Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
Khalil Gibrans "profeten"
Hvordan elsker vi dem vi elsker?
Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...
Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.
Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?
En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?
På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift... han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...
Hva med deg? syns du dette er vanskelig? Er du gift?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar