EN FLOTT SOMMER TIL DERE ALLE!

 

Når du har gått et stykke innover, runder svingen og skyver den hengende rognbærbusken litt til side, så ser du det. Det lille rødmalte huset, med gammel takstein og en litt bulket takrenne. Langt inne i skogen for seg selv. Pipa er preget av mange lange høst og vinterkvelder med vedfyring.

Inngangspartiet er av det gode gamle slaget, hvitmalt, aldringsslitt. Det troner midt i et hav av blå, gule og rosa blomster. En blåmalt taburett står i døråpningen, den huser en solhatt, et par briller og en tykk bok. I vinduene henger gamle blondegardiner, de havner innimellom på utsiden fordi vinden røsker i dem og tar med seg husets lukter på ut. I hjørnet i solkroken står en antikk kurvstol fra svunne tider med et henslengt gammelt lappeteppe over. Her bor Amelia.

Amelia går alltid med solhatt og en stor strandveske over skulderen. Den blomstrede kjolen svinger litt når hun beveger seg. Håret er grått og krøller seg lett i enden av den lange fletta. Sandalene knirker når hun vipper på foten. Amelia er en gammel dame, full av undring og mot. Hun er moden, modig og kraftfull. Hun har brukt mye av livet sitt på å yte rettferd for andre, hun har mettet mange munner, hånden har vært rund og god og hun har hatt et åpent  innbydende vesen, selv om hun selv absolutt ikke har vært den vakreste blomsten på sommerengen. Særpreg, ja, men skjønnhet? Det er øyet som ser... I det strieste regnværet har hun stått stolt, nikket med hodet og preget landskapet med sine farger, på solskinnsdager skinner hun omtrent på lik linje med de andre. Et merksnodig menneske som har bydd på sjarm og ekte følelser for dem som har kjent henne.

Hennes venn, "Octe" kommer og går, en gammel skogskatt, svart i fargen, gul i øynene. Akkurat nå sitter han i vinduskarmen der gardinen har blåst til på utsiden og hengt seg fast på veggen i en rusten spiker. Der sitter han å myser mot solen, værer etter lukten av noe i stekeovnen. Ser andektig utover skogene, tjernet på nersiden av huset. Den lille båten med fiskegarnene i. Den blå lille båten hvor Amelia og Octe kan sitte i timesvis.

Hva er deres hemmeligheter?
Hva bærer de på?

Sommerdrømmer

Det er endelig skikkelig sommer om dagen.. er vi tilstede? livet vårt flyr så fort og noen ganger lurer jeg på om vi virkelig er med.. Jeg husker sommerferiene da vi var små..den virket så lang da.. tiden fra vi ropte god sommer til hverandre da vi sluttet på skolen for året... og frem til neste høst virket så uendelig ..en hel evighet.. mens nå? ..ja nå har vi det så travelt at vi knapt rekker å tenke at det er sommer. Men hva m alle disse tingene som gjorde sommeren til sommer da vi var små? har vi tid til dem? tar vi oss tid? jeg har tenkt litt på det...

da var det blå himmel bak skyene.. jeg husker vi var på stranda og jeg lå i sanden og så etter fantasifigurer der oppe, så gøy det var .. så mye fantasi jeg hadde da..hvor har den tatt veien? ble den med på en av skyene kanskje? jeg husker vi lå på alle fire i gresset å lette etter firekløvere for å skaffe oss lykke for resten av livet ....

jeg ble liggende å tenke på livet mitt her en dag og kjenner jeg er egentlig ganske fornøyd, jeg har på en måte kommet dit jeg vil være.. jeg har mer glede, entusiasme og styrke enn jeg har hatt på lenge.. det er deilig...akkurat nå er livet slik jeg lenge har drømt om.. men hvis jeg skulle ønske meg noe mer, hvis det er èn ting jeg skulle sette fingeren på som mangler i livet mitt akkurat nå så må det bli et stort hundre år gammelt gårdshus..

fylt med atmosfære og sjarm. med mange vinduer med små ruter på, med svalereir oppunder taket.. inni huset skulle det være mange, store, hvite rom som sto å ventet på meg slik at jeg kunne puttet inn hele livet mitt i det huset..jeg skulle puttet små rosa geraniumer i vinduene..for det minner meg sånn om mormor.. jeg skulle hatt gjennomsiktige hvite gardiner og så skulle det sitte en doven svart katt i vinduskarmen å myse mot sola.. kjøkkenet skulle hatt langbord med plass til minst tjue rundt.. sånn at alle kunne samles til mat.. bringe liv og latter inn i huset..
over bordet skulle det henge små syltetøyglass som det var laget lykter av med ståltråd.. det skulle stå en stor krukke m syrin på midten og når vinden blåste gjennom vinduene som sto på vidt gap skulle man kjenne lukta av syrin over hele huset.. dør ut fra kjøkkenet og ut mot hagen skulle jeg også hatt..og på hella foran inngangen skulle en stor irsk ulvehund ligge å dorme seg.. når man gikk fra rom til rom skulle man kunne kjenne atmosfæren som hadde fulgt huset i flere generasjoner og nesten kunne høre lattern som satt i veggene.....hagen skulle være stor, m hvitt stakittgjerde omkring..helt enorm skulle den vært..men ikke pent klippet..litt sånn bustete slik at markblomstene og staudene kunne vokse villt, sånn at man kunne finne markjordbær under et av trærne og tusle rundt barbeint i høyt gress.... så høyt at man kunne elsket i gresset uten at naboen så det....jeg skulle hatt eplebusker i hagen som sto så tett at man kunne henge oppe en hengekøye i mellom dem..der man kunne ligge to og snakke om livets realiteter eller bare om hvordan dagen hadde vært...

hmmmm... drømmer jeg meg bort nå tro??.. men sånn skulle jeg likt å ha det...men hva er vel livet uten drømmer.. tenk om man ikke skulle hatt drømmer, hva skulle en leve for da.. men det hadde vært fint om en.. bare en håpløs uoppnåelig drøm en dag kunne blitt oppfylt.. kanskje jeg igjen skulle lete etter firkløvere i gresset?

Ha en fortsatt fantastisk sommer og drøm deg bort i de late, varme sommerdagene!