Jeg hater å ha barn..

Når jeg er syk selv.. eller for den del når alle er syke på èn gang. Jeg føler meg så hjelpeløs når barna har vondt og jeg ikke kan få lindret det. Det blir å sitte i sofaen med hodet høyt og trøste, være tilstede... og når man har feber selv så er man så lite god på slike ting.
Nå pleier jeg sjeldent å være så syk at jeg ligger rett ut, men i går måtte jeg krype til korset og komme meg til legen. Jeg hadde fått streptokokker og de som har fulgt med vet at minsten også går på penicillin for det. Jeg fikk utdelt penicillin og i går ettermiddag dopet jeg meg på paracet for å klare å lage middag og få lagt barn. Mannen var ikke hakket likere. Han lå også på sofaen med halsvondt og feber.

Plutselig sitter seksåringen i stua og har skikkelig vondt i ørene, noe som har gått av og på en hel uke nå. Jeg har hatt et par våkenetter med han hvor han har fått nesedråper og paracet, ligget med hodet høyt og trøstet.. ventet på at det skulle gå over.. nå blir jeg litt usikker og jeg tenker at det kan jo være noe av det samme han har som vi andre har siden dette ikke går over. Det tegner til å bli en natt da både gubben og jeg er syke med feber og vondt, og samtidig skal det bli på og av med øreverk og gråtende barn.  Det er noe av det verste jeg vet.

Enden på visa er at jeg ringer legevakten igjen og får begge to inn på en sjekk. Mannen endte opp med penicillin for streptokokker da prøven hans var positiv, mens seksåringen hadde negativ streptokokkprøve men allikevel fikk penicillin da øret var betent og han hadde feber. Dermed går hele gjengen på penicillin og da vi kom hjem fra legevakten klaget jammen med sekstenåringen for vondt i halsen også.... han har dermed ikke ytret noe mer om det og for på skolen i dag tidlig som vanlig, så får vi se. Resten er på bedringens vei...takk og lov!!