Det er en av disse kalde klare regnværsdagene, regnet har høljet ned i hele dag men så plutselig lysner det og solen sender sine stråler.. vi er opptatt av små trompetbarn som er fulle av energi, nettopp våknet etter ettermiddagslur og i full fart etter matinntak, store tenåringer som lager mat så det oser på kjøkkenet og jeg står med klesvasken. Så får vi besøk, litt uventet, litt kaos, litt overraskende. Verdens herligste dame jager hønene unna før hun kommer opp på verandaen med stokken i hånda, lett haltende, god og romslig, håret er like grått men i en kort kort sveis. Jeg vet hun er syk. Det er ingen hemmelighet. Men så godt å se henne og så koselig at de kom, hun og mannen. Han, en litt småsporty type, det vi kan kalle en orignal, med sportstights og grønne solbriller, hilser blidt og gir seg med husbonden for å skravle, se på dill og dall i garasjen.
Vi går inn, "vil du ha kaffe? kake?", "neitakk, vi setter oss bare med en glass vann"
..vi snakker om løst og fast, barn og barnebarn, gamle stoler og livet.. Hun har alltid vært der som en nabo, en kjenning, en lærer for oss på ungdomsskolen. Denne dama er så full av liv, skravler, ler, spør, har synspunkter, undrer seg, vinker som et lite barn når du kjører forbi... ja nettopp så full av liv.. og dette livet har de nå ingen garanti for. 

Jeg leser om kreftmedisinen Ipilimumab som kan gi forlenget levetid for pasienter med føflekkreft.
I midten av juni kunngjorde Helsedirektoratet at kreftmedisinen ikke er med på listen over nye medisiner som tas inn i behandlingsapparatet. En av grunnene er at den er for kostbar. Jeg skulle så ønske at de hadde kunnet funnet opp og finansiert en type medisin som kunne hjelpe alle typer kreft.
Vi har allerede mistet altfor mange gjennom en lang periode der vi ikke har funnet noen vidunderkur, og alle som har hatt det ser ut til å få tilbakeslag av en eller annen type. Når skal vi kunne trekke pusten og tillate oss å senke skuldrene. Man tenker forsåvidt at: bare jeg er så gammel at barna mine klarer seg selv når det en gang blir min tur,... eller at man håper at, innen noen fler jeg kjenner får det har de funnet opp noe som kan kurere det hele. Kreft er som et snikende ullteppe som kveler sakte og sikkert,..  når skal de finne noe som virker og som i realiteten kan finansieres?

Hva jakter vi etter? når er vi i mål?

Jeg har skrevet om dette tidligere og nå er jeg klar for evaluere litt. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal ha et stort hus fylt til randen med glade barn, koselige dager med liv og røre, engasjement, gode samtaler over bungnende middagsbord, kunst på veggene, grønnsakshage, mann i arbeidsklær..ja rett og slett et meningsfylt hjem:) og jeg er på god vei.. jeg styrer og suller i huset mitt, maler litt, flytter på møbler, baker, lager middager og koser meg i mitt eget lille hjem. Når solen skinner, verandadøra står på vidt gap, nyplukkede blomster står i krukker på verandaen og mitt hjem er fylt av familie, venner og barn -  da har jeg det som plommen i egget.. Jeg elsker styr, til enhver tid ha noe å henge fingrene i, bare det ikke er en vaskefille. Jeg er ikke glad i å vaske, men hvis jeg kan møblere litt, eller male, i tillegg så er det ok. .Jeg elsker å bli invitert inn i andres hverdager og deler gjerne noen av mine:) og innimellom har jeg opp til flere prosjekter i mitt lille hodet på gang.

Er jeg i mål nå? Er jeg fornøyd?, spør jeg meg selv?

...egentlig er jeg veldig fornøyd med livet jeg lever, jeg er tilfreds.. med glade barn, hektiske dager, livet som bare ruller avgårde, ting som skjer.. bake en pai, plukke noen sommerblomster, skifte en bæsjebleie, kjøre et tenåringsbarn...(når jeg har bil mener jeg), luke i bedet mitt, skravle på verandaen med den som måtte stikke innom, mate hønene, støvsuge litt .. bare helt vanlige hverdager. Men hverdagen er ikke Bare Bare.. De er livet! Livet skal være skjønt, gi deg mening, føle at du lever her og nå... hva skal til for at jeg skal få enda bedre hverdager? Akkurat nå står sommeren for døra,..lange late sommerdager, med en påfallende travel høst med jobb og småbarn-storebarn hverdager- så jeg tror at akkurat nå skal jeg bare nyte dagene som ER... og dette skriver jeg ikke for å late som vi har det mye bedre enn alle andre..for det har vi nok ikke, men akkurat nå handler om å bare være fornøyd med det du har, og disse øyeblikkene må vi ta vare på.

Vi har hatt en flott helg som har gitt oss mye, sånt passe fint vær, vi har begge vært på tur med småbarna, vi har hatt besøk og grillet på kvelden med venner, familiebesøk har vi både vært på og hatt,  jeg har luket litt i bedet mitt og jammen har vi ikke forberedt muntlig examen i naturfag også ..
Akkurat nå er livet skjønt, bortsett fra at pus har tisset ned hele sofaen min så den måtte brennes opp og at jeg nå har måttet dratt alle møblene fra 2.etg ned i 1. for å ordne oss sitteplasser:) dumme pus...enda mer dumme meg..for jeg hadde uheldigvis og ikke med mening stengt han inne mens vi var borte... isj..

ØNSKER ALLE EN FLOTT UKESTART!!!

Upraktisk

Vet du hva som er upraktisk? Å være to voksne, fire barn, fem på helg og seks innimellom, ha to bikkjer, lang vei til hytta, ingen bussruter utenom skoleruta, ingen mat i kjøleskapet, tvillingvogn men regnvær, ....og ingen bil..

en liten flik av sommer

Så er den endelig her...sommeren...den kom og gikk forsåvidt... pinsehelgen var nydelig og vi hadde deilige later dager på hytta. Minstetrompetene lekte på verandaen med bilene sine, jeg slappet av og leste, vi fikk besøk og grillet og en av tenåringstrompetene som var med brukte tiden på fiske.
Late, deilig dager, lettkledde store og små, kjenne vinden stryke varmt mot huden, det lukter sommer og sol, du krøller barbeinte tær og kjenner solstrålene kile... deilige sommer.. sommerferien står snart for døren og jeg håper vi får tilbake dette været vi koste oss sånn med.

øyekatarr

Jeg har to valg, enten kan jeg gjemme meg på hytta hele helga med antagelig røde, hovne, verkende vonde øyne og se ut som jeg har grått hele natten og håpe tilstanden går over til mandag, eller jeg kan ydmyke meg selv en smule og gå til legen å spørre om å få noe for det. Jeg har fått øyekatarr, noe som KAN komme til å gå over av seg selv..og som jeg håpet det ville gjøre... eller som da muligens vil bli værre. Minstemann har også slitt med dette et par dager og slikt smitter raskt. Er jeg smart ringer jeg legen og får noe reseptbelagt å bruke og bli kvitt dette her..