de har under malinga, hvor de har levd.. jeg vil ikke ha det slik at når du kommer inn til meg så kommer du inn til naboen, jeg liker Ikea, men jeg vil ikke at mitt hjem skal være innredet som en identisk side fra katalogen deres.

Den gamle skjenken i stua minner meg om den gangen jeg fikk overtalt mannen til å kjøre til oslo, midt i verste rushtrafikken med stor henger for å hente møbler som sto på et gammelt atelier der, - mannen var sur og sa ikke ett eneste ord hele veien og hadde et innbitt tømmermannsfjes mens han rundet Sinsenkrysset med en kjempehenger hengende bak og jeg bet meg i leppa og ba om at vi for guds skyld ikke måtte kollidere nå. Da hadde jeg kommet til å få høre det for resten av livet. Trygt ute av gryta, på vei hjem med fullstablet henger stoppet vi for å kjøpe pølse, cola og snikers og da sprekker hele fjeset i et stort latterbrøl. Der i Nittedal, løsnet jerngrepet som hadde hvilt over den stakkars svette mannen min som var så snill å bli med meg på noe han faktisk hater, men gjorde for min skyld... Den skjenken er et av mine symboler på at han strekker seg langt for mine interesser.

             Jeg liker litt ull, strikket, mønster, tovet, folklore, poncho med frynser, teddyforet støvler, lusemønstrede jakker, gjerne over strikkede kjoler, jeg like duse farger og innslag av en dæsj knalle farger. Jeg liker gummistøvler og store biler. Jeg liker bondemøbler, designermøbler, plastkopper og gamle mugger, jeg liker dyre barneklær, retro barneklær, redesign og arvet, jeg liker grønt den ene dagen og lyseblått den andre dagen. Jeg liker mye forskjellig, det trenger ikke være spesielt dyrt, og det trenger heller ikke å være spesielt billig...bare jeg liker det.

Ergo så havner jeg opp med masse forskjellig, jeg har ikke èn stil eller èn bestemt butikk jeg må handle i, jeg slenger innom der jeg er og finner jeg noe jeg liker så havner det kanskje med hjem. Jeg elsker brukt og antikk, ting med historie og en dæsj spesielt over seg. Men det blir noe annet enn alt det andre har, og DET er jeg mest stolt over!