Det som er for godt til å være sant,...er ofte det!

Vi skulle være to netter på hytta. Kose oss når barna hadde sovnet, ha litt alene-tid, skravle, sitte på verandaen.

Hele første kvelden endte i forsøk på å legge barn. Det ene barnet sovner umiddelbart, mens det andre hvisker, snakker, roper, ler .. jeg prøver å la han roe seg på egenhånd men vi har ETT soverom og han prøver så godt han kan å vekke opp igjen storebror, deretter prøver jeg samsoving, eventyr, sove på stua, sove på kjøkkenstol, sovne mens man leker med lekebil, en blanding av trusler og lokkemidler om hverandre, men det hjalp ikke.  Ingenting hjalp, og da barnet til slutt sovnet av utmattelse og jeg holder pusten, kommer mannen inn for å hente seg en kopp på benken, jeg hører han tramper seg frem og rasler i plast, minstemann sperrer opp øynene, armene rett til værs, han MÅ snakke med pappa!  Jeg gir opp!!

Enden på visa ble at vi sovnet i en haug alle sammen og dagen etter reiste vi hjem! Ferie er ikke bare Ferie!

For godt til å være sant!

Jeg har skrevet om dette tidligere og nå i late sommerdager evaluerer jeg. Hvor i livet er jeg?

Jeg har alltid sett for meg at jeg skal ha et stort hus fylt til randen med glade barn, koselige dager med liv og røre, engasjement, gode samtaler over bungnende middagsbord, kunst på veggene, grønnsakshage, mann i arbeidsklær..ja rett og slett det jeg har sett for meg er et meningsfylt hjem!

 -og jeg er på god vei.. jeg styrer og suller i huset mitt, maler litt, flytter på møbler, baker, lager middager og koser meg i mitt eget lille hjem. Når solen skinner, verandadøra står på vidt gap, nyplukkede blomster står i krukker på verandaen og mitt hjem er fylt av familie, venner og barn -  da har jeg det som plommen i egget.. Jeg elsker styr, til enhver tid ha noe å henge fingrene i, bare det ikke er en vaskefille. Jeg er ikke glad i å vaske, men hvis jeg kan møblere litt, eller male i tillegg så er det ok. .Jeg elsker å bli invitert inn i andres hverdager og deler gjerne noen av mine:) og innimellom har jeg opp til flere prosjekter i mitt lille hodet på gang.

Er jeg i mål nå? Er jeg fornøyd?, spør jeg meg selv?

...egentlig er jeg veldig fornøyd med livet jeg lever, jeg er tilfreds.. med glade barn, hektiske dager, livet som bare ruller avgårde, ting som skjer.. bake en pai, plukke noen sommerblomster, kjøre et tenåringsbarn, luke i bedet mitt, skravle på verandaen med den som måtte stikke innom, støvsuge litt .. bare helt vanlige hverdager.

Men hverdagen er ikke Bare Bare.. De er livet! Livet skal være skjønt, gi deg mening, føle at du lever her og nå... hva skal til for at jeg skal få enda bedre hverdager? Akkurat nå står vi på hodet midt i  sommeren,..lange late sommerdager (ikke spesielt varme), med en påfallende travel høst med jobb og småbarn-storebarn hverdager- så jeg tror at akkurat nå skal jeg bare nyte dagene som ER... og dette skriver jeg ikke for å late som vi har det mye bedre enn alle andre..for det har vi nok ikke, men akkurat nå handler om å bare være fornøyd med det du har, og disse øyeblikkene må vi ta vare på.

Vi har hatt en flott uke som har gitt oss mye, sånt passe fint vær, vi har vært noen dager på hytta med småbarna, vi har hatt besøk av venner vi ikke har sett på lenge og grillet ute på tur med andre venner, familiebesøk har vi både vært på og hatt,  jeg har ommøblert og bakt litt og plukket min aller første sukkerert. Neste år blir det fler! Som jeg sa; vi nyter og lever...og når høsten kommer braker det løs.

Ett barn starter opp på påbygg, ett barn starter som lærling, ett barn starter på vdg, ett barn skal opp i 2. klasse og ett barn starter på siste året på barnehagen- og jeg? jeg starter opp i full jobb igjen. Jeg har vært priviligert og kunne vært hjemmeværende for det meste de tre siste årene. Nå skal jeg tilbake i jobb, ny jobb, nye utfordringer og nye kollegaer. les gjerne dette om det å søke ny jobb  Jeg gleder meg, og samtidig gruer meg litt for de daglige utfordringene vi kommer til å møte. Mest av praktisk karakter. -men foreløpig bare nyter vi!!

Hvordan vise ungdommen at du bryr deg?

Når du har fått ungdommer er det ikke bare å kaste seg over dem og spontant gi dem en klem eller kysse dem på kinnet som er tingen for å vise dem kjærlighet. Du tar dem ikke på fanget lenger og synger en sang for dem, ikke leser du på senga lenger heller. Du tar dem ikke i armkroken å ser på barne-tv med dem... men det er ikke langt unna.

Du kan fortsatt få en klem, men du kan jo spørre først. Noen ganger får du nei! -og er de ikke mottagelig for klemming så kan du sette deg ved kjøkkenbordet å snakke med dem, lese en notis fra avisen til dem, diskutere litt, slenge seg i sofaen å se på tv med dem, lage en god middag for å samle alle, kjøpe en ny ansiktskrem til dem, eller en ny t-skjorte. Du kan kjøre og hente, bruke tiden i bilen til å snakke med dem,  benytte sjansen til å bli kjent med vennene deres, sende en sms og høre hvordan det går og vise at man bryr seg.

Det ligger mye kjærlighet i god omsorg, noe vi mammaer er gode på. Samtidig som man er litt oppriktig interessert i hva som opptar dem, hva som skjer rundt dem, spør og graver litt men ikke for mye...

Hvordan vise ungdommene dine at de fortsatt er de dyrebareste skatter på jord er ikke alltid like lett, men det går an!!! HVA GJØR DU FOR UNGDOMMENE DINE?

Så høyt elsker man...

 

Barna er den største motoren i livet mitt. Det ligger mye kraft i det å elske så mye. Derfor har jeg nå sittet hver kveld hele uka og "brodert" bokstaver på russebuksa til høna. Hver eneste bokstav måtte til slutt festes med nål og tråd, pent sydd på alle kanter for at det skulle sitte. Jeg har sår på hver eneste fingertupp og hull i langfingeren siden bokstavene var beinharde å få nåla igjennom. Riktignok festet hun den ene bokstaven selv men ettersom både kundekveld og pakking til Landstreff kom i første rekke så ble det "mammajobb" til kvelds. Men hva gjør man ikke da....

kul konebil

 Jeg ønsker meg en kul konebil. En liten svart, koksgrå golf eller vertfall en svart en...

Jeg kjører rød stor bil, av typen kassebil med mange seter. Den er litt rustete her og der, ellers i godt hold. Jeg har det siste året skiftet ut alt fra registerreim og eksosanlegg til vannpumpe, bremsesaker og annet dill dall. Det har vært noe til enhver tid nå i det siste og nå kan det ikke være mer å skifte ut snart. Derfor burde jeg absolutt ha beholdt den. Jeg burde kjøre den nå i noen år til. Men jeg kjenner at jeg er liksom litt lei.. den store bilen som er vanskeligere å parkere fordi den er stor, som er så lett synlig overalt.. "Ja der er hun liksom".. Jeg kjører mer og mer alene og bruker den mer og mer i jobbsammenheng.

Den har vært så god å ha, jeg har fått med meg alle og enda fler, det har vært plass til venner og vi har samkjørt i bilen min, jeg har kunnet stoppet bilen for å smette baki bare for å ordne på en av barna, vi har kjørt trygt og sittet høyt oppe med oversikt. Vi har elsket den røde kassebilen..

Nå er det meget sjeldent jeg har med meg sju stk på èn gang og nå bruker vi helt andre typer barneseter. Det rekker langt med en stasjonsvogn. Vi har med oss ski og kjelker, men aldri vogn lenger, og vertfall ikke både tvillingvogner og sykler. Det er sjeldent jeg trenger så stor bil om dagen. MEN Jeg er jo så glad i den også da!!

og hva om jeg finner en ny, og kjøper katta i sekken, en som trenger nytt av alt.. samme runde om igjen.. det har jeg ikke råd til...ikke tid til heller.. det koster mye tid å stå uten bil dag etter dag!

Hva slags bil kjører du? Er den praktisk?

Skrik det ut og stikk hodet i sanden

Jeg er så lei, av å måtte skrike ut alt jeg skal ha sagt. Det ender nesten hver dag at jeg tar meg selv i å skrike, ikke fordi jeg er sint, men fordi jeg prøver å nå frem gjennom de andre desibelene som runger i huset. En beskjed til den som er på tur opp trappen, et hade til den som stikker ut døra, til smågutta som huserer i stua om at det er mat,... hva om jeg lærte meg å holde igjen? Da er det vertfall èn mindre som skriker noe...Jeg kan jo ikke fordre at barna er stille når ingen av oss store klarer det.. Det er rett og slett en familiesvakhet! Vi bråker!!! Vi er høylytte trompeter alle sammen. Derav navnet Trompetene.

Vi er en skrikende familie... hva gjør man med slikt? Jeg beundrer alle som lever i harmoni.. som går stille i dørene, som har ryddige hus, som klarer å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen i et rolig tempo uten lyd, som kan se på tv uten lyd.. enkelte familier jeg kjenner er sånne rolige mennesker. Dynamikken dem imellom er lav, stille... mens vi? HAH... vi dundrer, smeller, roper og lager lyd uansett hva vi skal gjøre.. Jeg kjenner at jeg har gitt litt opp!

Det hele toppet seg da nabokona var ute å solgte fastelavensris og sto ute på trappa akkurat da jeg skrek som værst... I vill frustrasjon ropte jeg det høyeste, mest skingrende jeg kunne på datteren min for at hun skulle komme ned fra 2.etg og samtidig ropte jeg ganske høyt til de to minste også, for de holdt på å åpne utgangsdøren og skulle til å løpe ut med bare en sko... vi skulle nemlig på butikken, jeg var LITT gira for å i det hele tatt komme oss avgårde
...........og der midt i døra står sanitetskvinnen med fastelavensriset sitt.... "goddag goddag" med sitt koselige vesen....og jeg nesten skriker "god dag frue" tilbake.. før hjernen min virkelig har oppfattet at dette er ikke ett eller annet barn som prøver å stikke av uten klær... hun måtte tro jeg var spik spenna gæærn ...

Det verste er at denne kvinnen har ikke egne barn så hun har overhodet ingen referanser til hva det vil si å være mamma! -og det at hun er medlem av saniteten her i en bitte liten bygd gjør at jeg er nesten sikker på at vi var et hett tema på neste sanitetsmøte!!

isj... huff!!!