Et gjennomsnittsmenneske

Jeg er gjennomsnittlig, normal, jeg kjører rød kassebil, jeg har en normal garderobe, normalt hår, har noen kilo for mange, har kanskje litt over gjennomsnittet med barn i huset, vi har en normal livsstil, jeg har en normal mann, jeg har en litt unormal men samtidig normal jobb, jeg har normale foreldre, søsken og venner. Jeg er en del av the average People..

Så har du noen, som er litt høye på seg selv og du får et inntrykk av at måten DE lever på, og det DE presterer er det eneste riktige verdifulle livet som finnes. Sånne typer blir jeg lei meg av!!! Barna mine har prøvd seg når det gjelder bilen vår.. de syns den er et fattigstempel, en dårlig status og "jalla" som de sier.. jeg sier at den er praktisk, sikker og jeg vil ikke låne penger for å kjøre fin bil. Ikke før jeg må!! jeg er ikke noen dårligere person av den grunn. Jeg har valgt å jobbe mindre, være hjemme mer og ha "dårlig" råd.. eller gjennomsnittlig råd... og satse på andre verdier, mens jeg kunne selvfølgelig ha jobbet døgnet rundt og kjørt flott bil! Dette er prioriteringer og jeg er ikke nødt til å ha den type status for å føle at jeg er verdt noe. Sønnen min hadde litt problemer med å forstå dette så vi har snakket mye om det.

Jeg har jo barn i skolealder og har hatt det noen år. Blant de barna er det noen som har prestert bedre, vært flinkere enn andre. Sånn er det alltid, og det er bra, gøy og slik det skal være. Du får som fortjent. Noen leser mer og blir rikere på kunnskap enn andre. Dette må du bare lære deg!
Noen er bedre på ski enn andre,- de har vel trent mer da...
Noen er flinkere i historie enn andre,
... men de er ikke bedre mennesker av den grunn.
De andre barna har også kvaliteter, kanskje bare ikke så tydelige. De andre barna har det like godt.

Blant gruppen av barn er noen få barn litt dyrere kledd, de reiser mer enn andre, de har fler hytter enn andre og foreldrene har nyere biler enn andre, fordi disse foreldrene har fler muligheter og har valgt å prioritere slik, sånn er det også overalt. Foreldrene har jobber mer eller arvet mer.. Disse barna er like søte, hengivne og koselige som andre barn...inntil en viss alder.. hva skjer?

Et sted i tolv- tretten års alderen begynner identiteten deres å måle seg ut i fra hvilken status foreldrene deres har, hva de har på seg, hva de kjører rundt i og hvor mye penger familien har...  noen danner livsmålene sine ut i fra dette, noen blir bevisst på hva de selv vil eller hva foreldrene  forventer og vil, noen begynner å måle seg med hverandre og konkurransen er i full gang.

Noen av barna slutter å hilse på deg,... og det er disse barna som bekymrer meg!!!!! Noen barn blir så ruset på seg selv at de blir helt fortapt....

de ser en annen vei når du går forbi.. disse barna som flere ganger har sittet ved kjøkkenbordet ditt sammen med familien din og spist hjemmebakte rundstykker, som har vært i bursdagsselskap hjemme hos deg hvert år i flere år- de kjenner deg, har alltid ropt hallo og vinket glad.

Jeg tviler ikke på at disse barna har mange fine kvaliteter - for det vet jeg at de har, de er flinke på skolen og er morsomme gode barn som alle andre, populær blant venner. Hvorfor vil de ikke vedkjenne seg de som lever på et litt annet nivå lenger?, er det sånn at disse barna føler at de er mye mer verdt enn oss andre fordi vi er gjennomsnittet og de er av "de bedre"? Jeg vet fler av dem er superdyktig i skolesammenheng og har et veldig flott ytre, rykte og status. De kjører nye biler, har alltid de beste merkene på klærne og reiser masse, de har masse status i samfunnet.

Men jeg tenker at disse barna har noe å lære, om andre mennesker.. -også lurer jeg litt på hva som har gjort dem sånn? Hvis alle skal være høye på pæra og se ned på andre vil vi få et trist, fattig samfunn.

Hvordan føles det for dem? - å hele tiden må være de som alle skal se opp til? være de som må trone på pallen, være de som må måle seg med andre mennesker til enhver tid og som må bevise, som må prestere, som aldri kan slippe en fis- og i så fall skulle det skje så kommer livet deres til å rakne.

Skal vi godta et samfunn hvor du ikke "er noe" om du ikke presterer på skolen, jobben, idrettslivet eller at alt skal stå på hvordan du ser ut?

 

Barn er så fine, de leker side om side uten å tenke over hvem som er den rikeste, som har den beste outfit`n, som har mammaen eller pappaen med den beste karrieren.
De leker side om side, lever her og nå, tar den andre for den HAN/HUN er ...helt til de kommer i en viss alder... hva skjer?

Hva med å bli oppdratt til at du med dine egne valg og særpreg er den viktigste personen i ditt liv, at utviklingen av deg selv og dine indre tanker er viktig, noen er interessert i hvordan DU tenker- ikke hvordan alle andre vil at du skal tenke, at du får lov til å åpne opp, ha respekt, ta livsvalg som er dine egne, at du skal få lov til å undre deg og prøve og feile. Finne ut hva som er deg og ditt veivalg.

God Helg fra et litt bustete kjøkken og litt refleksjon inn i helgesvingen! :)