Kjærlighetserklæringen

Den gylne timen, idet kveld blir til natt, for atten år siden ble hun født.. den absolutt dyrebare skatt..
Jeg kan huske den myke huden, lukten, de mørke øynene som glippet opp mot meg, de små fingrene som tok tak i mine, den lille munnen som etter hvert skulle komme til å snakke så fort og så mye, den lille bylten var som den mektigste gave.

Etter hvert skulle jeg bli kjent med et herlig spekter av et lite menneske som var engasjert, boblende glad,.. som elsket kattepuser over alt i verden, hvor hele hennes verden stoppet om det kom en pus inn i rommet, den lille hoppende kroppen som var overalt,  alltid med en ny historie å fortelle,
det flokete håret som fikk meg til å smile... eller gråte...

Opp gjennom disse årene har vi lært hverandre å kjenne, styrke, svakheter... vi har hatt øyeblikk hvor vi har lært hverandre å kjenne på en måte som gjør at du virkelig kjenner hverandre. Bare et blikk, en oktav i stemmen eller et ord i en melding som gjør at du vet.. latteren hennes som bobler, som kan gjøre en hel verden til et bedre sted,
vi har hatt dager da hun ville låse seg inne for evig... gudskjelov har hun ikke gjort det, hun har kommet seg opp og fram.. videre...- og den skjelvende følelsen av stolthet inni meg sprekker når jeg hører de gode holdningene eller bestemtheten som jeg ser jobber inni henne.

Lukten av nybakt Brownies kiler meg i nesa, lysene jeg tenner i andektighet over at den lille bylten min har blitt atten år i natt, jeg skal opp å vekke henne, for attende gang på senga med kake og tente lys.