Jeg tør nesten ikke si det..

Han drar med seg skittentøyskurven fra badet, er innom soverommet, hanker putetrekket av putene og pakker hundehalsbåndet inni, kommer som en strålende sol drassende bortover gangen så filleryene krøller seg, med "pakke" til meg. Overrekker høytidelig den herlige presangen og jeg sitter som en oppvridd vaskefille ved enden av kjøkkenbordet og sukker tungt. Det eneste jeg ser er rot, rot overalt etter at mor har vært syk noen dager (snart hele februar) og latt alt forfalle. Den lille rakkeren er i form igjen og i sitt vanlige driv. "kanskje du skal se litt på barne-tv før vi drar i bhg?"

For en fantasi, for en kreativ liten sjel, han pusler og holder på dagen lang.
Da jeg var syk med feber vendte jeg blikket innover, jeg klarte ikke å se det positive i noe av det, jeg viftet han videre mot barne-tv og tok meg i det etterpå. Det var nesten så jeg gikk for å slå av tv`n og dra frem skittentøysdunken for å la han fortsette der han slapp... men kreftene sperret.. jeg var fortapt..

Hvordan kan jeg foreslå noe sånt?
Etter ti minutter er han i gang igjen, drar lego og er allerede inne i sin egen lille boble. Denne gangen lar jeg han holde på og graver hodet ned i puta i sofaen.. Lille putti plott, så søt han er... Rydde får vi gjøre en annen dag!!

Jeg hater å ha barn..

Når jeg er syk selv.. eller for den del når alle er syke på èn gang. Jeg føler meg så hjelpeløs når barna har vondt og jeg ikke kan få lindret det. Det blir å sitte i sofaen med hodet høyt og trøste, være tilstede... og når man har feber selv så er man så lite god på slike ting.
Nå pleier jeg sjeldent å være så syk at jeg ligger rett ut, men i går måtte jeg krype til korset og komme meg til legen. Jeg hadde fått streptokokker og de som har fulgt med vet at minsten også går på penicillin for det. Jeg fikk utdelt penicillin og i går ettermiddag dopet jeg meg på paracet for å klare å lage middag og få lagt barn. Mannen var ikke hakket likere. Han lå også på sofaen med halsvondt og feber.

Plutselig sitter seksåringen i stua og har skikkelig vondt i ørene, noe som har gått av og på en hel uke nå. Jeg har hatt et par våkenetter med han hvor han har fått nesedråper og paracet, ligget med hodet høyt og trøstet.. ventet på at det skulle gå over.. nå blir jeg litt usikker og jeg tenker at det kan jo være noe av det samme han har som vi andre har siden dette ikke går over. Det tegner til å bli en natt da både gubben og jeg er syke med feber og vondt, og samtidig skal det bli på og av med øreverk og gråtende barn.  Det er noe av det verste jeg vet.

Enden på visa er at jeg ringer legevakten igjen og får begge to inn på en sjekk. Mannen endte opp med penicillin for streptokokker da prøven hans var positiv, mens seksåringen hadde negativ streptokokkprøve men allikevel fikk penicillin da øret var betent og han hadde feber. Dermed går hele gjengen på penicillin og da vi kom hjem fra legevakten klaget jammen med sekstenåringen for vondt i halsen også.... han har dermed ikke ytret noe mer om det og for på skolen i dag tidlig som vanlig, så får vi se. Resten er på bedringens vei...takk og lov!!

How hard can it be?

...å holde seg unna sukker? Det er hardt.. jeg er lysten på søtsaker til enhver tid! Jeg har lyst på kaker, sjokolade, drops.. jeg planlegger familiebursdag med så mye kaker og godis at det vil bli overflod. Jeg spiser nok for sjeldent, og må bli flinkere på mellommåltidene mine slik at jeg ikke får dette søtsuget.

 

I tillegg sliter jeg med influensa for andre dag på rad, feberen henger på og snørra renner. Det er demotiverende å ikke komme seg ut på tur, det er fysisk vondt å sitte å se på alle de tingene jeg skulle gjort inne for å få ferdig kjøkkenet, men som jeg ikke klarer å gjøre akkurat nå. "Ta en paracet og funger!" er egentlig litt mitt motto, men nå sier kroppen stopp. Jeg sitter i sofaen å strikker, ser på tv og leser interiørblader, drikker te, sover litt og det er et ork å løfte beina. Jeg må bare pleie meg selv til kroppen er klar!

Jeg gleder meg til å kjenne det fungerer, at jeg kan male resten, få hengt opp hyller, sette på plass, gå meg en tur, få systemene på plass!
Enn så lenge ønsker jeg deg en fin uke og håper du holder deg frisk og rask!

Julestemning i en liten krukke, luke nr 14

Kalenderen viser 14 desember- og her ligger halve huset syke, to små med omgangssyken og ei som har fjernet mandlene og ligger langflat, Vi sitter buntet i sofaen med ett barn i hver armkrok, hulter til bulter med tepper og bøtter, barne tv og kaffekopp. Det er ikke mye julestemning i akkurat det, men jeg har fått amaryllis, svibler og noen grankvister i hus. Det hjelper på julestemningen min. Jeg har ingredienser i skapet til å bake litt til uka, de siste julegavene er planlagt på huskelappen og mye av maten ligger i fryseren. Vi tar livet med ro og må avlyse både juletrefest og bursdagfeiring i dag, men EN tid for alt. Vi tar det igjen neste helg! En flott 3.søndag i advent ønskes deg.

Harde fakta

THE SUPERWOMEN

Her i huset har nå fem av seks hatt en herlig helg med omgangssyke, og alle tror jeg gjerne er en sånn superdame!! Noe jeg har erfart at jeg vertfall ikke er..."mamma kom hit, hent ditt, hent datt, hjeeeelp," "Jeg sitter på do for f.. og kommer ingen steder, og forresten jeg tror minsten er på benken.. ta han!!" Dette har de to siste døgnene bestått av... Å være syk selv er ikke morsomt og  vertfall ikke når det er sånn sykdom som mannen skyr med alle midler.. han påberoper seg sterkt immunforsvar og "rævmaga".. "dette får ikke jeg" sier han... men det er ikke noe rart når du kun er innom for å koke deg kaffe og stryker til skogs igjen, enten for å dra ved eller for å lete etter dyrespor. Ikke misforstå meg, jeg er glad for at han har interesser og at det er friluftsliv, men når alle unga og jeg spyr i hver vår krok hadde det vært på sin plass å hjelpe meg litt... men neida, han skynder seg ut før jeg rekker å si noe..

jeg håper innerst inne at han blir syk i dag, for nå er alle vi andre friske igjen, og da skal han få ligge her i all sin elendighet og klage sin nød, HEHE (for DET kommer han nemlig til å gjøre) og vi skal reise langt langt bort!!!!

Jeg har nå vært våken en halv dag allerede fordi de aller minste la seg svintidlig i går ETTERMIDDAG fordi de hadde sneven av feber og hadde kastet opp hele dagen.. jeg for min del slumret utkjørt på sofaen i noen timer og sullet meg etter, for så å våkne igjen kl ett av at jeg hadde satt varmeovnen på FULLT før jeg la meg og jeg var tørr fra munnvikene og helt ned i tarmene.  Toåringen som sikkert våknet til dels fordi han kokte eller til dels fordi han nå hadde sovet sine x-antall timer var lys våken og klar for dagen. UGH,..det ble en lang natt igjen.. full rulle på dagtid, full rulle på natterstid og når i hæ&%/?###... skal man få litt ro og hvile,.. Ja jeg vet det er sånn å ha barn og omgangssyke...

Om spysyke, små barn OG MANNFOLK!!!

Rimelig lang natt bak meg med en toåring som har både kastet opp og bæsjet seg ut opptil flere ganger denne natten. Samtidig har jeg ligget på tå hev for å høre om det er noen av de andre barna som har startet, noe jeg regnet med ville skje men som ikke skjedde...da kommer det vel i dag da.. og med en usaklig husbond som klager så fort han ikke har kontroll over situasjonen så er det liksom så koselig å ha syke folk rundt seg i utgangspunktet... Det hele startet da minste trompeten kastet opp over hele kjøkkengulvet i går kveld før leggetid (også kommer det alltid på kvelden!!!) og da flyr en spinnvill mann rundt meg å maser: du kan jo kanskje ta han med på badet da.. (JA å få spy hele veien inn gjennom gangen? nei da er det bedre å holde seg i ro) Du behøvde jo ikke å la han få såå mye mat i kveld da, (NEI for jeg visste han kom til å spy opp igjen alt fra hele ettermiddagen tror du?)
Og enda værre ble det da vi skulle prøve å sove litt,,... minsten kastet opp over hele senga og samtidig bæsjet han ut over hele, gjennom pysjen og det som ellers var.. Det er jo ikke noe rart da du.. så kom han ikke på noe å si.. men det er liksom bare å få skjøvet skylden over på meg, da er alt i orden, men nå kom han tydeligvis ikke på hvorfor det skulle være min skyld at minsten kastet opp og bæsjet ut alt..
Han brummet ut i stua igjen for å se på tv "til det roer seg" som han sier, mens jeg står igjen med et barn som skriker, ei seng som må skiftes på, klær og håndkler rundt hele badet, pysj som bader i bæsj, osv... og han bare stikker av fordi det er synd på nesa hans liksom som lukter ille lukter... hva med meg da som står trødd nedi dette her??? isj mannfolk er og forblir noen pyser...
Men dette her med å absolutt legge skylden på meg da??? hvorfor det? har det noen hensikt? kan ikke  mannfolk stå opp for seg selv og kanskje vurdere kritisk om de kanskje kan ha hatt en finger med i det som skjer? å neida... men nå var det vel verken min eller husbonden sin feil at minstetrompeten startet ballet med noe som vi sikkert alle mann er blitt smittet av... jeg ser frem til en lang helg, fulle vaskemaskiner og bøtter med spy... bare for å informere; her er vi fem barn og to voksne... sier seg selv... GOD HELG