Han drar med seg skittentøyskurven fra badet, er innom soverommet, hanker putetrekket av putene og pakker hundehalsbåndet inni, kommer som en strålende sol drassende bortover gangen så filleryene krøller seg, med "pakke" til meg. Overrekker høytidelig den herlige presangen og jeg sitter som en oppvridd vaskefille ved enden av kjøkkenbordet og sukker tungt. Det eneste jeg ser er rot, rot overalt etter at mor har vært syk noen dager (snart hele februar) og latt alt forfalle. Den lille rakkeren er i form igjen og i sitt vanlige driv. "kanskje du skal se litt på barne-tv før vi drar i bhg?"
For en fantasi, for en kreativ liten sjel, han pusler og holder på dagen lang.
Da jeg var syk med feber vendte jeg blikket innover, jeg klarte ikke å se det positive i noe av det, jeg viftet han videre mot barne-tv og tok meg i det etterpå. Det var nesten så jeg gikk for å slå av tv`n og dra frem skittentøysdunken for å la han fortsette der han slapp... men kreftene sperret.. jeg var fortapt..
Hvordan kan jeg foreslå noe sånt?
Etter ti minutter er han i gang igjen, drar lego og er allerede inne i sin egen lille boble. Denne gangen lar jeg han holde på og graver hodet ned i puta i sofaen.. Lille putti plott, så søt han er... Rydde får vi gjøre en annen dag!!
nice post,,
SvarSlettvery interesting
Barne-TV er et velbrukt lokkemiddel her også, om det hjelper å høre :-)
SvarSletttusen takk:) ja det hjelper å høre! Jeg vet at jeg slett ikke er den eneste som vifter barna videre og oppmuntrer til skjermbruk, og enkelte ganger er det faktisk "nødvendig".. det er vel strengt tatt alle de gangene vi gjør det for fred og ro sin del man må prøve å få bukt med. Det kan bli litt vel mye innimellom. Sånne innlegg hjelper meg til å skjerpe meg innimellom, å sette litt ord på det:)
Slett