Om det å blogge om meg selv og familien

Jeg tenker stadig på hvordan jeg utleverer min familie, særlig i perioder hvor jeg legger ut mange innlegg og blogger daglig. Dette med nettvett, om det jeg skriver er ok eller om jeg går litt for langt enkelte ganger. Jeg er en åpen, sosial person, jeg skriver om mye og mangt, og til tider er jeg kanskje helt på kanten av det jeg burde skrevet om? Kanskje er jeg farget av en stemning og skriver mer enn jeg burde? Jeg er rimelig klar for å by på meg sjøl enkelte ganger! Andre ganger er jeg i tvil- skriver jeg for lite? Byr jeg på for lite? Hva vil folk lese om? Enda viktigere; hva vil jeg formidle?

 

Enkelte ganger må jeg gå noen runder med meg selv om jeg ødelegger mer enn jeg skaper?

Jeg har tenåringer og det jeg skriver eller viser frem i form av bilder berører dem i høyeste grad, jeg er mamman deres, vi er deres familie, deres referanser utad i samfunnet. Det er viktig for meg hvordan både jeg og mine barn fremstilles, og da også gjennom bloggen min. Ofte tenker jeg at det kun er ukjente mennesker som leser om oss, men en gang innimellom hører jeg at det er mennesker som kjenner oss som leser og jeg spør meg selv om vi da er samtaleemnet rundt middagen til den enkelte familien den ettermiddagen? Tåler vi det? Skader det mine barns ry og rykte?

Familien vår er et veldig sammenspleiset team... vi "jobber" sammen alle mann og er utrolig avhengige av hverandre.. vi er en bøtteballett hvor alle savner den ene som ikke er her, om noen er borte en tur.. Jeg tror vi liker å være sammen rett og slett! Vi er trygge på hverandre og kjenner hverandre godt. Jeg tror ikke bloggingen min skader oss innad i familien, men jeg aner ikke om det skader oss utad!

Hva vil jeg formidle? hva er hovedbudskapet med bloggen min?

Jeg har lyst til å formidle noe om hverdager uten stress og mas, de gode øyeblikkene, om det å være der for hverandre, hva fyller man hverdager med? Det er mye i samtaleemnene vi har med ungdommene våre som inspirerer til refleksjon og det er episoder og hendelser vi hører om eller erfarer som gjør at jeg reflekterer og har lyst til å dele.



Å være offentlig er mer vanlig nå enn det var tidligere, og når jeg ser hva ungdommen legger ut, så kjenner jeg at jeg får lyst til å gjemme hodet i puta til tider.. der hadde mine grenser vært nådd for lengst.  Èn ting er det de legger ut om seg selv, (jeg har tatt mange runder med dem om nettvett), men det blir noe helt annet det jeg legger ut om dem. Samtidig er jeg, med bloggen min, en mal for dem.. (hadde jeg lagt ut nakenbilder av meg selv så hadde de også sannsynligvis gjort det) Gud hjelpes meg forby det!! Kunne ikke tenke meg å flashe et lår engang.




Jeg vet barna leser bloggen min og jeg får høre det om jeg legger ut noe som er upassende. Det er aller helst bilder som må godkjennes, ellers føler jeg at det jeg skriver spiller liten rolle.
Enn så lenge.. etter hvert vil også mammas tanker og holdninger bli en del av tankespillet deres og jeg håper for så vidt at det jeg skriver vil ses på som både holdningsskapende og fremstå som positivt for dem den dagen de virkelig setter seg ned for å lese.

Hva tenker du er greit? Hva vil du like å lese om? hvor går grensa?