sommertid

Tre tørk med klesvask, ørreten surrer i panna, sommertemperatur, banan og eple med kesam lime,  en gammel dessertskål med blå kant, god tid... høna har eksamen, jeg har sommerfugler i magen, skal snart besøke tante- få kaffe, mannen hogger ved, huset fyllt til randen av ungdommer og barn .. det er sommertid

17. mai ble en travel dag!

 

 

17. mai kom og gikk, det ble en travel dag.

Vi startet tidlig med forholdsvis god tid på morgenen, vi fikk på bunader, dresser og russebukse, og kom oss til barnetoget i god tid. Det blåste og regnet vannrett denne dagen og vi måtte på med ullundertøy og regncaper, men med flagget i hånda og humøret på topp var vi ved godt mot. De små koste seg veldig i barnetoget, og etterpå samlet vi oss alle hos mormor for en rask pølse og is før vi måtte komme oss videre til russetoget.

Etter russetoget var det barneskolen som sto for tur og her ble det litt tid til å snakke med kjente, kjøpe seg en kaffe, en is og en liten pust i bakken. Barnetog ble det her også.

Etter å ha vært hjemme med et par ungdommer, levert en russ og funnet en mer ledig stil med kjole i stedet for bunad, og skjorter til smågutta, fant vi roen hos svigermor og svigerfar. Der spiste vi taco og dessert.

Dagen ble nesten litt for travel, det ble litt for mange stoppesteder og jeg satser på en roligere dag neste år. Jeg kjenner at jeg skulle gjerne rukket å vært innom både begge bestemødrene mine, sittet litt nedpå og rukket en prat med onkler og brødre, svigerinner og små tantejenter. I stedet ble det å reise fra A til Å i et forrykende tempo for at alle skulle få sin del. Slik er det og slik blir det vel noe år til fremover.

Jeg fikk tatt et par bilder i forbifarten ellers må dagen memoreres fra hvert enkelt hode.  På kvelden var det trøtte små gutteføtter som sovnet godt og mor måtte ut å kjøre russ for så å hente dem til natten igjen. Det var siste innspurt for russetiden og jeg kan med god samvittighet si at jeg har tatt min del.
Denne mammaen er sliten etter et par hektiske uker i mai, og har behov for noe rolige dager akkurat nå, og da er èn som kommer hjem med et trosteegg, eller små barnehender som krøller løvetann i badekaret balsam for sjelen, èn er ute å kjører moped med venner og èn har endelig tid for rydde rommet. Pavlovaen ble pyntet den 18. og restene av pølsene ble brukt som middag. En dag for sjelen.
 

Hvordan vise ungdommen at du bryr deg?

Når du har fått ungdommer er det ikke bare å kaste seg over dem og spontant gi dem en klem eller kysse dem på kinnet som er tingen for å vise dem kjærlighet. Du tar dem ikke på fanget lenger og synger en sang for dem, ikke leser du på senga lenger heller. Du tar dem ikke i armkroken å ser på barne-tv med dem... men det er ikke langt unna.

Du kan fortsatt få en klem, men du kan jo spørre først. Noen ganger får du nei! -og er de ikke mottagelig for klemming så kan du sette deg ved kjøkkenbordet å snakke med dem, lese en notis fra avisen til dem, diskutere litt, slenge seg i sofaen å se på tv med dem, lage en god middag for å samle alle, kjøpe en ny ansiktskrem til dem, eller en ny t-skjorte. Du kan kjøre og hente, bruke tiden i bilen til å snakke med dem,  benytte sjansen til å bli kjent med vennene deres, sende en sms og høre hvordan det går og vise at man bryr seg.

Det ligger mye kjærlighet i god omsorg, noe vi mammaer er gode på. Samtidig som man er litt oppriktig interessert i hva som opptar dem, hva som skjer rundt dem, spør og graver litt men ikke for mye...

Hvordan vise ungdommene dine at de fortsatt er de dyrebareste skatter på jord er ikke alltid like lett, men det går an!!! HVA GJØR DU FOR UNGDOMMENE DINE?

Jeg- en erotisk kvinne?

bildene er hentet herfra

Den hverdagslige praktiske kvinnen, det er meg. Midt mellom handleposer fra Kiwi og europris har du meg. Med hverdagslig hårsveis, en ytterjakke fra Didrikson, Ilse Jacobsen støvler og en stor rød kassebil, en flokk med unger og muffinsmage. DET er meg!

Hvor er den erotiske kvinnen tatt veien? med litt ettersittende tøy, med litt utringet topp, med litt farge i håret og smykker som raslet da jeg beveget meg?
Hun har trynet på hodet ned i Kiwiposen og blitt med inn i den praktiske posesamleren i benken. Der sitter hun, meget misfornøyd med å ikke bli tatt frem igjen.

Jeg savner henne. Følelsen av å føle seg fin, sofistikert, damete og fjong. Jeg savner å se meg selv i speilet og tenke at jeg er ok. Uten å føle at jeg ser sliten ut, trøtt, kjedelig hårsveis.., etc
Jeg har nye sko med litt hæl, hverdagssko, de står på vaskerommet-klar til bruk.. hva går jeg i? møkkete røde joggesko! Jeg har en marimekko-blå-kåpe, den er kjempekul, hva går jeg i? i en mørkeblå allværsjakke fra Didrikson.

Tenk å finne igjen denne kvinnen?!! hvordan skal jeg gjøre det? jeg trenger inspirasjon og tid! Jeg trenger alenetid uten å måtte bruke den på klesvask, jeg trenger en tur på butikken uten at det er Kiwi som får førsteprioritet, og jeg trenger penger som jeg kan bruke på meg selv, uten å tenke at jeg burde kjøpt ny overtrekks-dress til minsten i stedet.

Jeg ønsker å komme tilbake til å bli en modig, moden, fin, kvinne, en som har respekt for seg selv, en som bruker litt mer tid på utseende sitt, og som er fornøyd med seg selv. Ønsk meg lykke til!

Så høyt elsker man...

 

Barna er den største motoren i livet mitt. Det ligger mye kraft i det å elske så mye. Derfor har jeg nå sittet hver kveld hele uka og "brodert" bokstaver på russebuksa til høna. Hver eneste bokstav måtte til slutt festes med nål og tråd, pent sydd på alle kanter for at det skulle sitte. Jeg har sår på hver eneste fingertupp og hull i langfingeren siden bokstavene var beinharde å få nåla igjennom. Riktignok festet hun den ene bokstaven selv men ettersom både kundekveld og pakking til Landstreff kom i første rekke så ble det "mammajobb" til kvelds. Men hva gjør man ikke da....

Snart førti år og litt i krise?

Snart 40, førr, førti... og 100% uforberedt!!

Det er et faktum, jeg er snart førti! Noen kaller dette for krisealderen. Det er visst etter fylte førti det treffer inn. Jeg tror jeg er litt der! Det er mye verre for meg å fylle førti enn tredve kjenner jeg. Tredvetallet rundet jeg med blodet brusende i årene, jeg rundet med en heidundrandes fest, jeg var midt i mitt livs forelskelse og følte meg ung og jublende - full av muligheter. Jeg kjenner at jeg fyller førti om et halvt år med et litt annet utgangspunkt.
Jeg er skikkelig sånn "herregud, jeg er midt i livet og hva har jeg egenligt oppnådd?",
 "hva er min stil?", "hvordan er det egentlig jeg ser ut?"

Mote - jeg har ennå ikke blitt kraftfull, modig, fortryllende eller mystisk. Jeg syns selv jeg mangler særpreg. Jeg kjenner at jeg er moden for å ha ett visst stempel... Hva med en litt powerfull hårsveis!!

Hårsveis?? farge håret? skal jeg lysne det for å skjule de små grå som har kommet det siste året? og hva med garderoben min? når skal jeg sy kjoler i marimekkomønster, gå med gule knestrømper og blå hårbånd?  når skal jeg strikke meg verdens mest fargerike strikkejakke som jeg kan bruke hver dag?

Trening? Jeg burde løpt, jeg burde løpt flere kilometer om dagen.. Jeg burde styrket rygg, mage og holdninger!

Hva med Barn? Er jeg virkelig ferdig? skal jeg aldri ha flere? nei, det skal jeg ikke. Jeg hadde satt grensa på førti, hadde jeg ikke fått flere små til da så skulle jeg ikke ha flere. Punktum.

Karriere? Jeg er midt i en søkerprosess om dagen.. jeg kjenner jeg er lysten på å utvikle meg mer som fagperson. Men ingen har ringt ennå- ikke ett intervju har jeg nådd til.. må jeg allikevel tilbake til gulvet som sykepleier igjen?

Interesser og hobby? Jeg ommøblerer og maler, jeg syr og skriver litt, hobbyer jeg kommer til å ha hele livet, som jeg kan utvikle eller tone ned, ettersom energi og lyst. Men jeg finner ikke helt mitt bord...hva er typisk meg?

Reise? Jeg har aldri vært spesielt reiselysten- burde jeg blitt det kanskje? utforske verden litt mer?

MATVANER? Jeg er ikke særlig eksotisk i matveien... pannekaker og kjøttkaker er liksom helt greit ..........

Familie? Jeg drømmer stadig om store familieselskaper, om langbord og gryter med lapskaus, på verandaen under hagelykter på mørke høstkvelder... om at familien skal møtes flere ganger i uka og ha store middagskalaser i hop.

Det er snart på tide å sette inn støtet?!

Jeg vil så mye og har store ambisjoner..når skal de settes ut i livet?

Har du vært der? kjenner du deg igjen?

Når livet serverer sitroner- lag limonade av dem, er det noen som sier.. ja ja tenker jeg.. så får jeg prøve det da!

Å skryte uhemmet av seg selv

Jeg er blid, positiv, utadvendt, har lett for å komme i kontakt med andre mennesker, jeg har pågangsmot, stå-på-holdning og er lærevillig. Jeg ønsker å utvikle meg selv som fagperson. Jeg er utdannet ...osv osv.. Egentlig elsker jeg jo å være på jobbintervjuer for da kan jeg snakke om meg selv i minuttvis!

Jeg har brukt de siste ukene på å skryte av meg selv...uhemmet..

Jeg er i jobbsøkerprosess! Jeg vet at  nå begynner en ny periode av livet mitt, jeg vet at den søknaden jeg sender kan forandre livet mitt. Hvor vil jeg? hva søker jeg på? hva slags kvaliteter har jeg egentlig? Å selge seg selv er vanskelig og etter mange år i min egen boble tviler jeg litt på at jeg kan noe som helst. Samtidig så er det noe med å sette seg ned for å sette ord på sine egne kvaliteter. Man blir litt oppmerksom på seg selv og klapper seg selv litt på skulderen. "Oj, har jeg så mange kvaliteter? JA det har jeg jo"

Jeg har snart søkt femten forskjellige jobber de siste ukene, jobber jeg virkelig vil ha, jeg setter meg inn i hver enkelt, tenker meg en fremtid der, hva slags kollegaer vil jeg få? hva blir mine arbeidsoppgaver? Hva kan jeg?

Jeg skriver CV på CV, på visma enterprice, jobbsøk Norge..legger inn på nytt og på nytt. Jeg har skrevet CV sikkert fire ganger på en uke nå. Jeg lister opp hva jeg kan, kurs, utdanninger, yrkeserfaring, egenskaper.. jeg er snart ruset på meg selv! Jeg har reflektert så mye over meg selv de siste ukene at i dag skal jeg ut i solen, gå meg en lang tur og kjenne på mitt nye jeg.

Flere i jobbsøkerprosess? hva jobber du med?

Skrik det ut og stikk hodet i sanden

Jeg er så lei, av å måtte skrike ut alt jeg skal ha sagt. Det ender nesten hver dag at jeg tar meg selv i å skrike, ikke fordi jeg er sint, men fordi jeg prøver å nå frem gjennom de andre desibelene som runger i huset. En beskjed til den som er på tur opp trappen, et hade til den som stikker ut døra, til smågutta som huserer i stua om at det er mat,... hva om jeg lærte meg å holde igjen? Da er det vertfall èn mindre som skriker noe...Jeg kan jo ikke fordre at barna er stille når ingen av oss store klarer det.. Det er rett og slett en familiesvakhet! Vi bråker!!! Vi er høylytte trompeter alle sammen. Derav navnet Trompetene.

Vi er en skrikende familie... hva gjør man med slikt? Jeg beundrer alle som lever i harmoni.. som går stille i dørene, som har ryddige hus, som klarer å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen i et rolig tempo uten lyd, som kan se på tv uten lyd.. enkelte familier jeg kjenner er sånne rolige mennesker. Dynamikken dem imellom er lav, stille... mens vi? HAH... vi dundrer, smeller, roper og lager lyd uansett hva vi skal gjøre.. Jeg kjenner at jeg har gitt litt opp!

Det hele toppet seg da nabokona var ute å solgte fastelavensris og sto ute på trappa akkurat da jeg skrek som værst... I vill frustrasjon ropte jeg det høyeste, mest skingrende jeg kunne på datteren min for at hun skulle komme ned fra 2.etg og samtidig ropte jeg ganske høyt til de to minste også, for de holdt på å åpne utgangsdøren og skulle til å løpe ut med bare en sko... vi skulle nemlig på butikken, jeg var LITT gira for å i det hele tatt komme oss avgårde
...........og der midt i døra står sanitetskvinnen med fastelavensriset sitt.... "goddag goddag" med sitt koselige vesen....og jeg nesten skriker "god dag frue" tilbake.. før hjernen min virkelig har oppfattet at dette er ikke ett eller annet barn som prøver å stikke av uten klær... hun måtte tro jeg var spik spenna gæærn ...

Det verste er at denne kvinnen har ikke egne barn så hun har overhodet ingen referanser til hva det vil si å være mamma! -og det at hun er medlem av saniteten her i en bitte liten bygd gjør at jeg er nesten sikker på at vi var et hett tema på neste sanitetsmøte!!

isj... huff!!!

Hvordan elsker vi?

"La det være avstand i deres samvær, la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
                                                                                                Khalil Gibrans "profeten"

Hvordan elsker vi dem vi elsker?

Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...

Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.

Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?

En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?

På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift...  han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...

Hva med deg? syns du dette er vanskelig? Er du gift?

Hvor eksklusiv er du?

   

Når jeg funderer over disse unge jentene med designerveskene fikk jeg lyst til å reposte ett innlegg skrevet for et par år siden; her kommer det:)

 

Ingen vil bo i Ikea katalogen, alle vil stikke seg ut, være unik og spesiell som over hodet mulig. Men å være exklusiv koster, mener mange.

En familie trenger en stol. De tar sine 2,1 barn og går ut gjennom døren med navneskiltet "Svendsen" på, setter seg i sin helt vanlige sølvgrå Volvo og drar til Ikea, de kjøper seg en stol og drar hjem igjen. De har noen problemer med å få skrudd sammen stolen, og det skriver de en beretning om på facebook, får noen likes og så går dagen videre.

Det er ikke denne familien, denne møbelhistorien, som blir omtalt i interiørbladene, eller i lokalavisen. Den er for normal. Alle har ikeamøbler.

Alle vil stikke seg ut, være spesielle, unike og skille seg ut i den store massen.

 

Ida Hult er samfunnsanalytiker  og mener at det å lengte etter det exklusive  er en sterk voksende trend.
Før i tiden var identiteten vår koblet opp mot familien vi kom ifra og hvis vi kom fra en gård og far var bonde fortalte det samfunnet noe om hvem du var. I dag viser vi ofte hvem vi er gjennom det vi konsumerer. Det høres trist ut men er sant. Det er en viktig del av hvordan vi ser på oss selv- eller vertfall hvordan andre ser oss.

Er du "en sånn en som handler på HM"? eller handler du på små, exklusive butikker? og hvilken bilder gir vi av oss selv når vi handler mat? kjøper du kortreist og økologisk eller first price?  Ferierer du som så mange andre, i Thailand, over jul,- eller reiser du i høysesong til en mer eksotisk strøk med egen kokk og betaler ekstra for å fly på en litt bedre klasse?
Til og med sjokoladebiter kommer i ekstreme prisklasser, for ikke å snakke om vin, kjøper du en billig rødvin til helga eller blar du villig opp hundrelapper for å få den spesielle?

Å vite hvem man vil være, blant mange millioner andre mennesker er ikke alltid like lett. Status er viktig for mange. Før i tiden var det ofte mange penger som gav deg status, i dag har mange fler "Mange penger", derfor blir det mer måten å bruke pengene på som sier noe om hvem du er- og som gir deg status eller ikke status.  Den som ikke vil være en dusinpersonlighet  kan rett og slett ikke gjøre som alle andre - eller ha de samme tingene som alle andre.  Dette gjelder både for klær, møbler, hus og reiser, hvor mange barn du har og hvor du velger å bo.

Teksten er hentet fra magasinet Family Living, skrevet av Rebecka Åhlund, og den var så god at jeg bare måtte boltre meg i noe av essensen den.

 

Jeg har faktisk veldig sansen for det hun skriver om det å være exklusiv, men jeg har ikke sansen for å bruke alle pengene jeg har på det. Jeg prøver derfor å være min egen versjon av exklusiv, å skille meg ut i mengden med å gjerne kjøpe det litt spesielle, men jeg bruker ikke så mye penger på det.

 Jeg liker det ingen andre har, jeg liker at de gamle skapene i stua har en historie, om hvor vi hentet dem, hvor de kommer fra, hvilken farge de har under malinga, hvor de har levd.. jeg vil ikke ha det slik at når du kommer inn til meg så kommer du inn til naboen, jeg liker Ikea, men jeg vil ikke at mitt hjem skal være innredet som en identisk side fra katalogen deres.

Den gamle skjenken i stua minner meg om den gangen jeg fikk overtalt mannen til å kjøre til oslo, midt i verste rushtrafikken med stor henger for å hente møbler som sto på et gammelt atelier der, - mannen var sur og sa ikke ett eneste ord hele veien og hadde et innbitt tømmermannsfjes mens han rundet Sinsenkrysset med en kjempehenger hengende bak og jeg bet meg i leppa og ba om at vi for guds skyld ikke måtte kollidere nå. Da hadde jeg kommet til å få høre det for resten av livet. Trygt ute av gryta, på vei hjem med fullstablet henger stoppet vi for å kjøpe pølse, cola og snikers og da sprekker hele fjeset i et stort latterbrøl. Der i Nittedal, løsnet jerngrepet som hadde hvilt over den stakkars svette mannen min som var så snill å bli med meg på noe han faktisk hater, men gjorde for min skyld... Den skjenken er et av mine symboler på at han strekker seg langt for mine interesser.

             Jeg liker litt ull, strikket, mønster, tovet, folklore, poncho med frynser, teddyforet støvler, lusemønstrede jakker, gjerne over strikkede kjoler, jeg like duse farger og innslag av en dæsj knalle farger. Jeg liker gummistøvler og store biler. Jeg liker bondemøbler, designermøbler, plastkopper og gamle mugger, jeg liker dyre barneklær, retro barneklær, redesign og arvet, jeg liker grønt den ene dagen og lyseblått den andre dagen. Jeg liker mye forskjellig, det trenger ikke være spesielt dyrt, og det trenger heller ikke å være spesielt billig...bare jeg liker det.

Ergo så havner jeg opp med masse forskjellig, jeg har ikke èn stil eller èn bestemt butikk jeg må handle i, jeg slenger innom der jeg er og finner jeg noe jeg liker så havner det kanskje med hjem. Jeg elsker brukt og antikk, ting med historie og en dæsj spesielt over seg. Men det blir noe annet enn alt det andre har, og DET er jeg mest stolt over! 

 

How hard can it be?

...å holde seg unna sukker? Det er hardt.. jeg er lysten på søtsaker til enhver tid! Jeg har lyst på kaker, sjokolade, drops.. jeg planlegger familiebursdag med så mye kaker og godis at det vil bli overflod. Jeg spiser nok for sjeldent, og må bli flinkere på mellommåltidene mine slik at jeg ikke får dette søtsuget.

 

I tillegg sliter jeg med influensa for andre dag på rad, feberen henger på og snørra renner. Det er demotiverende å ikke komme seg ut på tur, det er fysisk vondt å sitte å se på alle de tingene jeg skulle gjort inne for å få ferdig kjøkkenet, men som jeg ikke klarer å gjøre akkurat nå. "Ta en paracet og funger!" er egentlig litt mitt motto, men nå sier kroppen stopp. Jeg sitter i sofaen å strikker, ser på tv og leser interiørblader, drikker te, sover litt og det er et ork å løfte beina. Jeg må bare pleie meg selv til kroppen er klar!

Jeg gleder meg til å kjenne det fungerer, at jeg kan male resten, få hengt opp hyller, sette på plass, gå meg en tur, få systemene på plass!
Enn så lenge ønsker jeg deg en fin uke og håper du holder deg frisk og rask!

Renovere kjøkken på en helg!

klokken 13.00 fredag- nettopp inne igjen fra en god tur ute med bikkja. Jeg har lagt noen planer! Jeg henter alle barna hjem fra sfo, barnehage, handler og kommer meg hjem og starter et helgeprosjekt.
Dette har jeg gledet meg til lenge - men ikke helt turt å starte på.

 

Denne uka har inneholdt mange fine turer, jeg har tenkt og fundert.. fordi jeg er så lei kjøkkenet mitt slik det er i dag. Kjøkkenet er opprinnelig i vinkel med en benk som går ut igjen på enden, samt kjøkkenøy slik som de fleste kjøkken på 80-tallet var. Mamma har fortalt meg mange ganger hvor fint hun syns kjøkkenet var den gangen og hvor dyrt det var, derfor har terskelen for å gjort noe med det vært høy. Særlig siden det har fungert greit til nå.

 Det startet for et par år siden da jeg fjernet kjøkkenøya til fordel for kjøkkenbord. Trivdes veldig godt med et og angrer ikke ett sekund. Vi har blitt fler, vi teller to voksne og fem, til tider seks barn rundt bordet. Det er så trangt inne på kjøkkenet at vi spiser i kø og sistemann står ved benken enkelte ganger. Fullstendig ugreit! Jeg har gjennom denne uka tenkt tanker som at; det er da bare et kjøkken, vi må uansett har nytt etter hvert fordi det er veldig slitt, mamma sitt drømmekjøkken er ikke noe drømmekjøkken lenger. Vel, det var fint for tredve år siden, nå er det average men slitt!

Derfor tok jeg sats mens mannen er borte. Han hadde kommet til å bremse meg!!! han liker ikke sånne prosjekter og er altfor nøye og planlagt for min del. Derfor satte jeg i gang fredag ettermiddag.

Ett øyeblikk senere angret jeg meg for at jeg ikke startet på onsdag, men nå var jeg i gang.

 

 

Jeg skrudde av dørene, fikk ned overdelen, skrudde benkeplate og brukte lang tid på underdelen. Den satt godt!! Jeg var aller mest spent på om det i det hele tatt var lagt gulv under denne delen av kjøkkenet eller om det var lagt etterpå men nå viste det seg at det VAR gulv der.. takk og lov. Kvelden fredag brukte jeg til å sortere alt som var inni skapene og som nå måtte få ny plass, hva som kunne gis videre på ting og tøy og hva som rett og slett nå skulle kastes. Gud hvor mye rart man har i skapene sine. Det ble en enorm ryddejobb! Fredag kveld var ALT KAOS HER!!

 

 

Lørdag morgen gikk strømmen og minstemann og jeg skrudde det siste ned i mørket med lommelykt. De store gutta bar ut delene for meg og jeg ommøblerte. Jeg og høna tok med smågutta på lørdagshandling, vi fikk kastet alt glasset, levert på ting og tøy og til slutt var vi innom Jysk og fikk tak i kjøkkenbord, hjem for å montere det og deretter male det svart mens smågutta og høna spiste lørdagsgodteri og så på Pelle politibil.

 

 

 

Jeg er snart i mål. Med unntak av at bikkja er smågal og i går natt spiste seg ut av buret sitt og raserte vaskerommet så jeg fikk en stor ryddejobb der i tillegg og at minsten har tettet doen med isopor så er vi vel i havn. Det har vært en hektisk helg og nå gjenstår det bare å få på plass alle tingene og gjøre det koselig her. Tenker mannen blir lang i maska da han kommer hjem- eller om han i det hele tatt ser forandringen.

 

Nå mangler vi å vaske og rydde opp. Jeg må gjøre noe med veggen over den gamle skjenken og finne noen flere stoler.. Helt ferdig bilde kommer senere!!

Ukas Innsats

Denne uka har jeg vært ute fire av sju dager å gått/løpt med bikkja. Det har vært deilig!! Det har vært mye vær denne uka og til tider friskt! Det blir en halvtime, tre kvarter hver tur. Det vil si tre til fire km i rask gange for min del. Jeg er fornøyd! Dette er målet mitt. Å være i aktivitet, være ute, få overskudd, Jeg kjenner at jeg er tilbake der jeg var- at jeg ønsker å gå ut, fått igjen smaken på ute-livet.

 

 

For fire år siden gikk jeg en time hver eneste dag, i rask gange, med bikkja. Det var deilig og jeg minnes at jeg brukte tankene mine på en helt annen måte. Deretter ble det mye småbarn og mange dårlige unnskyldninger til å fortsette den gode stimen jeg var inne i ... men så er jeg i gang igjen. Jeg går ikke så langt som i en time foreløpig, men kanskje etter hvert. Det er rett og slett deilig.

 

Nå er det helg og mange barn hjemme, det betyr mindre tid til å ut på tur, særlig når man er alene med fem barn frem til søndag. Vi får heller bruke kroppen til å være ute å måke snøhuler, ake og trekke pusten godt ned i lungene. Sist helg var vi ute å akte og stekte vafler på bålpanne. Det var supert.

 

 

Kostholdet er så som så, vi har hatt middag bestående av wrap med kyllingsalat, fiskepinner og torsk,  og en dag hadde vi kyllinggryte med rotgrønnsaker, ellers har det blitt kjøttboller med spagetti og pølser en dag. Jeg er på sjokoladeknuppen, mørk sjokolade 70% etter middagen, ellers klarer jeg meg så si hele kvelden etter kl 19.00 uten noen ting. Det blir epler, bananer og yoghurt med hasselnøtter til mellommåltider og jeg kjenner at jeg har ikke sultet på noe som helst vis. Jeg har hatt en stor sprekk da hele familien rottet seg sammen mot meg og fant en isboks i fryseren, da kunne jeg bare ikke stå imot. Is er noe av det bestes om finnes. Men målet mitt er å endre de store mengdene, ikke å stå over alt... jeg har et mål om å klare å gå ned noen kg men det må være slik at jeg skal klare å leve med det, at det blir en del av hele meg.

Så alt i alt er jeg fornøyd!

En familie betyr hardt arbeid

Når jeg ser tilbake ser jeg at de siste innleggene mine er preget av at jeg er litt sliten, at jeg har behov for å ha litt alenetid, at jula har vært intens og at jeg kan høres ut som jeg har barn og lek helt opp i halsen. For å være helt ærlig så er det nok slik at jeg har hatt noen episoder helt i vrangstrupen og jeg har fått min høydose av julefred og høytid, fridager og lek for en periode. Er det lov å si? Kan jeg si sånn uten å være en dårlig mamma?

 Min aller største jobb er jo nettopp å være mamma. Det å passe på- sammen med pappaen- at alle har det bra, føler jeg er min aller viktigste oppgave. Men hva gjør deg til en god mamma? hvilken kvaliteter skal en god mamma ha?

Hvordan bli en god forelder?

Dette er overskrifter du kan lese mange plasser. Jeg hater sånne overskrifter fordi jeg aller helst vil tro at det jeg gjør er bra nok.

Men å være like god til enhver tid er ikke alltid like lett. Det hender jeg har dager hvor jeg er så sliten at jeg ikke orker å gjøre det lille ekstra, hvor jeg bare vil holde på for meg selv, få unna meg husarbeidet og ha noen øyeblikk alene.

Det hender at jeg er i et modus hvor jeg bare vil ha en kaffekopp og lese "Kamille" i fred og ro. Da kan jeg foreslå at de skal leke med ting på egenhånd. Enkelte ganger har jeg vært så sliten av mas og kjas at jeg har tatt med meg boka mi på do og skylt på diare, bare for å være fem minutter i fred.

Er jeg alene om å føle det sånn til tider? er det skadelig? Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg er sånn hele tiden, men innimellom på en sliten ettermiddag eller en tidlig søndag morgen føler jeg det sånn.

Jeg syns det er kjempekoselig å sitte ved kjøkkenbordet og snakke med barna, lytte til dem, høre hva de er opptatt av, hvordan skoledagen har vært, kose oss med et godt måltid, gå tur i skogen, leke ute, bake, tegne, perle, pusle og bygge lego. Men jeg er ikke alltid klar for å sette sammen en lego politibil en søndag morgen klokken 06.15. Da vil jeg aller helst ha litt tid for meg selv. Det må da gjelde fler enn meg? Jeg får innimellom følelsen av at vi skal være så engasjert, inkluderende i leken, og tilstede at jeg føler meg oppspist til tider...

Er det greit å vifte barna bort? å be dem om å finne på noe annet så du får noen minutter for deg selv? hva slags barn får vi om de blir forventet å bli sett og hørt til enhver tid på døgnet? hva slags ungdommer vil de bli om de forventer at vi skal kaste fra oss alt vi har i hendene til enhver tid for å bli med på det de fordrer?

Hva gjør du for å overleve hverdagene når det til tider er slitsomt rundt deg?
Sender du barna i bhg når du har fri selv? har du i så fall god samvittighet?

Dagen i dag

Dagen i dag er viktig! I dag har jeg fri og tid:) Jeg sitter her å koser meg, gradestokken viser null og joggeskoene med pigger på står i gangen. Jeg skal ut. Det er sol, jeg er alene, gleder meg!
Skynder meg løper ut før noen rekker å få tak i meg!

HA EN FLOTT DAG!

 Nyttårstanker og ønsker for 2015

"De snakker sammen om stort og smått, og de løser konflikter fort. De har en god «vi»-følelse, og er opptatt av å få dette parforholdet til. På samme måte som man har lojalitet til et firma, har de lojalitet til familien sin. I tillegg liker de å være sammen og dyrker det", sier hun om et eldre ektepar på trykk i nyhetsbildet, de har vært gift i mange år og er blitt gamle sammen.

Samlivsekspert Tryti mener at et godt vennskap i bunn er oppskriften på et langvarig forhold. Jeg kjenner at jeg tror på det hun sier og et av mine forsetter for neste år er å fortsatt være like forelsket i mannen og familien min, bruke tid på dem, være der og bidra til gode dager. Jeg tror at gode forhold er noe man jobber for, skaper sammen og lager i fellesskap. Det nytter ikke sitte på rompa og tro at livslange forhold går av seg selv. Det viktigste i et forhold tror JEG er at man gir hverandre alenetid, har egne prosjekter, har god kommunikasjon- snakke mye og godt sammen, være klar over at det alltid vil komme irritasjon og krangler, at man tar seg tid til hverandre, tåle å se "vrangsiden" av hverandre, Elske hverandre for dem vi er.

Et annet punkt i det nye året er å ikke alltid gå for å være perfekt!! å  jobbe for å ikke kreve for mye av seg selv, gi litt faen rett og slett, er noe jeg skal starte med i dag. I stedet for å rydde huset etter nyttårskvelden i går, setter jeg på oppvask- og vaskemaskin, lar resten stå og tar med barna ut i sola..

Professor i sosialmedisin, Per Fugelli sier;

«Hvis vi innbiller oss at vi er kloner av supermann og superkvinne som kan yte maksimalt, være positive og kreative- hele tiden- da oppstår det farlige gnagsår på kropp, på sjel og I samliv. Prestasjonskravet skader både den individuelle helsen og samfunnshelsen gjennom mange mekanismer:
Ved å kreve for mye av menneskene og tømme dem for krefter, ved å stjele tid fra helsebringende alternativer som lek, samvær, naturopplevelser. Ved å tvinge mange mennesker inn I en på-randen-tilværelse hvor hver og en har mer enn nok med sitt og ingen tid, intet overskudd, ingen medfølelse, ingen godvilje å gi til andre». Da har man det ikke bra... dette tror jeg også på!!!

 

JEG leser om ALS pasienter som opplever livet på nytt, de er uten kraft og kan bare bevege og snakke gjennom øynene, de forteller at de opplever gledene i livet på nytt ved å se  på menneskene rundt seg, barna, energien, ektefellen..
Varden presenterer en artikkel om at flere nordmenn vil dø av hjernesvinn- det kobles til kugalskap.. nytt i Norge..
Jeg leser mange artikler om mennesker som mister nære og kjære i ulykker, mennesker som blir lemlestet for livet, som brått blir revet bort.. Jeg vil sette enda mer pris på de jeg har og dem jeg bryr meg om i det nye året. Jeg vil leve mens jeg kan og kjenne på intensiteten i dagene.

Jeg leser om Britt Lokøen-fostermoren- en serie fra Bergens Tidene, om en fostermor som elsker å hjelpe andre, som til sammen har gjort en forskjell for 28 fosterbarn... jeg blir imponert... jeg vil fortsette å lete etter mennesker som imponerer meg.. jeg vil la meg rive med og kjenne på andres engasjement og la det smitte meg med giverglede og lyst til å gjøre en hel del.

Det var fire store nyttårsønsker, men Jeg har også litt mer håndfaste forsetter.. det er blant annet å være mer ute, mer i bevegelse, spise sunnere, lage mer fra bunnen, sy og strikke mer, osv osv..  Det er en uendelig liste over hva jeg ønsker å forbedre.. og nå kan man jo bare starte!

Har du noen nyttårsforsetter?

Sommerdrømmer

Det er endelig skikkelig sommer om dagen.. er vi tilstede? livet vårt flyr så fort og noen ganger lurer jeg på om vi virkelig er med.. Jeg husker sommerferiene da vi var små..den virket så lang da.. tiden fra vi ropte god sommer til hverandre da vi sluttet på skolen for året... og frem til neste høst virket så uendelig ..en hel evighet.. mens nå? ..ja nå har vi det så travelt at vi knapt rekker å tenke at det er sommer. Men hva m alle disse tingene som gjorde sommeren til sommer da vi var små? har vi tid til dem? tar vi oss tid? jeg har tenkt litt på det...

da var det blå himmel bak skyene.. jeg husker vi var på stranda og jeg lå i sanden og så etter fantasifigurer der oppe, så gøy det var .. så mye fantasi jeg hadde da..hvor har den tatt veien? ble den med på en av skyene kanskje? jeg husker vi lå på alle fire i gresset å lette etter firekløvere for å skaffe oss lykke for resten av livet ....

jeg ble liggende å tenke på livet mitt her en dag og kjenner jeg er egentlig ganske fornøyd, jeg har på en måte kommet dit jeg vil være.. jeg har mer glede, entusiasme og styrke enn jeg har hatt på lenge.. det er deilig...akkurat nå er livet slik jeg lenge har drømt om.. men hvis jeg skulle ønske meg noe mer, hvis det er èn ting jeg skulle sette fingeren på som mangler i livet mitt akkurat nå så må det bli et stort hundre år gammelt gårdshus..

fylt med atmosfære og sjarm. med mange vinduer med små ruter på, med svalereir oppunder taket.. inni huset skulle det være mange, store, hvite rom som sto å ventet på meg slik at jeg kunne puttet inn hele livet mitt i det huset..jeg skulle puttet små rosa geraniumer i vinduene..for det minner meg sånn om mormor.. jeg skulle hatt gjennomsiktige hvite gardiner og så skulle det sitte en doven svart katt i vinduskarmen å myse mot sola.. kjøkkenet skulle hatt langbord med plass til minst tjue rundt.. sånn at alle kunne samles til mat.. bringe liv og latter inn i huset..
over bordet skulle det henge små syltetøyglass som det var laget lykter av med ståltråd.. det skulle stå en stor krukke m syrin på midten og når vinden blåste gjennom vinduene som sto på vidt gap skulle man kjenne lukta av syrin over hele huset.. dør ut fra kjøkkenet og ut mot hagen skulle jeg også hatt..og på hella foran inngangen skulle en stor irsk ulvehund ligge å dorme seg.. når man gikk fra rom til rom skulle man kunne kjenne atmosfæren som hadde fulgt huset i flere generasjoner og nesten kunne høre lattern som satt i veggene.....hagen skulle være stor, m hvitt stakittgjerde omkring..helt enorm skulle den vært..men ikke pent klippet..litt sånn bustete slik at markblomstene og staudene kunne vokse villt, sånn at man kunne finne markjordbær under et av trærne og tusle rundt barbeint i høyt gress.... så høyt at man kunne elsket i gresset uten at naboen så det....jeg skulle hatt eplebusker i hagen som sto så tett at man kunne henge oppe en hengekøye i mellom dem..der man kunne ligge to og snakke om livets realiteter eller bare om hvordan dagen hadde vært...

hmmmm... drømmer jeg meg bort nå tro??.. men sånn skulle jeg likt å ha det...men hva er vel livet uten drømmer.. tenk om man ikke skulle hatt drømmer, hva skulle en leve for da.. men det hadde vært fint om en.. bare en håpløs uoppnåelig drøm en dag kunne blitt oppfylt.. kanskje jeg igjen skulle lete etter firkløvere i gresset?

Ha en fortsatt fantastisk sommer og drøm deg bort i de late, varme sommerdagene!