skår i sommergleden

ostepopp i plastkopp, late timer foran sommerbarnetv, lange sommermorgener, mor har pc og kaffekopp...livet er topp.. senere pakker vi bagene med håndkler og setter kursen for stranda... belager oss på en laaaang dag i sola... ender opp med småbrente kropper og en lykkelig følelse i sjela...
Bortsett fra èn liten surrende bie i bakhode, en liten tanke om en tenåringsdatter som har fått en perifer lammelse i halve ansiktet. Plutselig på torsdag morgen da vi våknet var halve ansiktet slapt og jeg fikk panikk!! Vi fikk raskt time hos legen og denne er sikker i sin sak; dette  faktisk ganske vanlig, kommer fra flåttbitt eller at man har vært utsatt for trekk, evnt etter forkjølelse, en nerve som er avklemt pga hevelse, vil vare i alt fra et par mnd til et halvt år, vi får kortisontabletter og kommer oss ut igjen...Gudskjelov!!! det skal gå over... men allikevel er det forbundet en del smerter til dette fenomenet, og det er en liten tanke usikkerhet over det hele allikevel.. tenåringsjente i sin beste sommer, tanker om utseende og ting man syns man skulle vært ute på, den aller første sommerjobben som måtte revurderes, det er mange bekymringer oppi en sånn bit som dette.
Vi håper bare det retter seg raskt og at livet kan fortsette i samme bane...men der ser vi hvor hemmet vi blir om noe oppstår, tanker over en skyfri himmel, bekymringer, usikkerhet...
Nå krysser vi fingrene for at hestekuren virker og at nerven vil virke som normalt iløpet av kort tid.
så sårbare vi er...og mor kan ikke reflektere for mye av det for da vil vi utvikle en hel familiedepresjon ut av dette. Har lovet meg selv å ikke bekymre meg alt for mye før jeg virkelig er nødt!

"pluttipottene mine"

"La det være avstand i deres samvær, la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
                                                                                                Khalil Gibrans "profeten"

Hvordan elsker vi dem vi elsker?

Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...

Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.

Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?

En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?

På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift...  han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...

sommerdrømmer

Det er endelig skikkelig sommer om dagen.. er vi tilstede? livet vårt flyr så fort og noen ganger lurer jeg på om vi virkelig er med.. Jeg husker sommerferiene da vi var små..den virket så lang da.. tiden fra vi ropte god sommer til hverandre da vi sluttet på skolen for året... og frem til neste høst virket så uendelig lang..en hel evighet.. mens nå? ..ja nå har vi det så travelt at vi knapt rekker å tenke at det er sommer. Men hva m alle disse tingene som gjorde sommern til sommer da vi var små? har vi tid til dem? tar vi oss tid? jeg har tenkt litt på det...
da var det blå himmel bak skyene.. jeg husker vi var på stranda og jeg lå i sanden og så etter fantasifigurer der oppe, så gøy det var .. så mye fantasi jeg hadde da..hvor har den tatt veien? ble den med på en av skyene kanskje? jeg husker vi lå på alle fire i gresset å lette etter firekløvere for å skaffe oss lykke for resten av livet ....

jeg ble liggende å tenke på livet mitt her en dag og kjenner jeg er egentlig ganske fornøyd, jeg har på en måte kommet dit jeg vil være.. jeg har mer glede, entusiasme og styrke enn jeg har hatt på lenge.. det er deilig...akkurat nå er livet slik jeg lenge har drømt om.. men hvis jeg skulle ønske meg noe mer, hvis det er èn ting jeg skulle sette fingeren på som mangler i livet mitt akkurat nå så må det bli et stort hundre år gammelt gårdshus..
fylt med atmosfære og sjarm. med mange vinduer med små ruter på, med svalereir oppunder taket.. inni huset skulle det være mange, store, hvite rom som sto å ventet på meg slik at jeg kunne puttet inn hele livet mitt i det huset..jeg skulle puttet små rosa geraniumer i vinduene..for det minner meg sånn om mormor.. jeg skulle hatt gjennomsiktige hvite gardiner i vinduene og så skulle det sitte en doven svart katt i vinduskarmen å myse mot sola.. kjøkkenet skulle hatt langbord med plass til minst tjue rundt.. sånn at alle kunne samles til mat.. bringe liv og latter inn i huset.. over bordet skulle det henge små syltetøyglass som det var laget lykter av med ståltråd.. det skulle stå en stor krukke m syrin på midten og når vinden blåste gjennom vinduene som sto på vidt gap skulle man kjenne lukta av syrin over hele huset.. dør ut fra kjøkkenet og ut mot hagen skulle jeg også hatt..og på hella foran inngangen skulle en stor irsk ulvehund ligge å dorme seg.. når man gikk fra rom til rom skulle man kunne kjenne atmosfæren som hadde fulgt huset i flere generasjoner og nesten kunne høre lattern som satt i veggene.....hagen skulle være stor, m hvitt stakittgjerde omkring..helt enorm skulle den vært..men ikke pent klippet..litt sånn bustete slik at markblomstene kunne vokse villt, sånn at man kunne finne markjordbær under et av trærne og tusle rundt barbeint i høyt gress.... så høyt at man kunne elsket i gresset uten at naboen så det....jeg skulle hatt eplebusker i hagen som sto så tett at man kunne henge oppe en hengekøye i mellom dem..der man kunne ligge to og snakke om livets realiteter eller bare om hvordan dagen hadde vært...

hmmmm... drømmer jeg meg bort nå tro??.. men sånn skulle j likt å ha det...men hva er vel livet uten drømmer.. tenk om man ikke skulle hatt drømmer, hva skulle en leve for da.. men det hadde vært fint om en.. bare en håpløs uoppnåelig drøm en dag kunne blitt oppfylt.. kanskje j igjen skulle lete etter firkløvere i gresset?

Ha en fortsatt fantastisk sommer og drøm deg bort i de late, varme sommerdagene!