Skippertak

I går fant jeg rett og slett ut at jeg hadde lyst til å sykle.. sånn helt plutselig så slo det meg at det var fint vær, huset var ryddig nok til å forlate det, gutta var ute, mannen holdt på med VED for engangsskyld og jeg tenkte: Nå skal jeg jammen ut å sykle!!! Tror det er første gangen på ett år at jeg er arbeidsledig, ALENE og ikke aner hva jeg skal finne på, og så bestemmer jeg meg for å sykle.. bra! (klapper meg selv på skulderen)

Jeg fant sykkelen min, justerte setet... jeg hadde tenkt ut løypa og satte igang.. Saken var bare at da jeg kom litt opp i skogen så forsvant den veien jeg hadde tenkt å holde..eller dvs at den var igjenngrodd.. Utrolig lenge siden jeg var der oppe..men jeg skulle ikke la meg stoppe og tok derfor sykkelen under armen og fortsatte til fots. Nå har det seg slik at jeg er sta og jeg skulle ikke for mitt bare liv abryte turen, men mer gjørmete, kumøkk og kvist ble det og etter en km måtte jeg innse at jeg kom faktisk ikke til bedre vei. Jeg måtte snu og bære sykkelen tilbake. Jeg hadde gjørme opp til knærne, oppskrubbede legger, var kokt av sol (og muligens dårlig trening) og samtidig hadde smartass ikke tenkt å ha med vann.

Vel hjemme og etter å ha konfrontert mannen med veien som hadde forsvunnet, så forsto jeg at jeg måtte ha fortsatt et lite stykke til høyre FØR jeg skulle til venstre. DET irriterer meg sinnsykt og jeg tror jammen jeg er tilbøyelig for å prøve turen en gang til i dag. Bakdelen er bare at i dag kjennes det ut som jeg er blitt overfalt av en vill ku og at hun traff utrolig godt i baken.