Dødens venteværelse

Dette innlegget jeg nå skriver, håper jeg at jeg aldri skal ha bruk for... jeg skriver jeg for å motivere andre til å gjøre det samme. Jeg har jobbet i helsevesenet i femten år. Jeg har jobbet som sykepleier og sett mange triste mennesker. Jeg har sett hva det vil si å bli handlingslammet og være avhengig av mennesker rundt deg, jeg har sett hva det vil si at andre bestemmer over din hverdag.

Jeg vil derfor oppfordre alle til å lage en liste over ting som er viktig for deg i hverdagen, slik at hvis du èn dag blir hjelpeløs og avhengig av andre mennesker for å få oppfylt dine daglige behov så er det en forutsetning at andre mennesker vet noe om hva som er viktig for deg.

Dette er rett og slett en liste til mine pårørende hvis jeg EN dag er så uheldig at jeg blir liggende uten noen form for å kunne fortelle hva jeg ønsker. En liste jeg mener alle og enhver bør lage seg og legge et sted hvor noen finner den. Det er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv og din verdighet.

Jeg skriver den her for å oppfordre alle til å gjøre det samme og på den måten gjøre samfunnet oppmerksomme på hva som er viktig for oss når vi ikke lenger har en stemme. Hvor mange bor det ikke på sykehjem i dag som blir "mishandlet" på denne måten? Små ting vi kan gjøre noe med.

1. Klipp for guds skyld av alle merkelapper som klør i nakken, som stikker i bukselinningen eller som kiler hele dagen uten at jeg får klødd meg eller flyttet på meg eller sakt fra om at dette er plagsomt.

2. Kle meg i klær jeg vanligvis bruker, heng bilder av meg på klesskapet slik jeg har pleid å fremstå, fortell de som skal hjelpe meg om hvordan jeg har pleid å sminke meg, hatt håret mitt, kledd meg. Hvis du finner meg og jeg sitter med buksa utenpå genseren og dratt opp under armene så valkene tyter så vær så snill å ordne på meg. Jeg trives ikke!! Jeg vil av den grunn være sur, sint og lite samarbeidsvillig. Til og med ikke spise! Ha for guds skyld på meg BH hver dag og ikke putt grå joggebukser i skapene mine. Jeg vil heller ikke ha bestemortruser om jeg ikke må.

3. Ikke send meg til en av "husets" frisører. Ta meg heller med til noen som har pleid å klippe meg.
 Jeg glemmer aldri den søte lille damen jeg skulle se til på den faste nattevaktsrunden, som lå i sengen sin og som plutselig hadde fått gulerotfarget krøllete hår. Jeg kjente henne ikke igjen!!! Den søte damen som pleide å ha grått, stritt hår. Hun var ugjenkjennelig og lite pen stakkars!

4.Ta meg med ut så jeg kan få kjenne solskinn i fjeset mitt, om det så rusker og regner også. Jeg vil kjenne regnet, årstidene!! vinteren!!  høre fuglene synge, kjenne lukten av høst! Er det noe rart flere av landets gamle ikke kan fortelle hvilken årstid det er? De er jo ikke ute!

5. Jeg vil se ut!! Parker meg ved vinduet så jeg kan se ut. Er det en barnehage i nærheten så vil jeg ha rom så jeg kan se ut og følge med på barna som leker. Barn er viktig for meg.

6. Ta bilder av noe kjent og kjært, utsikten fra kjøkkenvinduet mitt (her har jeg stått mye og kikket ut med en kaffekopp ..tenkt og fundert..) fra stua mi, av barna mine,...forstørr dem på lerret og monter på veggene mine, og i taket!!! Hvis jeg blir liggende på ryggen i timesvis og bare se i taket vil jeg ha noe å se på. ET bilde!!! skift det innimellom.

7. Fyll rommet mitt med avskårne blomster, en gang i uka, tenn lys for meg, duftlys, og ha på radioen. Jeg vil gjerne våkne til "morgenklubben" hver dag! Jeg vil høre på musikk om natten! Innred rommet mitt så jeg trives.. Jeg vil se barn, ta med dere barna til meg, la dem tegne og heng det på veggen min, la dem sitte på dyna mi å spise godteri og grise litt, synge litt.... da kjenner jeg at jeg lever.

8. snakk med meg.... fortell meg om livet, om det som skjer, om stress og mas, om hverdagene!!! La meg få høre om ungdommene som er opptatt av kjærligheten og livet, om barna som gleder seg til jul, om de voksne og deres forventninger, de gamle om deres ønsker for hverdagen.

9. La meg få ett glass hvitvin eller to innimellom. La meg få suse litt en gang i blant.

10. La meg oppleve mye, jeg vil være sliten om kvelden slik at jeg sovner. ikke overmedisiner meg, bare det aller nødvendigste. Blir jeg liggende uten livskvalitet så ikke gi meg livsforlengende behandling. For guds skyld, ikke la meg bli liggende i stillhet!

Gjorde du deg noen tanker?

Å skryte uhemmet av seg selv

Jeg er blid, positiv, utadvendt, har lett for å komme i kontakt med andre mennesker, jeg har pågangsmot, stå-på-holdning og er lærevillig. Jeg ønsker å utvikle meg selv som fagperson. Jeg er utdannet ...osv osv.. Egentlig elsker jeg jo å være på jobbintervjuer for da kan jeg snakke om meg selv i minuttvis!

Jeg har brukt de siste ukene på å skryte av meg selv...uhemmet..

Jeg er i jobbsøkerprosess! Jeg vet at  nå begynner en ny periode av livet mitt, jeg vet at den søknaden jeg sender kan forandre livet mitt. Hvor vil jeg? hva søker jeg på? hva slags kvaliteter har jeg egentlig? Å selge seg selv er vanskelig og etter mange år i min egen boble tviler jeg litt på at jeg kan noe som helst. Samtidig så er det noe med å sette seg ned for å sette ord på sine egne kvaliteter. Man blir litt oppmerksom på seg selv og klapper seg selv litt på skulderen. "Oj, har jeg så mange kvaliteter? JA det har jeg jo"

Jeg har snart søkt femten forskjellige jobber de siste ukene, jobber jeg virkelig vil ha, jeg setter meg inn i hver enkelt, tenker meg en fremtid der, hva slags kollegaer vil jeg få? hva blir mine arbeidsoppgaver? Hva kan jeg?

Jeg skriver CV på CV, på visma enterprice, jobbsøk Norge..legger inn på nytt og på nytt. Jeg har skrevet CV sikkert fire ganger på en uke nå. Jeg lister opp hva jeg kan, kurs, utdanninger, yrkeserfaring, egenskaper.. jeg er snart ruset på meg selv! Jeg har reflektert så mye over meg selv de siste ukene at i dag skal jeg ut i solen, gå meg en lang tur og kjenne på mitt nye jeg.

Flere i jobbsøkerprosess? hva jobber du med?

Skrik det ut og stikk hodet i sanden

Jeg er så lei, av å måtte skrike ut alt jeg skal ha sagt. Det ender nesten hver dag at jeg tar meg selv i å skrike, ikke fordi jeg er sint, men fordi jeg prøver å nå frem gjennom de andre desibelene som runger i huset. En beskjed til den som er på tur opp trappen, et hade til den som stikker ut døra, til smågutta som huserer i stua om at det er mat,... hva om jeg lærte meg å holde igjen? Da er det vertfall èn mindre som skriker noe...Jeg kan jo ikke fordre at barna er stille når ingen av oss store klarer det.. Det er rett og slett en familiesvakhet! Vi bråker!!! Vi er høylytte trompeter alle sammen. Derav navnet Trompetene.

Vi er en skrikende familie... hva gjør man med slikt? Jeg beundrer alle som lever i harmoni.. som går stille i dørene, som har ryddige hus, som klarer å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen i et rolig tempo uten lyd, som kan se på tv uten lyd.. enkelte familier jeg kjenner er sånne rolige mennesker. Dynamikken dem imellom er lav, stille... mens vi? HAH... vi dundrer, smeller, roper og lager lyd uansett hva vi skal gjøre.. Jeg kjenner at jeg har gitt litt opp!

Det hele toppet seg da nabokona var ute å solgte fastelavensris og sto ute på trappa akkurat da jeg skrek som værst... I vill frustrasjon ropte jeg det høyeste, mest skingrende jeg kunne på datteren min for at hun skulle komme ned fra 2.etg og samtidig ropte jeg ganske høyt til de to minste også, for de holdt på å åpne utgangsdøren og skulle til å løpe ut med bare en sko... vi skulle nemlig på butikken, jeg var LITT gira for å i det hele tatt komme oss avgårde
...........og der midt i døra står sanitetskvinnen med fastelavensriset sitt.... "goddag goddag" med sitt koselige vesen....og jeg nesten skriker "god dag frue" tilbake.. før hjernen min virkelig har oppfattet at dette er ikke ett eller annet barn som prøver å stikke av uten klær... hun måtte tro jeg var spik spenna gæærn ...

Det verste er at denne kvinnen har ikke egne barn så hun har overhodet ingen referanser til hva det vil si å være mamma! -og det at hun er medlem av saniteten her i en bitte liten bygd gjør at jeg er nesten sikker på at vi var et hett tema på neste sanitetsmøte!!

isj... huff!!!

Jeg tør nesten ikke si det..

Han drar med seg skittentøyskurven fra badet, er innom soverommet, hanker putetrekket av putene og pakker hundehalsbåndet inni, kommer som en strålende sol drassende bortover gangen så filleryene krøller seg, med "pakke" til meg. Overrekker høytidelig den herlige presangen og jeg sitter som en oppvridd vaskefille ved enden av kjøkkenbordet og sukker tungt. Det eneste jeg ser er rot, rot overalt etter at mor har vært syk noen dager (snart hele februar) og latt alt forfalle. Den lille rakkeren er i form igjen og i sitt vanlige driv. "kanskje du skal se litt på barne-tv før vi drar i bhg?"

For en fantasi, for en kreativ liten sjel, han pusler og holder på dagen lang.
Da jeg var syk med feber vendte jeg blikket innover, jeg klarte ikke å se det positive i noe av det, jeg viftet han videre mot barne-tv og tok meg i det etterpå. Det var nesten så jeg gikk for å slå av tv`n og dra frem skittentøysdunken for å la han fortsette der han slapp... men kreftene sperret.. jeg var fortapt..

Hvordan kan jeg foreslå noe sånt?
Etter ti minutter er han i gang igjen, drar lego og er allerede inne i sin egen lille boble. Denne gangen lar jeg han holde på og graver hodet ned i puta i sofaen.. Lille putti plott, så søt han er... Rydde får vi gjøre en annen dag!!

Jeg hater å ha barn..

Når jeg er syk selv.. eller for den del når alle er syke på èn gang. Jeg føler meg så hjelpeløs når barna har vondt og jeg ikke kan få lindret det. Det blir å sitte i sofaen med hodet høyt og trøste, være tilstede... og når man har feber selv så er man så lite god på slike ting.
Nå pleier jeg sjeldent å være så syk at jeg ligger rett ut, men i går måtte jeg krype til korset og komme meg til legen. Jeg hadde fått streptokokker og de som har fulgt med vet at minsten også går på penicillin for det. Jeg fikk utdelt penicillin og i går ettermiddag dopet jeg meg på paracet for å klare å lage middag og få lagt barn. Mannen var ikke hakket likere. Han lå også på sofaen med halsvondt og feber.

Plutselig sitter seksåringen i stua og har skikkelig vondt i ørene, noe som har gått av og på en hel uke nå. Jeg har hatt et par våkenetter med han hvor han har fått nesedråper og paracet, ligget med hodet høyt og trøstet.. ventet på at det skulle gå over.. nå blir jeg litt usikker og jeg tenker at det kan jo være noe av det samme han har som vi andre har siden dette ikke går over. Det tegner til å bli en natt da både gubben og jeg er syke med feber og vondt, og samtidig skal det bli på og av med øreverk og gråtende barn.  Det er noe av det verste jeg vet.

Enden på visa er at jeg ringer legevakten igjen og får begge to inn på en sjekk. Mannen endte opp med penicillin for streptokokker da prøven hans var positiv, mens seksåringen hadde negativ streptokokkprøve men allikevel fikk penicillin da øret var betent og han hadde feber. Dermed går hele gjengen på penicillin og da vi kom hjem fra legevakten klaget jammen med sekstenåringen for vondt i halsen også.... han har dermed ikke ytret noe mer om det og for på skolen i dag tidlig som vanlig, så får vi se. Resten er på bedringens vei...takk og lov!!

Et gjennomsnittsmenneske

Jeg er gjennomsnittlig, normal, jeg kjører rød kassebil, jeg har en normal garderobe, normalt hår, har noen kilo for mange, har kanskje litt over gjennomsnittet med barn i huset, vi har en normal livsstil, jeg har en normal mann, jeg har en litt unormal men samtidig normal jobb, jeg har normale foreldre, søsken og venner. Jeg er en del av the average People..

Så har du noen, som er litt høye på seg selv og du får et inntrykk av at måten DE lever på, og det DE presterer er det eneste riktige verdifulle livet som finnes. Sånne typer blir jeg lei meg av!!! Barna mine har prøvd seg når det gjelder bilen vår.. de syns den er et fattigstempel, en dårlig status og "jalla" som de sier.. jeg sier at den er praktisk, sikker og jeg vil ikke låne penger for å kjøre fin bil. Ikke før jeg må!! jeg er ikke noen dårligere person av den grunn. Jeg har valgt å jobbe mindre, være hjemme mer og ha "dårlig" råd.. eller gjennomsnittlig råd... og satse på andre verdier, mens jeg kunne selvfølgelig ha jobbet døgnet rundt og kjørt flott bil! Dette er prioriteringer og jeg er ikke nødt til å ha den type status for å føle at jeg er verdt noe. Sønnen min hadde litt problemer med å forstå dette så vi har snakket mye om det.

Jeg har jo barn i skolealder og har hatt det noen år. Blant de barna er det noen som har prestert bedre, vært flinkere enn andre. Sånn er det alltid, og det er bra, gøy og slik det skal være. Du får som fortjent. Noen leser mer og blir rikere på kunnskap enn andre. Dette må du bare lære deg!
Noen er bedre på ski enn andre,- de har vel trent mer da...
Noen er flinkere i historie enn andre,
... men de er ikke bedre mennesker av den grunn.
De andre barna har også kvaliteter, kanskje bare ikke så tydelige. De andre barna har det like godt.

Blant gruppen av barn er noen få barn litt dyrere kledd, de reiser mer enn andre, de har fler hytter enn andre og foreldrene har nyere biler enn andre, fordi disse foreldrene har fler muligheter og har valgt å prioritere slik, sånn er det også overalt. Foreldrene har jobber mer eller arvet mer.. Disse barna er like søte, hengivne og koselige som andre barn...inntil en viss alder.. hva skjer?

Et sted i tolv- tretten års alderen begynner identiteten deres å måle seg ut i fra hvilken status foreldrene deres har, hva de har på seg, hva de kjører rundt i og hvor mye penger familien har...  noen danner livsmålene sine ut i fra dette, noen blir bevisst på hva de selv vil eller hva foreldrene  forventer og vil, noen begynner å måle seg med hverandre og konkurransen er i full gang.

Noen av barna slutter å hilse på deg,... og det er disse barna som bekymrer meg!!!!! Noen barn blir så ruset på seg selv at de blir helt fortapt....

de ser en annen vei når du går forbi.. disse barna som flere ganger har sittet ved kjøkkenbordet ditt sammen med familien din og spist hjemmebakte rundstykker, som har vært i bursdagsselskap hjemme hos deg hvert år i flere år- de kjenner deg, har alltid ropt hallo og vinket glad.

Jeg tviler ikke på at disse barna har mange fine kvaliteter - for det vet jeg at de har, de er flinke på skolen og er morsomme gode barn som alle andre, populær blant venner. Hvorfor vil de ikke vedkjenne seg de som lever på et litt annet nivå lenger?, er det sånn at disse barna føler at de er mye mer verdt enn oss andre fordi vi er gjennomsnittet og de er av "de bedre"? Jeg vet fler av dem er superdyktig i skolesammenheng og har et veldig flott ytre, rykte og status. De kjører nye biler, har alltid de beste merkene på klærne og reiser masse, de har masse status i samfunnet.

Men jeg tenker at disse barna har noe å lære, om andre mennesker.. -også lurer jeg litt på hva som har gjort dem sånn? Hvis alle skal være høye på pæra og se ned på andre vil vi få et trist, fattig samfunn.

Hvordan føles det for dem? - å hele tiden må være de som alle skal se opp til? være de som må trone på pallen, være de som må måle seg med andre mennesker til enhver tid og som må bevise, som må prestere, som aldri kan slippe en fis- og i så fall skulle det skje så kommer livet deres til å rakne.

Skal vi godta et samfunn hvor du ikke "er noe" om du ikke presterer på skolen, jobben, idrettslivet eller at alt skal stå på hvordan du ser ut?

 

Barn er så fine, de leker side om side uten å tenke over hvem som er den rikeste, som har den beste outfit`n, som har mammaen eller pappaen med den beste karrieren.
De leker side om side, lever her og nå, tar den andre for den HAN/HUN er ...helt til de kommer i en viss alder... hva skjer?

Hva med å bli oppdratt til at du med dine egne valg og særpreg er den viktigste personen i ditt liv, at utviklingen av deg selv og dine indre tanker er viktig, noen er interessert i hvordan DU tenker- ikke hvordan alle andre vil at du skal tenke, at du får lov til å åpne opp, ha respekt, ta livsvalg som er dine egne, at du skal få lov til å undre deg og prøve og feile. Finne ut hva som er deg og ditt veivalg.

God Helg fra et litt bustete kjøkken og litt refleksjon inn i helgesvingen! :)

Unge jenter, rådyre vesker ... hvordan fremstår vi?

Jeg blir mer og mer provosert over unge jenter, (foreldrene deres)  som går med designervesker og jakker verdt opptil 15 000 kr!!!!
Okei, så om du vil gå med en fin veske så er det greit for meg, om den koster et par tusen så er det også greit- om du er voksen og betaler selv! Du er sikkert glad i eksklusive varer og handler mye av det fra før, du har en grei inntekt, lite gjeld, arvet masse penger eller har vunnet i lotto. Det er ikke noe i veien med det!!

Men hvis du er en helt vanlig mann i gata, med vanlig inntekt, med enebolig, med bulkete stasjonsvogn og gardiner kjøpt på jysk, så ser det fryktelig dumt ut at datteren din tripper rundt med jakke og veske til 15 000. Den henger liksom ikke helt på greip syns jeg. Da har du brukt altfor mye penger på datteren din!!

Hvis datteren din jobber og tjener pengene selv er det også nesten greit. Men bare nesten, fordi hun burde ha lært å prioritere annerledes om hun skal kunne flytte for seg selv snart.

Enten så har du råd til å leve denne standarden fullt ut, kjøre høy standard på alt du har- da har du mye penger, tjener godt, har lite gjeld eller har arvet... da vil det ikke være noe rart om datteren din kommer med veske til femten lapper eller at sønnen din har snowboard til samme sum. Men hvis du har en standard som de aller fleste i Norges land så tilsier det at du tjener en vanlig årslønn, og har du et par, tre, barn så har du ikke råd til å gi hver og enkelt så mange dyre merkevarer. -og hvis det ikke har seg sånn at datteren din ikke har vunnet en million i lotto,... så har hun ikke råd til å erverve seg disse tingene. Noen er flinke å spare, men hva skal du med en jakke til 8000 om du ikke har råd til å gå på kino? Hva slags pengebinge skal hun boltre seg i da hun skal ut i den tøffe arbeidshverdagen selv?

Kom ikke her å fortell meg at alle disse jentene som går rundt med disse veskene, er barn av rike mennesker. Jeg skal vedde skjorta mi på at noen av dem har en far eller mor som setter alt på spill for at datteren skal "passe inn", som er med å bidrar til at disse jentene går til på denne måten. Hva slags økonomibilde gir de sine barn?

 

Hva med å lage barna våre trygge nok, så de ikke trenger dyre ting for å bli sosialt akseptert? Hva med å finne sin egen stil? Les forrige innlegg!

ER det ok å gi barna sine så økonomisk frihet at de kan gå med så dyre vesker?
ER det ok å kjøpe dyrere bil til sønnen sin enn du kjører i selv?

Det er ikke snakk om at jeg er med å finansierer datteren min så hun kan gå rundt med slike ting. Hun er nødt til å tjene sine egne penger og prioritere selv hva hun ønsker å bruke dem til, men av meg får hun kun det som er mest nødvendig, som hun trenger. På den måten tenker jeg at hun da må finne sin egen stil, som hun føler hun har økonomi til- og som hun kan klare å identifisere seg med da hun skal ut på egenlivet!

Jeg har tidligere skrevet noe om hvor viktig det er å vise våre døtre at vi ikke er bare det vi ser ut til å være på utsiden, men heller vise det vi har på innsiden. Les gjerne;
Dette innlegget om hvordan vi selv fremstår som forbilder for våre barn,

Hva tenker du?

Hvor eksklusiv er du?

   

Når jeg funderer over disse unge jentene med designerveskene fikk jeg lyst til å reposte ett innlegg skrevet for et par år siden; her kommer det:)

 

Ingen vil bo i Ikea katalogen, alle vil stikke seg ut, være unik og spesiell som over hodet mulig. Men å være exklusiv koster, mener mange.

En familie trenger en stol. De tar sine 2,1 barn og går ut gjennom døren med navneskiltet "Svendsen" på, setter seg i sin helt vanlige sølvgrå Volvo og drar til Ikea, de kjøper seg en stol og drar hjem igjen. De har noen problemer med å få skrudd sammen stolen, og det skriver de en beretning om på facebook, får noen likes og så går dagen videre.

Det er ikke denne familien, denne møbelhistorien, som blir omtalt i interiørbladene, eller i lokalavisen. Den er for normal. Alle har ikeamøbler.

Alle vil stikke seg ut, være spesielle, unike og skille seg ut i den store massen.

 

Ida Hult er samfunnsanalytiker  og mener at det å lengte etter det exklusive  er en sterk voksende trend.
Før i tiden var identiteten vår koblet opp mot familien vi kom ifra og hvis vi kom fra en gård og far var bonde fortalte det samfunnet noe om hvem du var. I dag viser vi ofte hvem vi er gjennom det vi konsumerer. Det høres trist ut men er sant. Det er en viktig del av hvordan vi ser på oss selv- eller vertfall hvordan andre ser oss.

Er du "en sånn en som handler på HM"? eller handler du på små, exklusive butikker? og hvilken bilder gir vi av oss selv når vi handler mat? kjøper du kortreist og økologisk eller first price?  Ferierer du som så mange andre, i Thailand, over jul,- eller reiser du i høysesong til en mer eksotisk strøk med egen kokk og betaler ekstra for å fly på en litt bedre klasse?
Til og med sjokoladebiter kommer i ekstreme prisklasser, for ikke å snakke om vin, kjøper du en billig rødvin til helga eller blar du villig opp hundrelapper for å få den spesielle?

Å vite hvem man vil være, blant mange millioner andre mennesker er ikke alltid like lett. Status er viktig for mange. Før i tiden var det ofte mange penger som gav deg status, i dag har mange fler "Mange penger", derfor blir det mer måten å bruke pengene på som sier noe om hvem du er- og som gir deg status eller ikke status.  Den som ikke vil være en dusinpersonlighet  kan rett og slett ikke gjøre som alle andre - eller ha de samme tingene som alle andre.  Dette gjelder både for klær, møbler, hus og reiser, hvor mange barn du har og hvor du velger å bo.

Teksten er hentet fra magasinet Family Living, skrevet av Rebecka Åhlund, og den var så god at jeg bare måtte boltre meg i noe av essensen den.

 

Jeg har faktisk veldig sansen for det hun skriver om det å være exklusiv, men jeg har ikke sansen for å bruke alle pengene jeg har på det. Jeg prøver derfor å være min egen versjon av exklusiv, å skille meg ut i mengden med å gjerne kjøpe det litt spesielle, men jeg bruker ikke så mye penger på det.

 Jeg liker det ingen andre har, jeg liker at de gamle skapene i stua har en historie, om hvor vi hentet dem, hvor de kommer fra, hvilken farge de har under malinga, hvor de har levd.. jeg vil ikke ha det slik at når du kommer inn til meg så kommer du inn til naboen, jeg liker Ikea, men jeg vil ikke at mitt hjem skal være innredet som en identisk side fra katalogen deres.

Den gamle skjenken i stua minner meg om den gangen jeg fikk overtalt mannen til å kjøre til oslo, midt i verste rushtrafikken med stor henger for å hente møbler som sto på et gammelt atelier der, - mannen var sur og sa ikke ett eneste ord hele veien og hadde et innbitt tømmermannsfjes mens han rundet Sinsenkrysset med en kjempehenger hengende bak og jeg bet meg i leppa og ba om at vi for guds skyld ikke måtte kollidere nå. Da hadde jeg kommet til å få høre det for resten av livet. Trygt ute av gryta, på vei hjem med fullstablet henger stoppet vi for å kjøpe pølse, cola og snikers og da sprekker hele fjeset i et stort latterbrøl. Der i Nittedal, løsnet jerngrepet som hadde hvilt over den stakkars svette mannen min som var så snill å bli med meg på noe han faktisk hater, men gjorde for min skyld... Den skjenken er et av mine symboler på at han strekker seg langt for mine interesser.

             Jeg liker litt ull, strikket, mønster, tovet, folklore, poncho med frynser, teddyforet støvler, lusemønstrede jakker, gjerne over strikkede kjoler, jeg like duse farger og innslag av en dæsj knalle farger. Jeg liker gummistøvler og store biler. Jeg liker bondemøbler, designermøbler, plastkopper og gamle mugger, jeg liker dyre barneklær, retro barneklær, redesign og arvet, jeg liker grønt den ene dagen og lyseblått den andre dagen. Jeg liker mye forskjellig, det trenger ikke være spesielt dyrt, og det trenger heller ikke å være spesielt billig...bare jeg liker det.

Ergo så havner jeg opp med masse forskjellig, jeg har ikke èn stil eller èn bestemt butikk jeg må handle i, jeg slenger innom der jeg er og finner jeg noe jeg liker så havner det kanskje med hjem. Jeg elsker brukt og antikk, ting med historie og en dæsj spesielt over seg. Men det blir noe annet enn alt det andre har, og DET er jeg mest stolt over! 

 

Når du nesten blir lurt

Vi skal i barnedåp, tantebarnet mitt skal få navnet sitt. Jeg har funnet frem bunader og dresser til hele gjengen. om et øyeblikk skal jeg bake "Verdens beste" å ha med meg. Det er lørdag kveld.

En av ungdommene har mast litt frem og tilbake i hele dag om å reise ut til en kamerat, jeg er litt skeptisk på å ut og kjøre og hente i kveld det er så dårlig vær og føre sier jeg... snøen laver ned, har ikke sett maken i hele vinter og jeg har ikke noen firhjulsdrevet bil som går godt i snøen.. heller absolutt motsatt..

Til slutt etter mye om og men skal han ligge hos pappa sier han. Okei, høres greit ut, men husk at du må være klar halv ti i morgen tidlig med dress og hårsveis klar, for da må vi dra i kirken. Storesøster skal være gudmor så det er viktig å komme tidsnok. Det blir en avtale på at mannen i huset her skal kjøre han til pappa og at jeg skal hente han før kirken i morgen tidlig. Jeg legger frem dress og sko så han skal ta med seg da han drar.

Nå har jeg faktisk tenkt å henge ut "ungen" min litt. Det er fordi dette er en typisk tenåringshistorie og jeg vil at andre skal tenke litt over det; Dette handler om hvor viktig kommunikasjon er mellom foreldre selv om man ikke bor sammen.

Jeg sender en sms til pappan om at han må ha gutten klar i morgen tidlig. Vekke han tidsnok osv.. snakk om hønemor.., men denne hønemortaktikken lønner seg skal du få høre. For svaret jeg får fra pappan er mystisk.. han henger ikke helt med og dette forstår han ikke helt.

 JAVEL??? tenker jeg og durer opp i 2.etg Jeg konfronterer ungdommen om han har snakket med pappa, "nei svarer han, jeg har glemt det"... "som om" tenker jeg da!!! -og jeg starter på en lang avhandling om at hvis han mente han skulle lure meg så tar han feil, jeg snakker lenge om hvor skummelt det er at han er ute på natta og jeg ikke vet hvor han er, om det å være klar i morgen tidlig, skulle han egentlig på fest ?, hvor hadde han egentlig tenkt å være i natt????-og helt på tampen og ut av det blå kom det hvor hadde han egentlig tenkt å gjøre av dressen???  han fikk mange spørsmål, ingen tid til å svare, jeg konstanterte bare at han fikk pent holde seg hjemme... maken til gutt.. lukket døra hardt igjen og gikk..

Så hva hadde han tenkt tro? Å lure mammaen sin? Jeg ble faktisk litt sjokkert og hadde egentlig ikke forventet at han hadde ment å lure meg... du blir alltid så paff hvis barnet ditt prøver seg..

Enden på visa var at han kom ned og serverte en unnskyldning med at det hadde blitt andre planer, men han hadde glemt å si ifra til meg, det var ti minutter til han egentlig skulle dra og at det ikke var slik jeg trodde.. Jeg går ikke på den!! Dette er noe de fleste ungdommer serverer hjemme innimellom og prøver seg på. De eldste har også gjort det i større eller mindre grad.. jeg oppdager alle sammen"!!! hva tror de? At jeg ikke følger med?

De tror nok jeg er fryktelig blåøyd, men jeg dobbeltsjekker alltid, jeg kjører og henter uansett og ingen av dem kommer noen steder eller får lov til å sove over om jeg ikke har avtalt med en mor eller far i forkant. Nå er et par av dem over 18 og jeg har lovet å slutte å ringe rundt:) Det er vel snart på tide. Men det er viktig å være obs, føre var.. heller en gang for mye enn for lite og du kan ikke bry deg for ofte!!  Vi tok oss en prat om å være ærlig, alltid si ifra hvor du har tenkt deg, uansett vil vi hente deg eller få deg hjem på et vis, og selv om du innimellom får et nei så betyr det ikke at du kan legge andre planer.

Vel, så ble barnet døpt, tenåringen var med, hadde en fin dag og har forstått at mamma er ikke til å lure!
Les gjerne også om denne hendelsen som også er ganske vanlig, og som krever tydelige voksne.

Pass på tenåringene dine, vær bevisst på hva som skjer, hva de tenker seg ut på.. de er ofte ikke så klarsynte og blir lett påvirket av andres påfunn og valg. De har mindre livserfaring og krever også litt pass,.. selv om de begynner å bli store!

En familie betyr hardt arbeid

Når jeg ser tilbake ser jeg at de siste innleggene mine er preget av at jeg er litt sliten, at jeg har behov for å ha litt alenetid, at jula har vært intens og at jeg kan høres ut som jeg har barn og lek helt opp i halsen. For å være helt ærlig så er det nok slik at jeg har hatt noen episoder helt i vrangstrupen og jeg har fått min høydose av julefred og høytid, fridager og lek for en periode. Er det lov å si? Kan jeg si sånn uten å være en dårlig mamma?

 Min aller største jobb er jo nettopp å være mamma. Det å passe på- sammen med pappaen- at alle har det bra, føler jeg er min aller viktigste oppgave. Men hva gjør deg til en god mamma? hvilken kvaliteter skal en god mamma ha?

Hvordan bli en god forelder?

Dette er overskrifter du kan lese mange plasser. Jeg hater sånne overskrifter fordi jeg aller helst vil tro at det jeg gjør er bra nok.

Men å være like god til enhver tid er ikke alltid like lett. Det hender jeg har dager hvor jeg er så sliten at jeg ikke orker å gjøre det lille ekstra, hvor jeg bare vil holde på for meg selv, få unna meg husarbeidet og ha noen øyeblikk alene.

Det hender at jeg er i et modus hvor jeg bare vil ha en kaffekopp og lese "Kamille" i fred og ro. Da kan jeg foreslå at de skal leke med ting på egenhånd. Enkelte ganger har jeg vært så sliten av mas og kjas at jeg har tatt med meg boka mi på do og skylt på diare, bare for å være fem minutter i fred.

Er jeg alene om å føle det sånn til tider? er det skadelig? Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg er sånn hele tiden, men innimellom på en sliten ettermiddag eller en tidlig søndag morgen føler jeg det sånn.

Jeg syns det er kjempekoselig å sitte ved kjøkkenbordet og snakke med barna, lytte til dem, høre hva de er opptatt av, hvordan skoledagen har vært, kose oss med et godt måltid, gå tur i skogen, leke ute, bake, tegne, perle, pusle og bygge lego. Men jeg er ikke alltid klar for å sette sammen en lego politibil en søndag morgen klokken 06.15. Da vil jeg aller helst ha litt tid for meg selv. Det må da gjelde fler enn meg? Jeg får innimellom følelsen av at vi skal være så engasjert, inkluderende i leken, og tilstede at jeg føler meg oppspist til tider...

Er det greit å vifte barna bort? å be dem om å finne på noe annet så du får noen minutter for deg selv? hva slags barn får vi om de blir forventet å bli sett og hørt til enhver tid på døgnet? hva slags ungdommer vil de bli om de forventer at vi skal kaste fra oss alt vi har i hendene til enhver tid for å bli med på det de fordrer?

Hva gjør du for å overleve hverdagene når det til tider er slitsomt rundt deg?
Sender du barna i bhg når du har fri selv? har du i så fall god samvittighet?

 Nyttårstanker og ønsker for 2015

"De snakker sammen om stort og smått, og de løser konflikter fort. De har en god «vi»-følelse, og er opptatt av å få dette parforholdet til. På samme måte som man har lojalitet til et firma, har de lojalitet til familien sin. I tillegg liker de å være sammen og dyrker det", sier hun om et eldre ektepar på trykk i nyhetsbildet, de har vært gift i mange år og er blitt gamle sammen.

Samlivsekspert Tryti mener at et godt vennskap i bunn er oppskriften på et langvarig forhold. Jeg kjenner at jeg tror på det hun sier og et av mine forsetter for neste år er å fortsatt være like forelsket i mannen og familien min, bruke tid på dem, være der og bidra til gode dager. Jeg tror at gode forhold er noe man jobber for, skaper sammen og lager i fellesskap. Det nytter ikke sitte på rompa og tro at livslange forhold går av seg selv. Det viktigste i et forhold tror JEG er at man gir hverandre alenetid, har egne prosjekter, har god kommunikasjon- snakke mye og godt sammen, være klar over at det alltid vil komme irritasjon og krangler, at man tar seg tid til hverandre, tåle å se "vrangsiden" av hverandre, Elske hverandre for dem vi er.

Et annet punkt i det nye året er å ikke alltid gå for å være perfekt!! å  jobbe for å ikke kreve for mye av seg selv, gi litt faen rett og slett, er noe jeg skal starte med i dag. I stedet for å rydde huset etter nyttårskvelden i går, setter jeg på oppvask- og vaskemaskin, lar resten stå og tar med barna ut i sola..

Professor i sosialmedisin, Per Fugelli sier;

«Hvis vi innbiller oss at vi er kloner av supermann og superkvinne som kan yte maksimalt, være positive og kreative- hele tiden- da oppstår det farlige gnagsår på kropp, på sjel og I samliv. Prestasjonskravet skader både den individuelle helsen og samfunnshelsen gjennom mange mekanismer:
Ved å kreve for mye av menneskene og tømme dem for krefter, ved å stjele tid fra helsebringende alternativer som lek, samvær, naturopplevelser. Ved å tvinge mange mennesker inn I en på-randen-tilværelse hvor hver og en har mer enn nok med sitt og ingen tid, intet overskudd, ingen medfølelse, ingen godvilje å gi til andre». Da har man det ikke bra... dette tror jeg også på!!!

 

JEG leser om ALS pasienter som opplever livet på nytt, de er uten kraft og kan bare bevege og snakke gjennom øynene, de forteller at de opplever gledene i livet på nytt ved å se  på menneskene rundt seg, barna, energien, ektefellen..
Varden presenterer en artikkel om at flere nordmenn vil dø av hjernesvinn- det kobles til kugalskap.. nytt i Norge..
Jeg leser mange artikler om mennesker som mister nære og kjære i ulykker, mennesker som blir lemlestet for livet, som brått blir revet bort.. Jeg vil sette enda mer pris på de jeg har og dem jeg bryr meg om i det nye året. Jeg vil leve mens jeg kan og kjenne på intensiteten i dagene.

Jeg leser om Britt Lokøen-fostermoren- en serie fra Bergens Tidene, om en fostermor som elsker å hjelpe andre, som til sammen har gjort en forskjell for 28 fosterbarn... jeg blir imponert... jeg vil fortsette å lete etter mennesker som imponerer meg.. jeg vil la meg rive med og kjenne på andres engasjement og la det smitte meg med giverglede og lyst til å gjøre en hel del.

Det var fire store nyttårsønsker, men Jeg har også litt mer håndfaste forsetter.. det er blant annet å være mer ute, mer i bevegelse, spise sunnere, lage mer fra bunnen, sy og strikke mer, osv osv..  Det er en uendelig liste over hva jeg ønsker å forbedre.. og nå kan man jo bare starte!

Har du noen nyttårsforsetter?

Bekymringer, luke nr 12

"Det er med bekymringer som med små barn. Jo mer du pleier dem, jo bedre trives de!",
 luke nr 12

Dagen i dag starter med Luciakledd femåring som skal i barnehagen og gå i tog. Jeg og "høna" skal være med å se på! Det blir koselig.
Etterpå skal vi videre til innleggelse på sykehuset, for høna skal nemlig operere mandlene. Jeg vet det er ren rutine, det skal være trygt og greit, men jeg kan ikke for det. Jeg gruer meg! Jeg håper nesten jeg hører hun hoster eller viser tegn til å være forkjølet for da kan jeg avbestille med god samvittighet.

Ellers vil denne dagen inneholde forberedelse til bursdagfeiring i morgen. Det var litt av en helg å planlegge det på siden ting er som det er, men skal vi rekke det før jul så må det bli sånn. Vi skal handle inn og bake for på lørdag fylles huset med familie og vi feirer attenårsdag på etterskudd. At bursdagsbarnet sikkert ligger rett ut og ikke får smakt en kakesmule spiller vel ingen rolle??? snakk om! jaja ...neinei

Førjulskveld, luke nr 11

"gode juleminner er de timene vi delte, luke nr 11"

I dag skal jeg og eldste tantòngen min på juleshopping. Det å få et par timer helt for seg selv med tante er ikke bare bare, men i dag skjer det! Jeg skal hente henne på skolen klokken ett og så reiser vi på shopping. Jeg gleder meg! Å få tilbringe tid med en 9 åring er en glede. Det er både underholdende og givende og det er ikke så mye som skal til. Jeg tipper vi får en fin dag:)

I kveld er det førjulsfest på skolen hvor 1 klassingen skal opptre og vi gleder oss til det også. Der blir det sang og skuespill, kaffeservering og loddtrekning, sosialt samvær og masse barn! Det blir en koselig dag i dag! For å gjøre den enda koseligere skal jeg innom blomsterhandleren, kjøpe to svibler og reise innom både mormor og farmor med hver sin før jeg skal hente tantongen! Dette blir en dag av de sosiale slaget og det blir koselig! En annen ting er at jeg gruer meg forferdelig til i morgen, men mer om det senere!