Hvordan vise ungdommen at du bryr deg?

Når du har fått ungdommer er det ikke bare å kaste seg over dem og spontant gi dem en klem eller kysse dem på kinnet som er tingen for å vise dem kjærlighet. Du tar dem ikke på fanget lenger og synger en sang for dem, ikke leser du på senga lenger heller. Du tar dem ikke i armkroken å ser på barne-tv med dem... men det er ikke langt unna.

Du kan fortsatt få en klem, men du kan jo spørre først. Noen ganger får du nei! -og er de ikke mottagelig for klemming så kan du sette deg ved kjøkkenbordet å snakke med dem, lese en notis fra avisen til dem, diskutere litt, slenge seg i sofaen å se på tv med dem, lage en god middag for å samle alle, kjøpe en ny ansiktskrem til dem, eller en ny t-skjorte. Du kan kjøre og hente, bruke tiden i bilen til å snakke med dem,  benytte sjansen til å bli kjent med vennene deres, sende en sms og høre hvordan det går og vise at man bryr seg.

Det ligger mye kjærlighet i god omsorg, noe vi mammaer er gode på. Samtidig som man er litt oppriktig interessert i hva som opptar dem, hva som skjer rundt dem, spør og graver litt men ikke for mye...

Hvordan vise ungdommene dine at de fortsatt er de dyrebareste skatter på jord er ikke alltid like lett, men det går an!!! HVA GJØR DU FOR UNGDOMMENE DINE?

Jeg- en erotisk kvinne?

bildene er hentet herfra

Den hverdagslige praktiske kvinnen, det er meg. Midt mellom handleposer fra Kiwi og europris har du meg. Med hverdagslig hårsveis, en ytterjakke fra Didrikson, Ilse Jacobsen støvler og en stor rød kassebil, en flokk med unger og muffinsmage. DET er meg!

Hvor er den erotiske kvinnen tatt veien? med litt ettersittende tøy, med litt utringet topp, med litt farge i håret og smykker som raslet da jeg beveget meg?
Hun har trynet på hodet ned i Kiwiposen og blitt med inn i den praktiske posesamleren i benken. Der sitter hun, meget misfornøyd med å ikke bli tatt frem igjen.

Jeg savner henne. Følelsen av å føle seg fin, sofistikert, damete og fjong. Jeg savner å se meg selv i speilet og tenke at jeg er ok. Uten å føle at jeg ser sliten ut, trøtt, kjedelig hårsveis.., etc
Jeg har nye sko med litt hæl, hverdagssko, de står på vaskerommet-klar til bruk.. hva går jeg i? møkkete røde joggesko! Jeg har en marimekko-blå-kåpe, den er kjempekul, hva går jeg i? i en mørkeblå allværsjakke fra Didrikson.

Tenk å finne igjen denne kvinnen?!! hvordan skal jeg gjøre det? jeg trenger inspirasjon og tid! Jeg trenger alenetid uten å måtte bruke den på klesvask, jeg trenger en tur på butikken uten at det er Kiwi som får førsteprioritet, og jeg trenger penger som jeg kan bruke på meg selv, uten å tenke at jeg burde kjøpt ny overtrekks-dress til minsten i stedet.

Jeg ønsker å komme tilbake til å bli en modig, moden, fin, kvinne, en som har respekt for seg selv, en som bruker litt mer tid på utseende sitt, og som er fornøyd med seg selv. Ønsk meg lykke til!

Å skryte uhemmet av seg selv

Jeg er blid, positiv, utadvendt, har lett for å komme i kontakt med andre mennesker, jeg har pågangsmot, stå-på-holdning og er lærevillig. Jeg ønsker å utvikle meg selv som fagperson. Jeg er utdannet ...osv osv.. Egentlig elsker jeg jo å være på jobbintervjuer for da kan jeg snakke om meg selv i minuttvis!

Jeg har brukt de siste ukene på å skryte av meg selv...uhemmet..

Jeg er i jobbsøkerprosess! Jeg vet at  nå begynner en ny periode av livet mitt, jeg vet at den søknaden jeg sender kan forandre livet mitt. Hvor vil jeg? hva søker jeg på? hva slags kvaliteter har jeg egentlig? Å selge seg selv er vanskelig og etter mange år i min egen boble tviler jeg litt på at jeg kan noe som helst. Samtidig så er det noe med å sette seg ned for å sette ord på sine egne kvaliteter. Man blir litt oppmerksom på seg selv og klapper seg selv litt på skulderen. "Oj, har jeg så mange kvaliteter? JA det har jeg jo"

Jeg har snart søkt femten forskjellige jobber de siste ukene, jobber jeg virkelig vil ha, jeg setter meg inn i hver enkelt, tenker meg en fremtid der, hva slags kollegaer vil jeg få? hva blir mine arbeidsoppgaver? Hva kan jeg?

Jeg skriver CV på CV, på visma enterprice, jobbsøk Norge..legger inn på nytt og på nytt. Jeg har skrevet CV sikkert fire ganger på en uke nå. Jeg lister opp hva jeg kan, kurs, utdanninger, yrkeserfaring, egenskaper.. jeg er snart ruset på meg selv! Jeg har reflektert så mye over meg selv de siste ukene at i dag skal jeg ut i solen, gå meg en lang tur og kjenne på mitt nye jeg.

Flere i jobbsøkerprosess? hva jobber du med?

Hvordan elsker vi?

"La det være avstand i deres samvær, la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
                                                                                                Khalil Gibrans "profeten"

Hvordan elsker vi dem vi elsker?

Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...

Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.

Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?

En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?

På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift...  han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...

Hva med deg? syns du dette er vanskelig? Er du gift?

Et gjennomsnittsmenneske

Jeg er gjennomsnittlig, normal, jeg kjører rød kassebil, jeg har en normal garderobe, normalt hår, har noen kilo for mange, har kanskje litt over gjennomsnittet med barn i huset, vi har en normal livsstil, jeg har en normal mann, jeg har en litt unormal men samtidig normal jobb, jeg har normale foreldre, søsken og venner. Jeg er en del av the average People..

Så har du noen, som er litt høye på seg selv og du får et inntrykk av at måten DE lever på, og det DE presterer er det eneste riktige verdifulle livet som finnes. Sånne typer blir jeg lei meg av!!! Barna mine har prøvd seg når det gjelder bilen vår.. de syns den er et fattigstempel, en dårlig status og "jalla" som de sier.. jeg sier at den er praktisk, sikker og jeg vil ikke låne penger for å kjøre fin bil. Ikke før jeg må!! jeg er ikke noen dårligere person av den grunn. Jeg har valgt å jobbe mindre, være hjemme mer og ha "dårlig" råd.. eller gjennomsnittlig råd... og satse på andre verdier, mens jeg kunne selvfølgelig ha jobbet døgnet rundt og kjørt flott bil! Dette er prioriteringer og jeg er ikke nødt til å ha den type status for å føle at jeg er verdt noe. Sønnen min hadde litt problemer med å forstå dette så vi har snakket mye om det.

Jeg har jo barn i skolealder og har hatt det noen år. Blant de barna er det noen som har prestert bedre, vært flinkere enn andre. Sånn er det alltid, og det er bra, gøy og slik det skal være. Du får som fortjent. Noen leser mer og blir rikere på kunnskap enn andre. Dette må du bare lære deg!
Noen er bedre på ski enn andre,- de har vel trent mer da...
Noen er flinkere i historie enn andre,
... men de er ikke bedre mennesker av den grunn.
De andre barna har også kvaliteter, kanskje bare ikke så tydelige. De andre barna har det like godt.

Blant gruppen av barn er noen få barn litt dyrere kledd, de reiser mer enn andre, de har fler hytter enn andre og foreldrene har nyere biler enn andre, fordi disse foreldrene har fler muligheter og har valgt å prioritere slik, sånn er det også overalt. Foreldrene har jobber mer eller arvet mer.. Disse barna er like søte, hengivne og koselige som andre barn...inntil en viss alder.. hva skjer?

Et sted i tolv- tretten års alderen begynner identiteten deres å måle seg ut i fra hvilken status foreldrene deres har, hva de har på seg, hva de kjører rundt i og hvor mye penger familien har...  noen danner livsmålene sine ut i fra dette, noen blir bevisst på hva de selv vil eller hva foreldrene  forventer og vil, noen begynner å måle seg med hverandre og konkurransen er i full gang.

Noen av barna slutter å hilse på deg,... og det er disse barna som bekymrer meg!!!!! Noen barn blir så ruset på seg selv at de blir helt fortapt....

de ser en annen vei når du går forbi.. disse barna som flere ganger har sittet ved kjøkkenbordet ditt sammen med familien din og spist hjemmebakte rundstykker, som har vært i bursdagsselskap hjemme hos deg hvert år i flere år- de kjenner deg, har alltid ropt hallo og vinket glad.

Jeg tviler ikke på at disse barna har mange fine kvaliteter - for det vet jeg at de har, de er flinke på skolen og er morsomme gode barn som alle andre, populær blant venner. Hvorfor vil de ikke vedkjenne seg de som lever på et litt annet nivå lenger?, er det sånn at disse barna føler at de er mye mer verdt enn oss andre fordi vi er gjennomsnittet og de er av "de bedre"? Jeg vet fler av dem er superdyktig i skolesammenheng og har et veldig flott ytre, rykte og status. De kjører nye biler, har alltid de beste merkene på klærne og reiser masse, de har masse status i samfunnet.

Men jeg tenker at disse barna har noe å lære, om andre mennesker.. -også lurer jeg litt på hva som har gjort dem sånn? Hvis alle skal være høye på pæra og se ned på andre vil vi få et trist, fattig samfunn.

Hvordan føles det for dem? - å hele tiden må være de som alle skal se opp til? være de som må trone på pallen, være de som må måle seg med andre mennesker til enhver tid og som må bevise, som må prestere, som aldri kan slippe en fis- og i så fall skulle det skje så kommer livet deres til å rakne.

Skal vi godta et samfunn hvor du ikke "er noe" om du ikke presterer på skolen, jobben, idrettslivet eller at alt skal stå på hvordan du ser ut?

 

Barn er så fine, de leker side om side uten å tenke over hvem som er den rikeste, som har den beste outfit`n, som har mammaen eller pappaen med den beste karrieren.
De leker side om side, lever her og nå, tar den andre for den HAN/HUN er ...helt til de kommer i en viss alder... hva skjer?

Hva med å bli oppdratt til at du med dine egne valg og særpreg er den viktigste personen i ditt liv, at utviklingen av deg selv og dine indre tanker er viktig, noen er interessert i hvordan DU tenker- ikke hvordan alle andre vil at du skal tenke, at du får lov til å åpne opp, ha respekt, ta livsvalg som er dine egne, at du skal få lov til å undre deg og prøve og feile. Finne ut hva som er deg og ditt veivalg.

God Helg fra et litt bustete kjøkken og litt refleksjon inn i helgesvingen! :)

Unge jenter, rådyre vesker ... hvordan fremstår vi?

Jeg blir mer og mer provosert over unge jenter, (foreldrene deres)  som går med designervesker og jakker verdt opptil 15 000 kr!!!!
Okei, så om du vil gå med en fin veske så er det greit for meg, om den koster et par tusen så er det også greit- om du er voksen og betaler selv! Du er sikkert glad i eksklusive varer og handler mye av det fra før, du har en grei inntekt, lite gjeld, arvet masse penger eller har vunnet i lotto. Det er ikke noe i veien med det!!

Men hvis du er en helt vanlig mann i gata, med vanlig inntekt, med enebolig, med bulkete stasjonsvogn og gardiner kjøpt på jysk, så ser det fryktelig dumt ut at datteren din tripper rundt med jakke og veske til 15 000. Den henger liksom ikke helt på greip syns jeg. Da har du brukt altfor mye penger på datteren din!!

Hvis datteren din jobber og tjener pengene selv er det også nesten greit. Men bare nesten, fordi hun burde ha lært å prioritere annerledes om hun skal kunne flytte for seg selv snart.

Enten så har du råd til å leve denne standarden fullt ut, kjøre høy standard på alt du har- da har du mye penger, tjener godt, har lite gjeld eller har arvet... da vil det ikke være noe rart om datteren din kommer med veske til femten lapper eller at sønnen din har snowboard til samme sum. Men hvis du har en standard som de aller fleste i Norges land så tilsier det at du tjener en vanlig årslønn, og har du et par, tre, barn så har du ikke råd til å gi hver og enkelt så mange dyre merkevarer. -og hvis det ikke har seg sånn at datteren din ikke har vunnet en million i lotto,... så har hun ikke råd til å erverve seg disse tingene. Noen er flinke å spare, men hva skal du med en jakke til 8000 om du ikke har råd til å gå på kino? Hva slags pengebinge skal hun boltre seg i da hun skal ut i den tøffe arbeidshverdagen selv?

Kom ikke her å fortell meg at alle disse jentene som går rundt med disse veskene, er barn av rike mennesker. Jeg skal vedde skjorta mi på at noen av dem har en far eller mor som setter alt på spill for at datteren skal "passe inn", som er med å bidrar til at disse jentene går til på denne måten. Hva slags økonomibilde gir de sine barn?

 

Hva med å lage barna våre trygge nok, så de ikke trenger dyre ting for å bli sosialt akseptert? Hva med å finne sin egen stil? Les forrige innlegg!

ER det ok å gi barna sine så økonomisk frihet at de kan gå med så dyre vesker?
ER det ok å kjøpe dyrere bil til sønnen sin enn du kjører i selv?

Det er ikke snakk om at jeg er med å finansierer datteren min så hun kan gå rundt med slike ting. Hun er nødt til å tjene sine egne penger og prioritere selv hva hun ønsker å bruke dem til, men av meg får hun kun det som er mest nødvendig, som hun trenger. På den måten tenker jeg at hun da må finne sin egen stil, som hun føler hun har økonomi til- og som hun kan klare å identifisere seg med da hun skal ut på egenlivet!

Jeg har tidligere skrevet noe om hvor viktig det er å vise våre døtre at vi ikke er bare det vi ser ut til å være på utsiden, men heller vise det vi har på innsiden. Les gjerne;
Dette innlegget om hvordan vi selv fremstår som forbilder for våre barn,

Hva tenker du?

Hvor eksklusiv er du?

   

Når jeg funderer over disse unge jentene med designerveskene fikk jeg lyst til å reposte ett innlegg skrevet for et par år siden; her kommer det:)

 

Ingen vil bo i Ikea katalogen, alle vil stikke seg ut, være unik og spesiell som over hodet mulig. Men å være exklusiv koster, mener mange.

En familie trenger en stol. De tar sine 2,1 barn og går ut gjennom døren med navneskiltet "Svendsen" på, setter seg i sin helt vanlige sølvgrå Volvo og drar til Ikea, de kjøper seg en stol og drar hjem igjen. De har noen problemer med å få skrudd sammen stolen, og det skriver de en beretning om på facebook, får noen likes og så går dagen videre.

Det er ikke denne familien, denne møbelhistorien, som blir omtalt i interiørbladene, eller i lokalavisen. Den er for normal. Alle har ikeamøbler.

Alle vil stikke seg ut, være spesielle, unike og skille seg ut i den store massen.

 

Ida Hult er samfunnsanalytiker  og mener at det å lengte etter det exklusive  er en sterk voksende trend.
Før i tiden var identiteten vår koblet opp mot familien vi kom ifra og hvis vi kom fra en gård og far var bonde fortalte det samfunnet noe om hvem du var. I dag viser vi ofte hvem vi er gjennom det vi konsumerer. Det høres trist ut men er sant. Det er en viktig del av hvordan vi ser på oss selv- eller vertfall hvordan andre ser oss.

Er du "en sånn en som handler på HM"? eller handler du på små, exklusive butikker? og hvilken bilder gir vi av oss selv når vi handler mat? kjøper du kortreist og økologisk eller first price?  Ferierer du som så mange andre, i Thailand, over jul,- eller reiser du i høysesong til en mer eksotisk strøk med egen kokk og betaler ekstra for å fly på en litt bedre klasse?
Til og med sjokoladebiter kommer i ekstreme prisklasser, for ikke å snakke om vin, kjøper du en billig rødvin til helga eller blar du villig opp hundrelapper for å få den spesielle?

Å vite hvem man vil være, blant mange millioner andre mennesker er ikke alltid like lett. Status er viktig for mange. Før i tiden var det ofte mange penger som gav deg status, i dag har mange fler "Mange penger", derfor blir det mer måten å bruke pengene på som sier noe om hvem du er- og som gir deg status eller ikke status.  Den som ikke vil være en dusinpersonlighet  kan rett og slett ikke gjøre som alle andre - eller ha de samme tingene som alle andre.  Dette gjelder både for klær, møbler, hus og reiser, hvor mange barn du har og hvor du velger å bo.

Teksten er hentet fra magasinet Family Living, skrevet av Rebecka Åhlund, og den var så god at jeg bare måtte boltre meg i noe av essensen den.

 

Jeg har faktisk veldig sansen for det hun skriver om det å være exklusiv, men jeg har ikke sansen for å bruke alle pengene jeg har på det. Jeg prøver derfor å være min egen versjon av exklusiv, å skille meg ut i mengden med å gjerne kjøpe det litt spesielle, men jeg bruker ikke så mye penger på det.

 Jeg liker det ingen andre har, jeg liker at de gamle skapene i stua har en historie, om hvor vi hentet dem, hvor de kommer fra, hvilken farge de har under malinga, hvor de har levd.. jeg vil ikke ha det slik at når du kommer inn til meg så kommer du inn til naboen, jeg liker Ikea, men jeg vil ikke at mitt hjem skal være innredet som en identisk side fra katalogen deres.

Den gamle skjenken i stua minner meg om den gangen jeg fikk overtalt mannen til å kjøre til oslo, midt i verste rushtrafikken med stor henger for å hente møbler som sto på et gammelt atelier der, - mannen var sur og sa ikke ett eneste ord hele veien og hadde et innbitt tømmermannsfjes mens han rundet Sinsenkrysset med en kjempehenger hengende bak og jeg bet meg i leppa og ba om at vi for guds skyld ikke måtte kollidere nå. Da hadde jeg kommet til å få høre det for resten av livet. Trygt ute av gryta, på vei hjem med fullstablet henger stoppet vi for å kjøpe pølse, cola og snikers og da sprekker hele fjeset i et stort latterbrøl. Der i Nittedal, løsnet jerngrepet som hadde hvilt over den stakkars svette mannen min som var så snill å bli med meg på noe han faktisk hater, men gjorde for min skyld... Den skjenken er et av mine symboler på at han strekker seg langt for mine interesser.

             Jeg liker litt ull, strikket, mønster, tovet, folklore, poncho med frynser, teddyforet støvler, lusemønstrede jakker, gjerne over strikkede kjoler, jeg like duse farger og innslag av en dæsj knalle farger. Jeg liker gummistøvler og store biler. Jeg liker bondemøbler, designermøbler, plastkopper og gamle mugger, jeg liker dyre barneklær, retro barneklær, redesign og arvet, jeg liker grønt den ene dagen og lyseblått den andre dagen. Jeg liker mye forskjellig, det trenger ikke være spesielt dyrt, og det trenger heller ikke å være spesielt billig...bare jeg liker det.

Ergo så havner jeg opp med masse forskjellig, jeg har ikke èn stil eller èn bestemt butikk jeg må handle i, jeg slenger innom der jeg er og finner jeg noe jeg liker så havner det kanskje med hjem. Jeg elsker brukt og antikk, ting med historie og en dæsj spesielt over seg. Men det blir noe annet enn alt det andre har, og DET er jeg mest stolt over! 

 

Det røde hjertet

Innimellom går jeg gjennom sekken til femtenåringen for å se etter glemte infoskriv og nye ukeplaner osv og da fant jeg et rødt fint hjerte, litt krøllete i kantene, men det fenget meg! Jeg tok det frem og smilte - og hang det på kjøleskapet. Det er nemlig et hjerte som er skrevet på av alle i klassen- gode ord om hver enkelt- alle har nok fått hvert sitt hjerte.

 

 

  Det står blant annet at "du kan virkelig å gjøre meg glad når jeg er lei meg. Du sier alltid noe morsomt"  og det er fint å vite at sønnen min har en evne til å glede andre.. Jeg som kjenner han godt vet hvilken kvaliteter han har, hva som gjør at de skriver det de skriver, jeg vet hvor sosial og fin gutt han er og det gjør godt at andre også ser det og erfarer det. Det er spesielt godt å se når vi er inne i disse årene vi er nå. Han er den stilleste av de største, den roligste, mest på rommet sitt-typen, jeg ser smilet hans sjeldnere nå enn før, ikke fordi det ikke er der, men fordi han er opptatt av sitt eget nå for tiden. Han kommer tilbake, jeg vet det.. det har de andre gjort også. Et år eller to nå så er han mer utadvendt og sosial her hjemme igjen.

Det har også godord som "største godklumpen jeg kjenner". Det varmer mammahjerte å finne slike ord skrevet om sin egen sønn av andre mennesker. Det sier noe om at han er en fin fyr, at han er morsom, har mange venner rundt seg. Noe jeg for så vidt visste fra før, men som blir så tydelig av sånne ting. Vi skulle alle vært flinkere til å "lage hjerter" og gi bort rundt oss!

 

Så et forslag til morsdagen som kommer ; man kan jo lage et hjerte og la hele familien skrive på hva mor betyr for dem, alt fra noen ord fra svigersønn til barnebarn hadde jo vært en fin gave å gi bort til bestemor, mor, oldemor på morsdagen i år.

Her er sjarmtrollet, som for øvrig er blitt kåret til "årets sjarmør" to av tre år på u-skolens juleball, og jeg ser hvorfor den kommer. ER han ikke herlig?

Her er han for bare noen vintre siden, sammen med søsteren sin som også er verdens herligste.  Les gjerne denne om denne frøkna

 

 

 

 

 

 

Ikke undervurder nærturen

Ikke undervurder nærturen.... og gylne øyeblikk finnes ikke bare på høye fjelltopper!!
sitat Utetid-bloggen, og jeg er helt enig. Vi har masse erfaring med nærturer, lage bål, bruke naturen i nærheten og det å være ute på korte turer.

Det er opplevelsen som er viktig, ikke antall tilbakelagte kilometere.

Det finnes masse magisk underveis,... i skogsnaret,.. i bekken bak huset,  den granbarhytten du lager selv, å finne tørre kvister til bålet, høre bekken klukke under isen, gå på bekkevandring, finne et fint klatretre, se etter harespor, hvilken dyr har vært her i natt.. det er mye å utforske.

Å gå på tur i skogsnaret bak huset er kanskje stedet å starte. Neste gang går du litt lenger. Vi er mest opptatt av den naturen du har rett utenfor huset. Den som ligger der og som du slipper å ta bilen for å reise til, for å oppleve. At barna kan lære og etter hvert på egenhånd også utforske en time på vanlige hverdager.

 

Den blå ikeaposen blir fylt opp med ved, mannen sørger for å ha slike ting i orden.

Min oppgave er å ha med mat og drikke. Enkelte dager tar vi ikke med oss noen ting. Da er det gjerne litt sure miner og jeg blir påminnet om at det er viktig for turfølelsen å ha med seg litt å spise på.

Det vi har med oss er gjerne enkelt fra brødskiver med ost til å grille på bålet, suppe på termos, pølser til å stikke på en pinne, middagsrester i folie fra i går..  til å gjøre litt mer ut av det og du kan ha med deg hele middagen halvferdig i folie og steke den klar på bålet, du kan med deg pannekakerøre/vaffelrøre på plastflaske, taco innpakket i folie, pitabrød, karbonader og lage skogsburger.. bruk kreativiteten og ha med noe varmt i termosen, om det er varmt vann og blande med en rett i koppen kakao/suppe eller varm saft. Varm Sirupssaft på termos er en høydere ute på tur!

 

To karer som gjemmer seg i den nye hytta si!

 

Vi har vært kun på dagsturer/kvedlsturer men kanskje vi i friluftsåret 2015 skal bli litt flinkere til å dra på overnattingsturer. Vi kan jo starte når det er sommer og varmere i været så kanskje vi er garvede utesovere når vinteren kommer igjen. Da må vi i såfall ønske oss et skikkelig telt, noen gode soveposer og innhente oss litt informasjon om hva som er lurt å ha med seg til en vintertur.

 Bloggen Utetid.net har masse. tips og inspirasjon

 

God Tur ut!

Når du nesten blir lurt

Vi skal i barnedåp, tantebarnet mitt skal få navnet sitt. Jeg har funnet frem bunader og dresser til hele gjengen. om et øyeblikk skal jeg bake "Verdens beste" å ha med meg. Det er lørdag kveld.

En av ungdommene har mast litt frem og tilbake i hele dag om å reise ut til en kamerat, jeg er litt skeptisk på å ut og kjøre og hente i kveld det er så dårlig vær og føre sier jeg... snøen laver ned, har ikke sett maken i hele vinter og jeg har ikke noen firhjulsdrevet bil som går godt i snøen.. heller absolutt motsatt..

Til slutt etter mye om og men skal han ligge hos pappa sier han. Okei, høres greit ut, men husk at du må være klar halv ti i morgen tidlig med dress og hårsveis klar, for da må vi dra i kirken. Storesøster skal være gudmor så det er viktig å komme tidsnok. Det blir en avtale på at mannen i huset her skal kjøre han til pappa og at jeg skal hente han før kirken i morgen tidlig. Jeg legger frem dress og sko så han skal ta med seg da han drar.

Nå har jeg faktisk tenkt å henge ut "ungen" min litt. Det er fordi dette er en typisk tenåringshistorie og jeg vil at andre skal tenke litt over det; Dette handler om hvor viktig kommunikasjon er mellom foreldre selv om man ikke bor sammen.

Jeg sender en sms til pappan om at han må ha gutten klar i morgen tidlig. Vekke han tidsnok osv.. snakk om hønemor.., men denne hønemortaktikken lønner seg skal du få høre. For svaret jeg får fra pappan er mystisk.. han henger ikke helt med og dette forstår han ikke helt.

 JAVEL??? tenker jeg og durer opp i 2.etg Jeg konfronterer ungdommen om han har snakket med pappa, "nei svarer han, jeg har glemt det"... "som om" tenker jeg da!!! -og jeg starter på en lang avhandling om at hvis han mente han skulle lure meg så tar han feil, jeg snakker lenge om hvor skummelt det er at han er ute på natta og jeg ikke vet hvor han er, om det å være klar i morgen tidlig, skulle han egentlig på fest ?, hvor hadde han egentlig tenkt å være i natt????-og helt på tampen og ut av det blå kom det hvor hadde han egentlig tenkt å gjøre av dressen???  han fikk mange spørsmål, ingen tid til å svare, jeg konstanterte bare at han fikk pent holde seg hjemme... maken til gutt.. lukket døra hardt igjen og gikk..

Så hva hadde han tenkt tro? Å lure mammaen sin? Jeg ble faktisk litt sjokkert og hadde egentlig ikke forventet at han hadde ment å lure meg... du blir alltid så paff hvis barnet ditt prøver seg..

Enden på visa var at han kom ned og serverte en unnskyldning med at det hadde blitt andre planer, men han hadde glemt å si ifra til meg, det var ti minutter til han egentlig skulle dra og at det ikke var slik jeg trodde.. Jeg går ikke på den!! Dette er noe de fleste ungdommer serverer hjemme innimellom og prøver seg på. De eldste har også gjort det i større eller mindre grad.. jeg oppdager alle sammen"!!! hva tror de? At jeg ikke følger med?

De tror nok jeg er fryktelig blåøyd, men jeg dobbeltsjekker alltid, jeg kjører og henter uansett og ingen av dem kommer noen steder eller får lov til å sove over om jeg ikke har avtalt med en mor eller far i forkant. Nå er et par av dem over 18 og jeg har lovet å slutte å ringe rundt:) Det er vel snart på tide. Men det er viktig å være obs, føre var.. heller en gang for mye enn for lite og du kan ikke bry deg for ofte!!  Vi tok oss en prat om å være ærlig, alltid si ifra hvor du har tenkt deg, uansett vil vi hente deg eller få deg hjem på et vis, og selv om du innimellom får et nei så betyr det ikke at du kan legge andre planer.

Vel, så ble barnet døpt, tenåringen var med, hadde en fin dag og har forstått at mamma er ikke til å lure!
Les gjerne også om denne hendelsen som også er ganske vanlig, og som krever tydelige voksne.

Pass på tenåringene dine, vær bevisst på hva som skjer, hva de tenker seg ut på.. de er ofte ikke så klarsynte og blir lett påvirket av andres påfunn og valg. De har mindre livserfaring og krever også litt pass,.. selv om de begynner å bli store!

En familie betyr hardt arbeid

Når jeg ser tilbake ser jeg at de siste innleggene mine er preget av at jeg er litt sliten, at jeg har behov for å ha litt alenetid, at jula har vært intens og at jeg kan høres ut som jeg har barn og lek helt opp i halsen. For å være helt ærlig så er det nok slik at jeg har hatt noen episoder helt i vrangstrupen og jeg har fått min høydose av julefred og høytid, fridager og lek for en periode. Er det lov å si? Kan jeg si sånn uten å være en dårlig mamma?

 Min aller største jobb er jo nettopp å være mamma. Det å passe på- sammen med pappaen- at alle har det bra, føler jeg er min aller viktigste oppgave. Men hva gjør deg til en god mamma? hvilken kvaliteter skal en god mamma ha?

Hvordan bli en god forelder?

Dette er overskrifter du kan lese mange plasser. Jeg hater sånne overskrifter fordi jeg aller helst vil tro at det jeg gjør er bra nok.

Men å være like god til enhver tid er ikke alltid like lett. Det hender jeg har dager hvor jeg er så sliten at jeg ikke orker å gjøre det lille ekstra, hvor jeg bare vil holde på for meg selv, få unna meg husarbeidet og ha noen øyeblikk alene.

Det hender at jeg er i et modus hvor jeg bare vil ha en kaffekopp og lese "Kamille" i fred og ro. Da kan jeg foreslå at de skal leke med ting på egenhånd. Enkelte ganger har jeg vært så sliten av mas og kjas at jeg har tatt med meg boka mi på do og skylt på diare, bare for å være fem minutter i fred.

Er jeg alene om å føle det sånn til tider? er det skadelig? Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg er sånn hele tiden, men innimellom på en sliten ettermiddag eller en tidlig søndag morgen føler jeg det sånn.

Jeg syns det er kjempekoselig å sitte ved kjøkkenbordet og snakke med barna, lytte til dem, høre hva de er opptatt av, hvordan skoledagen har vært, kose oss med et godt måltid, gå tur i skogen, leke ute, bake, tegne, perle, pusle og bygge lego. Men jeg er ikke alltid klar for å sette sammen en lego politibil en søndag morgen klokken 06.15. Da vil jeg aller helst ha litt tid for meg selv. Det må da gjelde fler enn meg? Jeg får innimellom følelsen av at vi skal være så engasjert, inkluderende i leken, og tilstede at jeg føler meg oppspist til tider...

Er det greit å vifte barna bort? å be dem om å finne på noe annet så du får noen minutter for deg selv? hva slags barn får vi om de blir forventet å bli sett og hørt til enhver tid på døgnet? hva slags ungdommer vil de bli om de forventer at vi skal kaste fra oss alt vi har i hendene til enhver tid for å bli med på det de fordrer?

Hva gjør du for å overleve hverdagene når det til tider er slitsomt rundt deg?
Sender du barna i bhg når du har fri selv? har du i så fall god samvittighet?

Om juleaktiviteter og barn, luke nr 1

 

"Hjertet er en hage der gode minner gror"

luke nr 1 

bilde fra 2010

Men hvor gror gode minner?
I går var det julemarked på Maihaugen og i utgangspunktet hadde vi tenkt oss dit. Det skal gi julestemning, masse mennesker med noenlunde samme tankegang- alle på jakt etter julestemningen. (et innlegg om det kommer senere i julekalenderen, luke 4)- jeg snakket om dette til de minste barna, at vi skulle dra på julemarked..  Begge to slang seg bakover i sofaen og "AHHHHHH" med litt survelyd i stemmen. De orket ikke! Vi var på julemarked sist helg også, så de vet hva det dreier seg om... hmmmm ... her måtte mamma tenke seg om.. orker ikke?



Ja men... når jeg tenker meg om... hva er det egentlig til for.. vi bruker over tre hundre kroner i inngangspenger, gå rundt å se på gamle hus pyntet til jul, boder med salg av ullsokker og grepavotter, et eple med sjokolade, ..ja i voksnes verden gir det kanskje julestemning.. i barns verden? hva er vel morsomt ved å gå rundt å se på gamle hus, se på ullsokker og stime i mellom en hel haug med voksne mennesker og ett eller annet hylende barn som ikke orker mer... ????



Det er jo så koselig å dra på julemarked.. ordet oser av stemning ... ja!! hvis jeg kunne gått der og tatt inn det hele alene,.. så er jeg helt enig.

De største barna var med på dette da de var mindre. Når jeg spurte dem i helga om de ville være med så er det et konsekvent nei!! Det er slett ikke noe de forbinder med julestemning og som de villig reiser ut på.

Jeg bestemte meg rett og slett for å hoppe over julemarkedet. I stedet la vi planer om å gå ut å leke.. barna jublet!!! Vi er bedt i bursdag også.. så det blir utelek og kake i stedet!

I dag er det julegateåpning.. er det noe barna vil juble over? Hvordan skal de finne sin julestemning? Har de godt av alt julekaoset?

Jeg har mange bekjente som jobber i barnehage. De kan fortelle om slitne barn.. barn som forteller om sure mammaer, sinte pappaer og om å bli dratt hit og dit etter barnehagen, eller på fridagen.

 Er dette å skape jul for barna?
Hva gjør du for å skape julestemning for ditt barn?

Om det å blogge om meg selv og familien

Jeg tenker stadig på hvordan jeg utleverer min familie, særlig i perioder hvor jeg legger ut mange innlegg og blogger daglig. Dette med nettvett, om det jeg skriver er ok eller om jeg går litt for langt enkelte ganger. Jeg er en åpen, sosial person, jeg skriver om mye og mangt, og til tider er jeg kanskje helt på kanten av det jeg burde skrevet om? Kanskje er jeg farget av en stemning og skriver mer enn jeg burde? Jeg er rimelig klar for å by på meg sjøl enkelte ganger! Andre ganger er jeg i tvil- skriver jeg for lite? Byr jeg på for lite? Hva vil folk lese om? Enda viktigere; hva vil jeg formidle?

 

Enkelte ganger må jeg gå noen runder med meg selv om jeg ødelegger mer enn jeg skaper?

Jeg har tenåringer og det jeg skriver eller viser frem i form av bilder berører dem i høyeste grad, jeg er mamman deres, vi er deres familie, deres referanser utad i samfunnet. Det er viktig for meg hvordan både jeg og mine barn fremstilles, og da også gjennom bloggen min. Ofte tenker jeg at det kun er ukjente mennesker som leser om oss, men en gang innimellom hører jeg at det er mennesker som kjenner oss som leser og jeg spør meg selv om vi da er samtaleemnet rundt middagen til den enkelte familien den ettermiddagen? Tåler vi det? Skader det mine barns ry og rykte?

Familien vår er et veldig sammenspleiset team... vi "jobber" sammen alle mann og er utrolig avhengige av hverandre.. vi er en bøtteballett hvor alle savner den ene som ikke er her, om noen er borte en tur.. Jeg tror vi liker å være sammen rett og slett! Vi er trygge på hverandre og kjenner hverandre godt. Jeg tror ikke bloggingen min skader oss innad i familien, men jeg aner ikke om det skader oss utad!

Hva vil jeg formidle? hva er hovedbudskapet med bloggen min?

Jeg har lyst til å formidle noe om hverdager uten stress og mas, de gode øyeblikkene, om det å være der for hverandre, hva fyller man hverdager med? Det er mye i samtaleemnene vi har med ungdommene våre som inspirerer til refleksjon og det er episoder og hendelser vi hører om eller erfarer som gjør at jeg reflekterer og har lyst til å dele.



Å være offentlig er mer vanlig nå enn det var tidligere, og når jeg ser hva ungdommen legger ut, så kjenner jeg at jeg får lyst til å gjemme hodet i puta til tider.. der hadde mine grenser vært nådd for lengst.  Èn ting er det de legger ut om seg selv, (jeg har tatt mange runder med dem om nettvett), men det blir noe helt annet det jeg legger ut om dem. Samtidig er jeg, med bloggen min, en mal for dem.. (hadde jeg lagt ut nakenbilder av meg selv så hadde de også sannsynligvis gjort det) Gud hjelpes meg forby det!! Kunne ikke tenke meg å flashe et lår engang.




Jeg vet barna leser bloggen min og jeg får høre det om jeg legger ut noe som er upassende. Det er aller helst bilder som må godkjennes, ellers føler jeg at det jeg skriver spiller liten rolle.
Enn så lenge.. etter hvert vil også mammas tanker og holdninger bli en del av tankespillet deres og jeg håper for så vidt at det jeg skriver vil ses på som både holdningsskapende og fremstå som positivt for dem den dagen de virkelig setter seg ned for å lese.

Hva tenker du er greit? Hva vil du like å lese om? hvor går grensa?

Om våre verdier

I en hverdag som går i ett, hvor kravene er mange og nivået høyt, blir man ofte tankefull og undrer seg over hva som virkelig betyr noe for oss her i livet og om vi prioriterer riktig.
Det dreier seg om den del krav.. det dreier seg om barn som ønsker å bli sett og verdsatt, lyttet til og tatt på alvor..En ektemann som ønsker det samme..Et hus som er åpent og varmt, koselig. Det økonomiske kravet til klær, mat, strøm, bil, nok tid til familien, nærhet, tid, ømhet og fellesskap, det å være oppdatert på jobb, selvrealisering, takle kravene samfunnet gir deg i forhold til det det vil si å være både ressurssterk og "up to date"

Konflikten mellom det vi makter og det som vi selv forventer av oss..eller samfunnet forventer at du skal makte kan noen ganger bli så tydelig. Konflikten oppstår når mine og andres verdier krysses... når jeg vil leve med brask og bram, når de jeg omgås vil leve i fred og ro... da blir det vanskelig.

Det å få lov til å omgås familien min, barna mine, høre hva de tenker på og bryr seg om, er viktig for meg, samt det at jeg får pusle rundt hjemme, føle at jeg har mine ting rundt meg.... Det at disse to tingene går hånd i hånd er det aller viktigste for at jeg skal ivareta mine verdier. At barna og hjemmet mitt er min arena.. der hører jeg hjemme, trives, koser meg... Dette gjør meg kreativ, gir meg overskudd og ork til å gi på jobb, takle samfunnspresset om å henge med. Disse verdiene er for meg det jeg setter aller høyest og som jeg prøver å prioritere i en verden hvor vi også er så materialistiske.

Verdier avgjør din personlighet og bestemmer dine valg. Jeg er en person som trives hjemme i ro og mak, styrer med mitt og deretter gjør jeg mine valg. Jeg er forelsket i barna mine, huset mitt og mannen min, jeg gjør mye for dem og de er min boble. Alt jeg gjør, gjør jeg for dem og for at vi skal kunne ha fine hverdager, det blir mitt motto og mine viktigste kriterier i livet. Jeg tror ikke jeg skal komme til å angre på dem..

Så møter vi disse kravene i samfunnet om å være sosial, være med ute med jobben, skape seg en karriere og ha det aller nyeste innenfor det som er moderne. Jeg kjenner at jeg går noen runder med meg selv innimellom om jeg virkelig har lyst, om jeg orker eller om det passer for meg, og blir svaret nei så har kommer samvittigheten snikende om at man ikke har strukket til. Men så kjenner jeg at verdiene mine er hjemme, det er her jeg trives og koser meg.

Hensikten min med å vise frem det som kalles hverdagsrot er at vi må verdsette det livet vi velger å leve. Et rotete hjem betyr at du lever, et blankpusset hjem betyr enten at noen alltid står med hodet i vaskebøtta eller at menneskene som bor der ikke gjør annet enn å sitte på en stol og være stille, eller aldri er hjemme. Mine skriverier om uperfekthet er ingen klapp på skulderen til taperne...det jeg mener er, vi må vise mer av det som er litt uperfekt men vi skal ikke ta oss selv for å  være uperfekte!!

Vår identitet i sosiale medier!

HER INNE ET STED ER VASKEMASKINA MI!!!!

 

 

og  dette er vaskerommet mitt på vanlige hverdager!! 

Lammelåret har publisert dette blogginnlegget som bør leses! hun stiller spørsmål ved om unge jenter reduserer seg til å bare være sitt ytre? Hvorfor velger de ikke heller å vise den de er på innsiden? Representerer de den unge generasjonen nettunger eller er det unntakene som lar utseendet bli selve livsinnholdet?.. spør Lammelåret

Jeg syns dette gjelder mye i livet, ikke bare de unge jentene, men også oss voksne som legger ut perfekte bilder både her og der om ryddige hjem, pene barn, pene voksne, flotte ferieturer osv..
Vi er så opptatt av å være perfekte, vise frem et perfekt ytre og være bedre enn naboen. Er det noe rart barna våre blir så opptatt av å stå frem som vellykket?!
Presset er stort, du skal ha de beste bilene, det fineste huset, de beste karrierene, gå de lengste fjellturene, trene mest i fritiden, barna skal være perfekte i alt fra hvilken ballettskole de går på til hvilken sekk de har i barnehagen, hva de har på nista, hva de har slags klær, hvilken telefon de har, ipad er en selvfølge og sånn fortsetter det i det uendelige...
Hvorfor er vi sånn? er det vi foreldre som legger opp til dette presset? Det er jo det!!!!!

Vår identitet i en sosial mediehverdag er viktig! Hvordan fremstår vi? Naboen ser fakta, vennene dine kjenner til noe av det og barna lever i det... tar vi perfekte bilder og legger ut, mens sannheten er at hjemmet ser helt bombet ut? skjuler vi vår identitet med glansbilder? Kunne det falt deg inn å tatt kjempefine bilder av en blomst inntil veggen ute og publisere stemninger som "høststemning på trappa" mens rotet velter ut av garasjen, hageputene slenger rundt på verandagulvet, lekene er slengt utover og gresset er en halvmeter høyt...?  haha.. joda jeg kan nok knipse et bilde av det jeg syns er fint innimellom, men sannheten er at innimellom det jeg syns er fint, så er det masse rot- og det er også en del av min personlighet!

Så om hele huset er ryddet og fint for besøk, så ser vaskerommet mitt sånn ut!!!!  Det ser ikke ut!!!!
Jeg prøver ikke å skjule det, ei heller vise det til mine besøkende, men barna mine ser det..og jeg får ikke panikk om noen skulle forville seg inn dit uten at de skulle vært der... vi er ikke perfekte...her er det som i alle andre hjem...rot her og der....

Jeg tror at hvis vi slipper løs på litt av denne striktheten vi viser frem i sosiale medier vil flere gi etter. Vi må tillate oss å vise frem mer uperfekthet… Da vil andre senke kravene litt… ungdommene vil adoptere noen holdninger og tørre å vise mer av hvem de er, forskjeller og egenart!
Jeg tror vi må starte med oss selv, hjemmet vårt og basen hvor disse barna vokser opp! Derfor publiserer jeg nå bilder av det værste rommet i huset! Nemlig arbeidsrommet mitt; vaskerommet... der skjer det saker hele døgnet og det går i ett:)

Ha en flott uke!.. vi meg ditt mest uperfekte, eller vis datteren din at du tør å vise det frem!

Les gjerne dette innlegget om rot og personlighet

Sommerdrømmer

Det er endelig skikkelig sommer om dagen.. er vi tilstede? livet vårt flyr så fort og noen ganger lurer jeg på om vi virkelig er med.. Jeg husker sommerferiene da vi var små..den virket så lang da.. tiden fra vi ropte god sommer til hverandre da vi sluttet på skolen for året... og frem til neste høst virket så uendelig ..en hel evighet.. mens nå? ..ja nå har vi det så travelt at vi knapt rekker å tenke at det er sommer. Men hva m alle disse tingene som gjorde sommeren til sommer da vi var små? har vi tid til dem? tar vi oss tid? jeg har tenkt litt på det...

da var det blå himmel bak skyene.. jeg husker vi var på stranda og jeg lå i sanden og så etter fantasifigurer der oppe, så gøy det var .. så mye fantasi jeg hadde da..hvor har den tatt veien? ble den med på en av skyene kanskje? jeg husker vi lå på alle fire i gresset å lette etter firekløvere for å skaffe oss lykke for resten av livet ....

jeg ble liggende å tenke på livet mitt her en dag og kjenner jeg er egentlig ganske fornøyd, jeg har på en måte kommet dit jeg vil være.. jeg har mer glede, entusiasme og styrke enn jeg har hatt på lenge.. det er deilig...akkurat nå er livet slik jeg lenge har drømt om.. men hvis jeg skulle ønske meg noe mer, hvis det er èn ting jeg skulle sette fingeren på som mangler i livet mitt akkurat nå så må det bli et stort hundre år gammelt gårdshus..

fylt med atmosfære og sjarm. med mange vinduer med små ruter på, med svalereir oppunder taket.. inni huset skulle det være mange, store, hvite rom som sto å ventet på meg slik at jeg kunne puttet inn hele livet mitt i det huset..jeg skulle puttet små rosa geraniumer i vinduene..for det minner meg sånn om mormor.. jeg skulle hatt gjennomsiktige hvite gardiner og så skulle det sitte en doven svart katt i vinduskarmen å myse mot sola.. kjøkkenet skulle hatt langbord med plass til minst tjue rundt.. sånn at alle kunne samles til mat.. bringe liv og latter inn i huset..
over bordet skulle det henge små syltetøyglass som det var laget lykter av med ståltråd.. det skulle stå en stor krukke m syrin på midten og når vinden blåste gjennom vinduene som sto på vidt gap skulle man kjenne lukta av syrin over hele huset.. dør ut fra kjøkkenet og ut mot hagen skulle jeg også hatt..og på hella foran inngangen skulle en stor irsk ulvehund ligge å dorme seg.. når man gikk fra rom til rom skulle man kunne kjenne atmosfæren som hadde fulgt huset i flere generasjoner og nesten kunne høre lattern som satt i veggene.....hagen skulle være stor, m hvitt stakittgjerde omkring..helt enorm skulle den vært..men ikke pent klippet..litt sånn bustete slik at markblomstene og staudene kunne vokse villt, sånn at man kunne finne markjordbær under et av trærne og tusle rundt barbeint i høyt gress.... så høyt at man kunne elsket i gresset uten at naboen så det....jeg skulle hatt eplebusker i hagen som sto så tett at man kunne henge oppe en hengekøye i mellom dem..der man kunne ligge to og snakke om livets realiteter eller bare om hvordan dagen hadde vært...

hmmmm... drømmer jeg meg bort nå tro??.. men sånn skulle jeg likt å ha det...men hva er vel livet uten drømmer.. tenk om man ikke skulle hatt drømmer, hva skulle en leve for da.. men det hadde vært fint om en.. bare en håpløs uoppnåelig drøm en dag kunne blitt oppfylt.. kanskje jeg igjen skulle lete etter firkløvere i gresset?

Ha en fortsatt fantastisk sommer og drøm deg bort i de late, varme sommerdagene!

Flere ungdommer blir NAVere

En del ungdommer dropper ut av skolen...de blir NAVere..og mange av ungdommene syns det er helt greit!!! Jeg kjenner jeg blir så sint inni meg og håper for all del at det ikke skal skje våre egne.. da kommer jeg til å kjempe med nebb og klør og egenhendig kjøre dem til og fra hva-som-helst- jobb hver eneste dag i ett år!! Jeg forstår selvfølgelig at noen dropper ut av forskjellige grunner, men nå kjenner jeg at det er dem uten spesielle grunner jeg blir så sint for!!

Enkelte planlegger til og med å søke på studier de vet de ikke vil gå, for å starte, droppe ut og bli naver... Nav setter i verk et arbeidsrettet tiltak, ungdommene prøver et par uker med hovedmål å komme seg ut av det, deretter er det rett på økonomisk sosialhjelp.
Ungdommene sier de kunne tenke seg et friår og de vet ikke om de skal "nave" eller ikke.. selvfølgelig tar de et år med naving om de kan få gå hjemme, ha fri, sove lenge, henge med venner og få full utbetaling fra nav i stedet for å jobbe full arbeidsdag for samme pengepott..
Ungdommene har heller ingen betenkligheter med å gjøre det!! Dette skremmer meg... det er sunn, frisk, sterk ungdom som egentlig har alle ambisjonene i orden om å få til noe i livet...

Utbetalingen av økonomisk sosialhjelp til unge øker stadig. NAV skylder blant annet på at næringslivet stiller stadig høyere krav. Det finnes knapt jobber hvor det ikke stilles krav til en viss fagkompetanse. I enkelte tilfeller ja, i de fleste tilfeller nei... dette er blitt en trend og et år ungdommene kan gå hjemme å subbe med full betaling.. TRIST

Det er masse disse ungdommene burde kunne gjøre i samfunnet, de burde fått en klausul på at om arbeidsrettet tiltak ikke går så må de gjøre samfunnstjenester. De kunne plukke søppel, måke snø, hjelpe eldre, være på et eldresenter... møter de ikke får de ingen penger!!!

Jeg er redd dette blir en majoritet i samfunnet som blir større og større og får mer makt.
Det er forresten supert for den som ruser seg... et hjemmeår samt fast sum penger i lomma å kjøpe mer for..

Noen burde skamme seg!!!

Ta en tur på et eldrehjem, se hva beboerne der må klare seg på, hva er standarden, hvordan er maten, hvor mange er der for å hjelpe dem. De må klare seg på lite, det minimale forresten! Nei ta pengene disse ungdommene lever på og bruk på noe annet.

Vil ungdommene ha et friår så værsegod men da får de ingen penger... da må de enten jobbe eller forsørges av sine foreldre! Mener jeg!!! hva mener du?