Vinterferie

Hos oss er vi nå midt i vinterferien og den har vært innholdsrik og fin:) Vi har brukt tiden vår godt, vært mye ute og fått med oss en del VM. Vi har besøkt Hunderfossen vinterpark med tilhørende tur på M-butikken i etterkant. Det var stor stas for tre herlige gutter. Det ble sent på kveld før vi var hjemme igjen og tilhørende morgen sov de til kvart over åtte! Det er ny rekord og jeg har ikke sovet så lenge på det jeg vet!

 Her ute på vannet ett sted står mannen å pilker, mens gutta lager akebakke!

Vi dro på hytta for ett døgn. En tur hjem igjen av praktiske grunner, og i morgen etter å ha feiret vennebursdag og sett herrestafetten reiser vi opp igjen. (det er en times kjøring så det tillater oss å kjøre litt frem og tilbake)

Jeg koser meg sånn på hytta- slapper virkelig av, leser, er litt ute, er litt inne, spiser litt mat, en pulverkaffe og leser litt til. Smågutta leker med leker de ikke har lekt med på en stund, og jeg kjenner at livet er blitt ett hakk herligere. Begge gutta kler seg selv fra topp til tå, løper ut og kan være ute i noen øyeblikk før jeg er nødt til å haste etter, de er flinkere til å holde seg innenfor område og jeg rekker både å ha på klær og summe meg før jeg må løpe etter. Ungdommene hjemme har fått lov til å være alene. Med kjærest-besøk og vennebesøk har de funnet "roen" og jeg er tryggere nå enn for et halvt år siden på at de ikke skal "stelle i stand" fest mens mor er borte.  Les gjerne dette innlegget hvis du lurer på hva jeg mener med det. Med pizza i fryseren og tv`n for seg selv har de kost seg og hatt fine dager.

 

Hytta byr på stemning, med stearinlys på kveldene og snølykter ute for å finne veien til utedoen utpå natta. Vi er tilbudt å kunne få lagt inn strøm, men har foreløpig takket nei. Vi tar på ullsokker og bruker masse tid på å bygge lego, spille spill, lese bøker og høre på radioen.  Hytte er hytte!

 

Hva er hytte for deg?

Jeg tør nesten ikke si det..

Han drar med seg skittentøyskurven fra badet, er innom soverommet, hanker putetrekket av putene og pakker hundehalsbåndet inni, kommer som en strålende sol drassende bortover gangen så filleryene krøller seg, med "pakke" til meg. Overrekker høytidelig den herlige presangen og jeg sitter som en oppvridd vaskefille ved enden av kjøkkenbordet og sukker tungt. Det eneste jeg ser er rot, rot overalt etter at mor har vært syk noen dager (snart hele februar) og latt alt forfalle. Den lille rakkeren er i form igjen og i sitt vanlige driv. "kanskje du skal se litt på barne-tv før vi drar i bhg?"

For en fantasi, for en kreativ liten sjel, han pusler og holder på dagen lang.
Da jeg var syk med feber vendte jeg blikket innover, jeg klarte ikke å se det positive i noe av det, jeg viftet han videre mot barne-tv og tok meg i det etterpå. Det var nesten så jeg gikk for å slå av tv`n og dra frem skittentøysdunken for å la han fortsette der han slapp... men kreftene sperret.. jeg var fortapt..

Hvordan kan jeg foreslå noe sånt?
Etter ti minutter er han i gang igjen, drar lego og er allerede inne i sin egen lille boble. Denne gangen lar jeg han holde på og graver hodet ned i puta i sofaen.. Lille putti plott, så søt han er... Rydde får vi gjøre en annen dag!!

Jeg hater å ha barn..

Når jeg er syk selv.. eller for den del når alle er syke på èn gang. Jeg føler meg så hjelpeløs når barna har vondt og jeg ikke kan få lindret det. Det blir å sitte i sofaen med hodet høyt og trøste, være tilstede... og når man har feber selv så er man så lite god på slike ting.
Nå pleier jeg sjeldent å være så syk at jeg ligger rett ut, men i går måtte jeg krype til korset og komme meg til legen. Jeg hadde fått streptokokker og de som har fulgt med vet at minsten også går på penicillin for det. Jeg fikk utdelt penicillin og i går ettermiddag dopet jeg meg på paracet for å klare å lage middag og få lagt barn. Mannen var ikke hakket likere. Han lå også på sofaen med halsvondt og feber.

Plutselig sitter seksåringen i stua og har skikkelig vondt i ørene, noe som har gått av og på en hel uke nå. Jeg har hatt et par våkenetter med han hvor han har fått nesedråper og paracet, ligget med hodet høyt og trøstet.. ventet på at det skulle gå over.. nå blir jeg litt usikker og jeg tenker at det kan jo være noe av det samme han har som vi andre har siden dette ikke går over. Det tegner til å bli en natt da både gubben og jeg er syke med feber og vondt, og samtidig skal det bli på og av med øreverk og gråtende barn.  Det er noe av det verste jeg vet.

Enden på visa er at jeg ringer legevakten igjen og får begge to inn på en sjekk. Mannen endte opp med penicillin for streptokokker da prøven hans var positiv, mens seksåringen hadde negativ streptokokkprøve men allikevel fikk penicillin da øret var betent og han hadde feber. Dermed går hele gjengen på penicillin og da vi kom hjem fra legevakten klaget jammen med sekstenåringen for vondt i halsen også.... han har dermed ikke ytret noe mer om det og for på skolen i dag tidlig som vanlig, så får vi se. Resten er på bedringens vei...takk og lov!!

Femårsbursdagen fortsetter

 

 Etter en kveld på legevakten, etter å ha fått penicillin både på kvelden, utpå natta og et par ganger på morgen og formiddagen var vi klare for barnebursdagen. Vi vurderte lenge om vi skulle gjennomføre, men innså klokken fire natt til søndag, da minsten våknet og spurte om det snart skulle være selskap, at vi måtte kjøre på. Søndag var han igjen den vanlige propellen vi er vant til å se og klokken 13.00 kom det barn på barn. Pyntet etter alle kunstens regler, med pakker og kort under armen. Det gikk i lego, lastebiler, akebrett og kinobilletter. Minsten var kjempefornøyd og tronet langbordet mens  i spiste både pølser og kaker!!
13 barn i alderen 4-6 år både sees og høres godt. Tenåringene var godt forberedt og låste seg inne på hvert sitt rom med ørepropper, i sofaen hadde vi laget til "mammakrok", satt frem kaffekanner og kaffekopper og så fikk de lov til å smake på både pølser og kaker da barna var vel forsynt.

 

Jeg var en smule enkel i min bevertning denne helga. Siden minsten har hanglet og jeg ante konsekvenser i form av både legevaktstur og mulig avlysning av hele bursdagen, kjøpte jeg inn ferdig-kaker. Ferdige muffins, fastelavensboller fra kiwi og sjokoladeboller. Vi pyntet dem med smeltet sjokolade dyppet i kakepynt, blå melis med sjørøverflagg og vi laget marshmellows på pinner med pynt på. Dette lot seg gjøre på en time og pølsene kokte seg selv. Derfor hadde vi på lager alt vi trengte og kunne også avlyse om det ble realitet. Både barn og voksne koste seg og barnebursdagen ble helt super!! Anbefales!!

 

 

Femårsdag og sekstenårsdag

 Det er før festen - før gjestene- vi teller 16 stk, aller nærmeste familie.  Jeg har laget gryterett, salat og rundstykker. Mamma har med seg ostekake- som er sekstenåringens favoritt og jeg har boller med krem. Det er duket for et skikkelig kalas. Bekymringer om en liten femåring med en antagelig halsbetennelse murrer litt i bakhodet. Han har vist tegn til å ikke være helt i form...

..noen sitter på benken og venter på at tante skal finne kakao.

 

 

 Gjestene er her og noen pakker opp, bygger lego, leker og skravler..

Herlige mamma!!! Fant seg en hatt og poserer! Hvem skulle ant at denne dama snart er pensjonist!!

Vi spiser og koser oss lenge ved bordet. Jeg får skikkelig valuta for å ha investert i langbordet mitt. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner at jeg elsker denne omorganiseringen av kjøkkenet og angrer ikke ett sekund på at jeg kastet ut kjøkkenbenken og kjøpte langbord!

Vi måtte til slutt ta med minstegutten å reise på legevakten. Han fikk penicillin og vi reiste hjem å ryddet opp. Det ble litt brå avslutning i selskapet da minsten fikk time sånn tre kvarter senere så da måtte vi bare reise, men alle koste seg så lenge det varte.

 

Våraktivitet

Det er vår i luften og vi er mye ute. Søndag var vi ute på verandaen og stekte vafler for første gang i år. Det er alltid et vårtegn. Vi laget kiosk, alle fikk noen danske penger hver seg og kom for å kjøpe vafler, varm saft og kaffe. Dette var suksess og alle koste seg ute i vårsola. Jeg gleder meg veldig til å slippe vinterdresser, våte sko og votter ved ovnen, huske lue før du går ut og vintersnø i gangen. Det skal bli deilig å se fremover mot vår og joggesko nå.

 

Hvordan elsker vi?

"La det være avstand i deres samvær, la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
                                                                                                Khalil Gibrans "profeten"

Hvordan elsker vi dem vi elsker?

Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...

Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.

Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?

En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?

På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift...  han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...

Hva med deg? syns du dette er vanskelig? Er du gift?

Her er mine forbilder

Lykken min er en datter som kommer hjem fra skolen fredag, som hadde med seg morsdagsgave til mammaen sin, og som ikke klarte å vente til søndag med å få gi meg den. Jeg koste meg med gaven min hele fredag kveld og tanken på at hun har funnet det selv, kost seg med å kjøpe den, hatt meg i tankene og jeg tror faktisk det er aller første gangen hun kjøper morsdagsgave til meg. (sånn foruten at pappa kjøper og hun leverer, eller skriver kort, eller tegner noe)

 

kjære mamman min

En mor er med fra starten,

som kilden til ditt liv.

Med kjærlighetsfullt blikk,

hun følger med hvert skritt

Siden livets første måltid

har hun tilbudt deg å smake,

hun gir deg av sin omsorg

uten krav om noe tilbake.

Hun tas så lett for gitt

som lindring av besvær,
men sjelden blir hun takket
og sett for den hun er.
I alle livets faser
forblir hun dog den samme:
din aldeles unike
og høyt elskede mamma..

Gjennom årene
har jeg sett
den fantastiske måten
som du har gjort livet
spesielt for vår familie...

Kjærlighet og latter

tradisjonene

og minnene

som vi tar med oss

hele livet.

Men mest av alt

har jeg sett

hvordan du har vist oss

ekte kjærlighet

i alt du gjør!

 

Alle disse kvinnene har vært med på å forme mitt liv og gitt meg smaken på hva det vil si å være mamma, de har lært meg det jeg kjenner til når det gjelder omsorg, trygghet, ferdigheter i hus og mat og alt som hører til morsrollen, og de er mine forbilder. Av disse kvinnene har jeg lært å være mamma og jeg har plukket litt av dem alle sammen og til slutt har jeg blitt meg:)

 

kjære mormor min

 

kjære farmor min

kjære tanten min

 

og kjære Ruth våres

Min kjære svigermor og svigerinne!

og Kjære Silje, denne herlige svigerinnen her!!

..og til slutt meg

En mors kjærlighet er som en sirkel -

uten begynnelse og uten slutt.

Den fortsetter rundt og rundt i stadig større ringer

og berører alle som kommer i nærheten av den.

Den omslutter dem lik morgentåken,

varmer dem slik sola ved middagstid

og dekker dem lik et teppe med aftenstjerner.

En mors kjærlighet er som en sirkel -

uten begynnelse og uten slutt.

 

jeg lærer av mine forbilder og gir av min hverdag slik som de,

mine kjære mødre har gitt til meg

jeg håper jeg en dag kan bli omtalt som en sånn mamma som alle

disse nydelige kvinnene jeg har rundt meg..

jeg setter stor pris på dere!!!

 

 Mødre er som vakre samleobjekter - de øker i verdi med årene

 

Meg, mormor, mamma og høna (fire generasjoner)

 

GRATULERER MED DAGEN ALLE KJÆRE MØDRE!!!

 

 

Et gjennomsnittsmenneske

Jeg er gjennomsnittlig, normal, jeg kjører rød kassebil, jeg har en normal garderobe, normalt hår, har noen kilo for mange, har kanskje litt over gjennomsnittet med barn i huset, vi har en normal livsstil, jeg har en normal mann, jeg har en litt unormal men samtidig normal jobb, jeg har normale foreldre, søsken og venner. Jeg er en del av the average People..

Så har du noen, som er litt høye på seg selv og du får et inntrykk av at måten DE lever på, og det DE presterer er det eneste riktige verdifulle livet som finnes. Sånne typer blir jeg lei meg av!!! Barna mine har prøvd seg når det gjelder bilen vår.. de syns den er et fattigstempel, en dårlig status og "jalla" som de sier.. jeg sier at den er praktisk, sikker og jeg vil ikke låne penger for å kjøre fin bil. Ikke før jeg må!! jeg er ikke noen dårligere person av den grunn. Jeg har valgt å jobbe mindre, være hjemme mer og ha "dårlig" råd.. eller gjennomsnittlig råd... og satse på andre verdier, mens jeg kunne selvfølgelig ha jobbet døgnet rundt og kjørt flott bil! Dette er prioriteringer og jeg er ikke nødt til å ha den type status for å føle at jeg er verdt noe. Sønnen min hadde litt problemer med å forstå dette så vi har snakket mye om det.

Jeg har jo barn i skolealder og har hatt det noen år. Blant de barna er det noen som har prestert bedre, vært flinkere enn andre. Sånn er det alltid, og det er bra, gøy og slik det skal være. Du får som fortjent. Noen leser mer og blir rikere på kunnskap enn andre. Dette må du bare lære deg!
Noen er bedre på ski enn andre,- de har vel trent mer da...
Noen er flinkere i historie enn andre,
... men de er ikke bedre mennesker av den grunn.
De andre barna har også kvaliteter, kanskje bare ikke så tydelige. De andre barna har det like godt.

Blant gruppen av barn er noen få barn litt dyrere kledd, de reiser mer enn andre, de har fler hytter enn andre og foreldrene har nyere biler enn andre, fordi disse foreldrene har fler muligheter og har valgt å prioritere slik, sånn er det også overalt. Foreldrene har jobber mer eller arvet mer.. Disse barna er like søte, hengivne og koselige som andre barn...inntil en viss alder.. hva skjer?

Et sted i tolv- tretten års alderen begynner identiteten deres å måle seg ut i fra hvilken status foreldrene deres har, hva de har på seg, hva de kjører rundt i og hvor mye penger familien har...  noen danner livsmålene sine ut i fra dette, noen blir bevisst på hva de selv vil eller hva foreldrene  forventer og vil, noen begynner å måle seg med hverandre og konkurransen er i full gang.

Noen av barna slutter å hilse på deg,... og det er disse barna som bekymrer meg!!!!! Noen barn blir så ruset på seg selv at de blir helt fortapt....

de ser en annen vei når du går forbi.. disse barna som flere ganger har sittet ved kjøkkenbordet ditt sammen med familien din og spist hjemmebakte rundstykker, som har vært i bursdagsselskap hjemme hos deg hvert år i flere år- de kjenner deg, har alltid ropt hallo og vinket glad.

Jeg tviler ikke på at disse barna har mange fine kvaliteter - for det vet jeg at de har, de er flinke på skolen og er morsomme gode barn som alle andre, populær blant venner. Hvorfor vil de ikke vedkjenne seg de som lever på et litt annet nivå lenger?, er det sånn at disse barna føler at de er mye mer verdt enn oss andre fordi vi er gjennomsnittet og de er av "de bedre"? Jeg vet fler av dem er superdyktig i skolesammenheng og har et veldig flott ytre, rykte og status. De kjører nye biler, har alltid de beste merkene på klærne og reiser masse, de har masse status i samfunnet.

Men jeg tenker at disse barna har noe å lære, om andre mennesker.. -også lurer jeg litt på hva som har gjort dem sånn? Hvis alle skal være høye på pæra og se ned på andre vil vi få et trist, fattig samfunn.

Hvordan føles det for dem? - å hele tiden må være de som alle skal se opp til? være de som må trone på pallen, være de som må måle seg med andre mennesker til enhver tid og som må bevise, som må prestere, som aldri kan slippe en fis- og i så fall skulle det skje så kommer livet deres til å rakne.

Skal vi godta et samfunn hvor du ikke "er noe" om du ikke presterer på skolen, jobben, idrettslivet eller at alt skal stå på hvordan du ser ut?

 

Barn er så fine, de leker side om side uten å tenke over hvem som er den rikeste, som har den beste outfit`n, som har mammaen eller pappaen med den beste karrieren.
De leker side om side, lever her og nå, tar den andre for den HAN/HUN er ...helt til de kommer i en viss alder... hva skjer?

Hva med å bli oppdratt til at du med dine egne valg og særpreg er den viktigste personen i ditt liv, at utviklingen av deg selv og dine indre tanker er viktig, noen er interessert i hvordan DU tenker- ikke hvordan alle andre vil at du skal tenke, at du får lov til å åpne opp, ha respekt, ta livsvalg som er dine egne, at du skal få lov til å undre deg og prøve og feile. Finne ut hva som er deg og ditt veivalg.

God Helg fra et litt bustete kjøkken og litt refleksjon inn i helgesvingen! :)

Unge jenter, rådyre vesker ... hvordan fremstår vi?

Jeg blir mer og mer provosert over unge jenter, (foreldrene deres)  som går med designervesker og jakker verdt opptil 15 000 kr!!!!
Okei, så om du vil gå med en fin veske så er det greit for meg, om den koster et par tusen så er det også greit- om du er voksen og betaler selv! Du er sikkert glad i eksklusive varer og handler mye av det fra før, du har en grei inntekt, lite gjeld, arvet masse penger eller har vunnet i lotto. Det er ikke noe i veien med det!!

Men hvis du er en helt vanlig mann i gata, med vanlig inntekt, med enebolig, med bulkete stasjonsvogn og gardiner kjøpt på jysk, så ser det fryktelig dumt ut at datteren din tripper rundt med jakke og veske til 15 000. Den henger liksom ikke helt på greip syns jeg. Da har du brukt altfor mye penger på datteren din!!

Hvis datteren din jobber og tjener pengene selv er det også nesten greit. Men bare nesten, fordi hun burde ha lært å prioritere annerledes om hun skal kunne flytte for seg selv snart.

Enten så har du råd til å leve denne standarden fullt ut, kjøre høy standard på alt du har- da har du mye penger, tjener godt, har lite gjeld eller har arvet... da vil det ikke være noe rart om datteren din kommer med veske til femten lapper eller at sønnen din har snowboard til samme sum. Men hvis du har en standard som de aller fleste i Norges land så tilsier det at du tjener en vanlig årslønn, og har du et par, tre, barn så har du ikke råd til å gi hver og enkelt så mange dyre merkevarer. -og hvis det ikke har seg sånn at datteren din ikke har vunnet en million i lotto,... så har hun ikke råd til å erverve seg disse tingene. Noen er flinke å spare, men hva skal du med en jakke til 8000 om du ikke har råd til å gå på kino? Hva slags pengebinge skal hun boltre seg i da hun skal ut i den tøffe arbeidshverdagen selv?

Kom ikke her å fortell meg at alle disse jentene som går rundt med disse veskene, er barn av rike mennesker. Jeg skal vedde skjorta mi på at noen av dem har en far eller mor som setter alt på spill for at datteren skal "passe inn", som er med å bidrar til at disse jentene går til på denne måten. Hva slags økonomibilde gir de sine barn?

 

Hva med å lage barna våre trygge nok, så de ikke trenger dyre ting for å bli sosialt akseptert? Hva med å finne sin egen stil? Les forrige innlegg!

ER det ok å gi barna sine så økonomisk frihet at de kan gå med så dyre vesker?
ER det ok å kjøpe dyrere bil til sønnen sin enn du kjører i selv?

Det er ikke snakk om at jeg er med å finansierer datteren min så hun kan gå rundt med slike ting. Hun er nødt til å tjene sine egne penger og prioritere selv hva hun ønsker å bruke dem til, men av meg får hun kun det som er mest nødvendig, som hun trenger. På den måten tenker jeg at hun da må finne sin egen stil, som hun føler hun har økonomi til- og som hun kan klare å identifisere seg med da hun skal ut på egenlivet!

Jeg har tidligere skrevet noe om hvor viktig det er å vise våre døtre at vi ikke er bare det vi ser ut til å være på utsiden, men heller vise det vi har på innsiden. Les gjerne;
Dette innlegget om hvordan vi selv fremstår som forbilder for våre barn,

Hva tenker du?

Hvor eksklusiv er du?

   

Når jeg funderer over disse unge jentene med designerveskene fikk jeg lyst til å reposte ett innlegg skrevet for et par år siden; her kommer det:)

 

Ingen vil bo i Ikea katalogen, alle vil stikke seg ut, være unik og spesiell som over hodet mulig. Men å være exklusiv koster, mener mange.

En familie trenger en stol. De tar sine 2,1 barn og går ut gjennom døren med navneskiltet "Svendsen" på, setter seg i sin helt vanlige sølvgrå Volvo og drar til Ikea, de kjøper seg en stol og drar hjem igjen. De har noen problemer med å få skrudd sammen stolen, og det skriver de en beretning om på facebook, får noen likes og så går dagen videre.

Det er ikke denne familien, denne møbelhistorien, som blir omtalt i interiørbladene, eller i lokalavisen. Den er for normal. Alle har ikeamøbler.

Alle vil stikke seg ut, være spesielle, unike og skille seg ut i den store massen.

 

Ida Hult er samfunnsanalytiker  og mener at det å lengte etter det exklusive  er en sterk voksende trend.
Før i tiden var identiteten vår koblet opp mot familien vi kom ifra og hvis vi kom fra en gård og far var bonde fortalte det samfunnet noe om hvem du var. I dag viser vi ofte hvem vi er gjennom det vi konsumerer. Det høres trist ut men er sant. Det er en viktig del av hvordan vi ser på oss selv- eller vertfall hvordan andre ser oss.

Er du "en sånn en som handler på HM"? eller handler du på små, exklusive butikker? og hvilken bilder gir vi av oss selv når vi handler mat? kjøper du kortreist og økologisk eller first price?  Ferierer du som så mange andre, i Thailand, over jul,- eller reiser du i høysesong til en mer eksotisk strøk med egen kokk og betaler ekstra for å fly på en litt bedre klasse?
Til og med sjokoladebiter kommer i ekstreme prisklasser, for ikke å snakke om vin, kjøper du en billig rødvin til helga eller blar du villig opp hundrelapper for å få den spesielle?

Å vite hvem man vil være, blant mange millioner andre mennesker er ikke alltid like lett. Status er viktig for mange. Før i tiden var det ofte mange penger som gav deg status, i dag har mange fler "Mange penger", derfor blir det mer måten å bruke pengene på som sier noe om hvem du er- og som gir deg status eller ikke status.  Den som ikke vil være en dusinpersonlighet  kan rett og slett ikke gjøre som alle andre - eller ha de samme tingene som alle andre.  Dette gjelder både for klær, møbler, hus og reiser, hvor mange barn du har og hvor du velger å bo.

Teksten er hentet fra magasinet Family Living, skrevet av Rebecka Åhlund, og den var så god at jeg bare måtte boltre meg i noe av essensen den.

 

Jeg har faktisk veldig sansen for det hun skriver om det å være exklusiv, men jeg har ikke sansen for å bruke alle pengene jeg har på det. Jeg prøver derfor å være min egen versjon av exklusiv, å skille meg ut i mengden med å gjerne kjøpe det litt spesielle, men jeg bruker ikke så mye penger på det.

 Jeg liker det ingen andre har, jeg liker at de gamle skapene i stua har en historie, om hvor vi hentet dem, hvor de kommer fra, hvilken farge de har under malinga, hvor de har levd.. jeg vil ikke ha det slik at når du kommer inn til meg så kommer du inn til naboen, jeg liker Ikea, men jeg vil ikke at mitt hjem skal være innredet som en identisk side fra katalogen deres.

Den gamle skjenken i stua minner meg om den gangen jeg fikk overtalt mannen til å kjøre til oslo, midt i verste rushtrafikken med stor henger for å hente møbler som sto på et gammelt atelier der, - mannen var sur og sa ikke ett eneste ord hele veien og hadde et innbitt tømmermannsfjes mens han rundet Sinsenkrysset med en kjempehenger hengende bak og jeg bet meg i leppa og ba om at vi for guds skyld ikke måtte kollidere nå. Da hadde jeg kommet til å få høre det for resten av livet. Trygt ute av gryta, på vei hjem med fullstablet henger stoppet vi for å kjøpe pølse, cola og snikers og da sprekker hele fjeset i et stort latterbrøl. Der i Nittedal, løsnet jerngrepet som hadde hvilt over den stakkars svette mannen min som var så snill å bli med meg på noe han faktisk hater, men gjorde for min skyld... Den skjenken er et av mine symboler på at han strekker seg langt for mine interesser.

             Jeg liker litt ull, strikket, mønster, tovet, folklore, poncho med frynser, teddyforet støvler, lusemønstrede jakker, gjerne over strikkede kjoler, jeg like duse farger og innslag av en dæsj knalle farger. Jeg liker gummistøvler og store biler. Jeg liker bondemøbler, designermøbler, plastkopper og gamle mugger, jeg liker dyre barneklær, retro barneklær, redesign og arvet, jeg liker grønt den ene dagen og lyseblått den andre dagen. Jeg liker mye forskjellig, det trenger ikke være spesielt dyrt, og det trenger heller ikke å være spesielt billig...bare jeg liker det.

Ergo så havner jeg opp med masse forskjellig, jeg har ikke èn stil eller èn bestemt butikk jeg må handle i, jeg slenger innom der jeg er og finner jeg noe jeg liker så havner det kanskje med hjem. Jeg elsker brukt og antikk, ting med historie og en dæsj spesielt over seg. Men det blir noe annet enn alt det andre har, og DET er jeg mest stolt over!