Dødens venteværelse

Dette innlegget jeg nå skriver, håper jeg at jeg aldri skal ha bruk for... jeg skriver jeg for å motivere andre til å gjøre det samme. Jeg har jobbet i helsevesenet i femten år. Jeg har jobbet som sykepleier og sett mange triste mennesker. Jeg har sett hva det vil si å bli handlingslammet og være avhengig av mennesker rundt deg, jeg har sett hva det vil si at andre bestemmer over din hverdag.

Jeg vil derfor oppfordre alle til å lage en liste over ting som er viktig for deg i hverdagen, slik at hvis du èn dag blir hjelpeløs og avhengig av andre mennesker for å få oppfylt dine daglige behov så er det en forutsetning at andre mennesker vet noe om hva som er viktig for deg.

Dette er rett og slett en liste til mine pårørende hvis jeg EN dag er så uheldig at jeg blir liggende uten noen form for å kunne fortelle hva jeg ønsker. En liste jeg mener alle og enhver bør lage seg og legge et sted hvor noen finner den. Det er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv og din verdighet.

Jeg skriver den her for å oppfordre alle til å gjøre det samme og på den måten gjøre samfunnet oppmerksomme på hva som er viktig for oss når vi ikke lenger har en stemme. Hvor mange bor det ikke på sykehjem i dag som blir "mishandlet" på denne måten? Små ting vi kan gjøre noe med.

1. Klipp for guds skyld av alle merkelapper som klør i nakken, som stikker i bukselinningen eller som kiler hele dagen uten at jeg får klødd meg eller flyttet på meg eller sakt fra om at dette er plagsomt.

2. Kle meg i klær jeg vanligvis bruker, heng bilder av meg på klesskapet slik jeg har pleid å fremstå, fortell de som skal hjelpe meg om hvordan jeg har pleid å sminke meg, hatt håret mitt, kledd meg. Hvis du finner meg og jeg sitter med buksa utenpå genseren og dratt opp under armene så valkene tyter så vær så snill å ordne på meg. Jeg trives ikke!! Jeg vil av den grunn være sur, sint og lite samarbeidsvillig. Til og med ikke spise! Ha for guds skyld på meg BH hver dag og ikke putt grå joggebukser i skapene mine. Jeg vil heller ikke ha bestemortruser om jeg ikke må.

3. Ikke send meg til en av "husets" frisører. Ta meg heller med til noen som har pleid å klippe meg.
 Jeg glemmer aldri den søte lille damen jeg skulle se til på den faste nattevaktsrunden, som lå i sengen sin og som plutselig hadde fått gulerotfarget krøllete hår. Jeg kjente henne ikke igjen!!! Den søte damen som pleide å ha grått, stritt hår. Hun var ugjenkjennelig og lite pen stakkars!

4.Ta meg med ut så jeg kan få kjenne solskinn i fjeset mitt, om det så rusker og regner også. Jeg vil kjenne regnet, årstidene!! vinteren!!  høre fuglene synge, kjenne lukten av høst! Er det noe rart flere av landets gamle ikke kan fortelle hvilken årstid det er? De er jo ikke ute!

5. Jeg vil se ut!! Parker meg ved vinduet så jeg kan se ut. Er det en barnehage i nærheten så vil jeg ha rom så jeg kan se ut og følge med på barna som leker. Barn er viktig for meg.

6. Ta bilder av noe kjent og kjært, utsikten fra kjøkkenvinduet mitt (her har jeg stått mye og kikket ut med en kaffekopp ..tenkt og fundert..) fra stua mi, av barna mine,...forstørr dem på lerret og monter på veggene mine, og i taket!!! Hvis jeg blir liggende på ryggen i timesvis og bare se i taket vil jeg ha noe å se på. ET bilde!!! skift det innimellom.

7. Fyll rommet mitt med avskårne blomster, en gang i uka, tenn lys for meg, duftlys, og ha på radioen. Jeg vil gjerne våkne til "morgenklubben" hver dag! Jeg vil høre på musikk om natten! Innred rommet mitt så jeg trives.. Jeg vil se barn, ta med dere barna til meg, la dem tegne og heng det på veggen min, la dem sitte på dyna mi å spise godteri og grise litt, synge litt.... da kjenner jeg at jeg lever.

8. snakk med meg.... fortell meg om livet, om det som skjer, om stress og mas, om hverdagene!!! La meg få høre om ungdommene som er opptatt av kjærligheten og livet, om barna som gleder seg til jul, om de voksne og deres forventninger, de gamle om deres ønsker for hverdagen.

9. La meg få ett glass hvitvin eller to innimellom. La meg få suse litt en gang i blant.

10. La meg oppleve mye, jeg vil være sliten om kvelden slik at jeg sovner. ikke overmedisiner meg, bare det aller nødvendigste. Blir jeg liggende uten livskvalitet så ikke gi meg livsforlengende behandling. For guds skyld, ikke la meg bli liggende i stillhet!

Gjorde du deg noen tanker?

Å skryte uhemmet av seg selv

Jeg er blid, positiv, utadvendt, har lett for å komme i kontakt med andre mennesker, jeg har pågangsmot, stå-på-holdning og er lærevillig. Jeg ønsker å utvikle meg selv som fagperson. Jeg er utdannet ...osv osv.. Egentlig elsker jeg jo å være på jobbintervjuer for da kan jeg snakke om meg selv i minuttvis!

Jeg har brukt de siste ukene på å skryte av meg selv...uhemmet..

Jeg er i jobbsøkerprosess! Jeg vet at  nå begynner en ny periode av livet mitt, jeg vet at den søknaden jeg sender kan forandre livet mitt. Hvor vil jeg? hva søker jeg på? hva slags kvaliteter har jeg egentlig? Å selge seg selv er vanskelig og etter mange år i min egen boble tviler jeg litt på at jeg kan noe som helst. Samtidig så er det noe med å sette seg ned for å sette ord på sine egne kvaliteter. Man blir litt oppmerksom på seg selv og klapper seg selv litt på skulderen. "Oj, har jeg så mange kvaliteter? JA det har jeg jo"

Jeg har snart søkt femten forskjellige jobber de siste ukene, jobber jeg virkelig vil ha, jeg setter meg inn i hver enkelt, tenker meg en fremtid der, hva slags kollegaer vil jeg få? hva blir mine arbeidsoppgaver? Hva kan jeg?

Jeg skriver CV på CV, på visma enterprice, jobbsøk Norge..legger inn på nytt og på nytt. Jeg har skrevet CV sikkert fire ganger på en uke nå. Jeg lister opp hva jeg kan, kurs, utdanninger, yrkeserfaring, egenskaper.. jeg er snart ruset på meg selv! Jeg har reflektert så mye over meg selv de siste ukene at i dag skal jeg ut i solen, gå meg en lang tur og kjenne på mitt nye jeg.

Flere i jobbsøkerprosess? hva jobber du med?

Det er bedre med skitt i krokene enn et rent helvete

Vi får besøk i dag. Jeg står opp og leter febrilsk med blikket over den fulle oppvaskbenken, sola som allerede sveiper over gulvet og viser meg alle bikkjehårene som ligger der, barna som allerede er i gang med å tømme klosser utover gulvet, klesvasken som står på to tørk midt i stua, sofaputene som ligger strødd på gulvet. Jeg leter ett punkt å hvile øynene på som jeg ikke trenger å gjøre noe med før besøket kommer.

 

Jeg vet at et ryddig hus vil innebærer ordre, støvsuging, klirring av kopper og kar, jeg kommer til å mase og være sur på alle som er i veien og alt jeg tråkker i, jeg vet at jeg kommer til å ha nærmest panikk...før klokken ti på en søndag morgen...

Jeg vet også at besøket vil være her noen koselige timer og så vil det se likedan ut.
Er det verdt det? At det liksom skal se så presentabelt ut akkurat idet besøket trår over dørstokken?

Er det verdt timer med kjefting og smelling, rydding og mas?

NEI, det er det virkelig ikke! Jeg lar det være, jeg baker heller rundstykker og lager vaffelrøre, kan hende jeg får på barna utedresser og lar dem være ute en time så kan jeg røske det aller værste og deretter får det stå til. Det er som regel slik det blir.

Jeg tenker med grøss og gru på de hjemmene hvor alt er striglet, hva skal til for å holde det vedlike? Hvor leker barna egentlig? Gjør de husarbeid hver time hele døgnet? Er mor en Gestapo? Hvordan får de det til?

kul konebil

 Jeg ønsker meg en kul konebil. En liten svart, koksgrå golf eller vertfall en svart en...

Jeg kjører rød stor bil, av typen kassebil med mange seter. Den er litt rustete her og der, ellers i godt hold. Jeg har det siste året skiftet ut alt fra registerreim og eksosanlegg til vannpumpe, bremsesaker og annet dill dall. Det har vært noe til enhver tid nå i det siste og nå kan det ikke være mer å skifte ut snart. Derfor burde jeg absolutt ha beholdt den. Jeg burde kjøre den nå i noen år til. Men jeg kjenner at jeg er liksom litt lei.. den store bilen som er vanskeligere å parkere fordi den er stor, som er så lett synlig overalt.. "Ja der er hun liksom".. Jeg kjører mer og mer alene og bruker den mer og mer i jobbsammenheng.

Den har vært så god å ha, jeg har fått med meg alle og enda fler, det har vært plass til venner og vi har samkjørt i bilen min, jeg har kunnet stoppet bilen for å smette baki bare for å ordne på en av barna, vi har kjørt trygt og sittet høyt oppe med oversikt. Vi har elsket den røde kassebilen..

Nå er det meget sjeldent jeg har med meg sju stk på èn gang og nå bruker vi helt andre typer barneseter. Det rekker langt med en stasjonsvogn. Vi har med oss ski og kjelker, men aldri vogn lenger, og vertfall ikke både tvillingvogner og sykler. Det er sjeldent jeg trenger så stor bil om dagen. MEN Jeg er jo så glad i den også da!!

og hva om jeg finner en ny, og kjøper katta i sekken, en som trenger nytt av alt.. samme runde om igjen.. det har jeg ikke råd til...ikke tid til heller.. det koster mye tid å stå uten bil dag etter dag!

Hva slags bil kjører du? Er den praktisk?

Herlig vår i lufta!

Ønsker deg en fin torsdag!

Skrik det ut og stikk hodet i sanden

Jeg er så lei, av å måtte skrike ut alt jeg skal ha sagt. Det ender nesten hver dag at jeg tar meg selv i å skrike, ikke fordi jeg er sint, men fordi jeg prøver å nå frem gjennom de andre desibelene som runger i huset. En beskjed til den som er på tur opp trappen, et hade til den som stikker ut døra, til smågutta som huserer i stua om at det er mat,... hva om jeg lærte meg å holde igjen? Da er det vertfall èn mindre som skriker noe...Jeg kan jo ikke fordre at barna er stille når ingen av oss store klarer det.. Det er rett og slett en familiesvakhet! Vi bråker!!! Vi er høylytte trompeter alle sammen. Derav navnet Trompetene.

Vi er en skrikende familie... hva gjør man med slikt? Jeg beundrer alle som lever i harmoni.. som går stille i dørene, som har ryddige hus, som klarer å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen i et rolig tempo uten lyd, som kan se på tv uten lyd.. enkelte familier jeg kjenner er sånne rolige mennesker. Dynamikken dem imellom er lav, stille... mens vi? HAH... vi dundrer, smeller, roper og lager lyd uansett hva vi skal gjøre.. Jeg kjenner at jeg har gitt litt opp!

Det hele toppet seg da nabokona var ute å solgte fastelavensris og sto ute på trappa akkurat da jeg skrek som værst... I vill frustrasjon ropte jeg det høyeste, mest skingrende jeg kunne på datteren min for at hun skulle komme ned fra 2.etg og samtidig ropte jeg ganske høyt til de to minste også, for de holdt på å åpne utgangsdøren og skulle til å løpe ut med bare en sko... vi skulle nemlig på butikken, jeg var LITT gira for å i det hele tatt komme oss avgårde
...........og der midt i døra står sanitetskvinnen med fastelavensriset sitt.... "goddag goddag" med sitt koselige vesen....og jeg nesten skriker "god dag frue" tilbake.. før hjernen min virkelig har oppfattet at dette er ikke ett eller annet barn som prøver å stikke av uten klær... hun måtte tro jeg var spik spenna gæærn ...

Det verste er at denne kvinnen har ikke egne barn så hun har overhodet ingen referanser til hva det vil si å være mamma! -og det at hun er medlem av saniteten her i en bitte liten bygd gjør at jeg er nesten sikker på at vi var et hett tema på neste sanitetsmøte!!

isj... huff!!!