Drømmer på en kvinnedag

Noen drømmer om å reise... noen drømmer om hytte på fjellet... noen drømmer om en stor karriere....jeg drømmer om lille "Sofie".
Innimellom legger fosterhjemstjenesten ut annonser om barn som trenger fosterhjem og jeg drømmer meg bort hver gang.

"Sofie, er ei observant og sosialt interessert jente på 10 mnd . Hun skal vokse opp i en fosterfamilie" -( fra en annonse/fosterhjemstjenesten i oslo, for en tid tilbake)

Får jeg aldri nok? Hadde jeg hatt nok soverom så hadde jeg, for lenge siden, ringt og spurt om denne lille jenta har fått familie. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg sluttet som helsearbeider tvert og reist å hentet lille sofie i stedet. At jeg i det hele tatt tar mot til meg å lese "barn som trenger fosterhjem" -sidene er helt utrolig..jeg får liksom ikke satt lokket på.

Jeg har mer enn nok, det skal bli nok å følge opp i fremtiden, det er ikke det.... det er bare ønsket om enda en.... i vår priderapport husker jeg det står at jeg har uttalt at jeg kan ha vanskeligheter med å begrense meg selv i henhold til arbeidsmengde og at jeg kan ha vanskelig for å takke nei til noe, .... det er sannelig sikkert..men her har jeg ikke blitt spurt..jeg tenker helt av meg selv... mannen er til dels litt der at han rygger om jeg skulle hinte i den retningen, samtidig var han i rimelig tvil da han skulle kaste barnevogna vår på dynga her om dagen, "er du helt sikker? vi kommer ikke til å ha bruk for denne her mer mener du?", "Nei" sa jeg og tenkte for meg selv: da skal vi i såfall ha ny vogn;) Svigers sier "jammen har dere noe å henge fingrene i" og ler litt oppgitt.. mamma sier "at dere orker, det måtte vært godt å bare hatt store barn nå og hatt mere fri?" ....jada...jeg hører hva dere sier... De mener bare vel,  de mener å si at de syns det ser slitsomt ut og vil vi skal tenke oss om...

 

Advokat Lippestad sa: vi hadde mange barn og skulle ha ett til, et par av dem har også spesielle behov og krever mer oppfølging, kona er sykepleier... de så muligheter. "Dette tror vi på og dette vil vi gjøre!"
Dette uttaler han om tankene hans når det gjelder spørsmålet som ble reist den 23 juli, dagen etter den dramatiske utøyahendelsen da han får spørsmål om å stille som advokat. Han er et perfekt eksempel på at Ingenting er umulig, bare du vil- og ser mulighetene istedetfor problemene.

Dette er selvfølgelig mest på rolige dager, hvor alt flyter stille og greit, og når huset er passe ryddig, at disse tankene er tilstede.. jeg kan plutselig ta meg i å evaluere situasjonen min, midt i episoder hvor jeg skal ut og bort, står i stress eller syns at det er altfor masete rundt meg, tar jeg meg i å tenke: kunne jeg hatt et lite barn til å dra på nå? - så får jeg ofte til svar: "tja, om du ikke hadde jobbet ved siden av", eller " ja, hvis du hadde hatt enda et soverom"

 

Min største bekymring (og det er ingen grunn god nok) er at noen skal tenke at jeg er uansvarlig eller at jeg ikke tenker meg om ved å gjøre et sånt valg... Jeg gjør det!!! i aller høyeste grad, men det er en forutsetning at du har nok tid, tilstedeværelse og energi nok til å ta vare på disse barna- og det kunne jeg ikke gjort så lenge jeg jobber som jeg gjør. Hadde jeg hatt dette som heltidsjobb hadde jeg ikke vært i tvil.. hjemmeværende på fulltid med barn som har spesielle utfordringer og behov, det er spennende syns jeg....

Jeg har lyst til å jobbe med relasjoner, mennesker, daglig omsorg, hverdagsliv. Det er jo det jeg gjør nå, men hvis jeg hadde byttet ut min nåværende jobb som også består i å gi omsorg og ta vare på, med en annen type omsorgsoppgave istedet.. Avlastning i henhold til barn, kanskje lette demente eller psykiatri.. kanskje aller helst barn og ungdom.

Jeg har lyst til å bygge (kjøpe) meg en gård, jeg har lyst til å finne den perfekte plassen med mange soverom, med stort kjøkken, plass til langbord og store måltider, en gårdsdrøm med plass for husdyr og felleskap, en sansehage, jobbe med grønn omsorg og "inn på tunet", En hest, noen høner, et par hunder, et par pusekatter, en plass å leve, en plass å dele.. Mannen i huset er også til dels der, bare litt reddere for å ta sjansen. Det å satse, og satse stort, mye gjeld og usikkerhet rundt det å vite om man får noen "oppdrag"

tør vi ta sjansen?

Da kunne jeg levd dette livet jeg ofte drømmer om...

Samtidig kan jeg fortsatt tenke at "herregud nå har jeg nok"!!! når huset flyter i rot, du står midt i trappa i mellom skifte av vinterklær mot sommerklær, med svarte søplesekker på alle kanter og to små som står nede å hopper i fjorårets gummistøvler og tenåringene står oppe å drar i sommerskoene fra i fjor og bedyrer høyt at de må ha nye sko... potetene koker over på ovnen og da jeg skal tråkke over sekkene i trappa så faller jeg på hodet oppå en hylende brannbil i nederste trinnet, får reddet potetene og burde startet på å steke karbonadene, minstebarn har bæsjet i buksene og eldstemann skal kjøres til venninne. Mannen har foreldremøte på skolen og jeg burde vært ute i finværet, telefonen ringer og egentlig burde jeg ha sovet to timer før nattevakt... jeg prøver å vurdere hva som "burde burde" mest... hvis jeg da spør meg selv: kunne du nå hatt et ekstra lite barn i huset? kunne du nå hatt en ekstra person her? da blir svaret nei,.. men så får jeg satt på karbonadene, skiftet på minstebarn, bært søpleposene dit de skal, spist middag, kjørt eldstemann og mannen har reist på foreldremøte, jeg bader de to minste, suser på badet, skravler og ler litt, alt roer seg ned,,,...da blir fem minutter kaos en bagatell, da tenker jeg: joda, jeg kunne jo hatt en til her..den hadde alikevel hatt det bra:)...bare jeg ikke skulle på nattevakt!!

Det er drømmer om flere barn, mer hektiske dager, jobbe utradisjonelt i hus og hjem, være kvinne på alle premisser, urkvinne - passe hus, barn, lage mat, skape trygge trivielle stunder og møtepunkter i en travel hverdag. bake boller en tirsdag, gå på tur en onsdag...
 

Møkkabiler og styrestag, hjulbolter eller hva..... det er nå med den bilen!! (rister skikkelig i styret/hjulene, drar til venstre og klakker når jeg slipper gassen) Jeg er syk etter sjokolade, har lyst på alt og ingenting og av alle ting har bil som ikke fungerer:( må bare få det ut!!

Ellers sitter jeg her og egentlig skulle vi reist på hytta for et par dager, i går,.... kanskje vi reiser i dag, men det spørs om vi faktisk må skrinlegge de planene om det er noe skikkelig galt med den bilen.





store barn som også har store planer tror jeg....

 

Femåringen hylte i går fordi vi ikke kunne dra og har allerede hylt i dag også fordi jeg må være ærlig og si at jeg vet ikke om vi får dratt i dag heller. Minstemann babler om blåbær under snøen, mannen mener jeg kan reise på verkstedet selv med den bilen (egentlig fordi han hater å kjøre min bil). De store barna surmuler fordi de ikke får være alene hjemme (mistenker dem for å tenke party eller i det minste ett eller annet som jeg ikke liker at de driver med, så kanskje det er like greit at vi er hjemme) Store barn er ikke bare bare det heller, de har så mange planer men tenker få konsekvenser, så de trengs og passes på de også. Hjemme-alene fest kommer overhode ikke på tale!
Da er det kanskje enklere med de små alikevel, som roter men som er veldig veldig ærlig på hva de har tenkt å gjøre: "Nå klatrer jeg oppå her, jeg skal nemlig finne DS`n min selv om jeg ikke får lov!!"
Vet ikke helt om han faktisk tror at ærlighet varer lengst eller hvem som tror mest på det ordtaket her i huset i vinterferien...

og mens han venter så plastrer han...

"jeg vil ha tilbake Trond" sier han gråtkvalt, står på stolen og kikker ut i mørket. Snur seg mot meg og viser meg det tristeste lille fjeset. Hva gjør jeg med sånt? jeg kan ikke gi han det han lengter mest etter akkurat her og nå. Jeg trøster og sier han kommer om et par dager, det er veldig lenge for en fireåring.

Minstemann og bikkja i huset har kjærlighetssorg, etter den aller beste de vet om. Den store trygge mannen vår og den yngste bikkja er på jakt, langt borte, fra fredag til mandag. Jeg forstår at det er greit å være hos meg men det er ikke det samme. Minstemann og den resterende bikkja har ult og sutret siden fredag, men i dag, i dag er den store dagen og jeg håper for guds skyld at han kommer før sengetid.

"jeg savner han også snart" sier femåringen, han er nok mere "mammagutt" og lider ikke på samme måte men han merker nok det er noe spesielt han også. I mens maler jeg skap....

Om å være mange mennesker rundt et bord

Ved det lille bordet foran vinduet sitter jeg og ser utover havet. Solen går ned og overflaten ser ut til å brenne, gnistre i oransje og svart. Jeg krøller de nakne tærne mine og skriver litt til på romanen min. I bakgrunnen kan jeg høre barna som tegner ved kjøkkenbordet og mannen som nynner mens han lager mat - selvskutt rype og økologiske grønnsaker, jeg hører han åpner en flaske vin og tenner lys....

neida...det er ikke sant... jeg skulle nok ønske at jeg hadde hus ved sjøen, skrev på en roman, at barna satt rolig og tegnet og at mannen lagde de mest fortryllede retter og var av den romantiske typen...

sånn er det ikke. Her er det mer slik at jeg skuffer unna dagens post fra stekeovnen for å få satt på potetene, mens mannen hysjer på barna, de eldste maser om det snart ikke blir mat og maten er ferdigkjøpt fiskepinner fra fiskedisken på kiwi. Vi er mange mennesker på normal plass, mye styr og mange jern i ilden, men vi liker det. Det er lite som minner om harmoni når alle er hjemme og alle har sitt å fortelle eller vise frem.

Men Harmoni sier jeg.. det er mange måter å ha harmoni på. For meg er kanskje lettere kaos et synonymt ord med harmoni.. snarere enn ryddig og rolig.

Vi har til sammen seks barn og er to voksne. Fire av barna er fra femten år og oppover, den eldste bor ikke hjemme, så for så vidt har vi tre tenåringer og to små, de to minste er under seks og står for det meste av det vi kaller rot og bråk. 

 

Mange mennesker skaper både liv og røre og de store krever nok mer tilrettelegging og det at de blir sett og hørt enn at de praktisk trenger hjelp til alt. De små krever mye oppfølging og  jeg må nok prioritere bort noe for å skape noe annet. Jeg kjenner innimellom på at jeg har lyst til å gjøre andre ting, som f eks skrive bok, og at det er noe jeg savner eller skulle gjort mer av, men jeg kjeder meg aldri. Det er det jeg er mest glad for av alt. Her er aldri et rolig minutt men heller aldri kjedelig.

Akkurat nå sitter det to små karer i badekaret og spruter såpe og vann ALLOVER, tar ut siste energi for i kveld, vi skal spise wrap med avokado, kylling og salat til kvelds ..nam.. og deretter er det sengetid med lesing og så skal jeg rydde opp det aller værste fra i dag og strikke litt og se på tv.

Grunnen til at jeg skriver litt om det å være mange er at jeg har alltid hørt mange fordommer mot storfamilien. Dette med om hvert barn får nok oppmerksomhet, det er synd på barna som vokser opp med mange søsken er det noen som sier. Jeg er uenig. Jeg opplever at alle barna har alt det materielle de trenger, både av klær og leker, de har opplevelser og de får oppmerksomhet om hverandre siden vi er mange, de store kan gi litt til de små og vi voksne har gitt dem det de trenger ettersom de har vokst. Jeg ser at barna lærer mye av å være med å ta vare på hverandre, ta hensyn, være tilstede, alltid ha noen de kan snakke med.

En annen fordom er at storfamilier har det rotete, skittent og at alt er kaos. Dette stemmer ikke. Hos oss kan det nok innimellom være både skittent og rotete, men ikke mer enn i et annet hus, jeg liker at det råder litt kaos, heller kaos enn kontrollfrik, men det er ikke sånn at det blir helseskadelig. Det er ikke sånn at storfamilien kan identifiseres med at det ligger søppel rundt veggene og at hagemøblene står ødelagte utover hele hagen, det er ikke en flom av klær på gulvene, leker strødd eller mat slagget nedover skapdørene. Det er jo heller ikke skinnende stuebord uten fingermerker eller det nyeste innenfor design altså.

Noen vil også påstå at medlemmene av en storfamilie er arbeidssky og lite smarte, men jeg har både høyskoleutdanning, videreutdanning og mange kurs bak meg. Jeg har mange års arbeidserfaring som sykepleier og har også jobbet innenfor barnevernet. Jeg er medlem av en frivillig organisasjon og jobber kontinuerlig for å skape gode holdninger rundt meg. Jeg står opp seks hver eneste dag og legger meg aldri før 23.00 og imellom der skjer det masse!
-og sist men ikke minst vi er ingen religiøs sekt! Noen vil også kunne hevde at vi må være en del av et eller annet spesielt trossamfunn. Nei kort og godt har vi bare rom for mange, og hadde det vært opp til bare meg så hadde vi kanskje vært fler. Storfamilien i dag har kommet tilbake for å bli, med mine, dine og våre barn er dette en del av hverdagen.

Ullgenser og olabukse - sporty?

 

 Husbonden er faktisk veldig sporty!  bildet er så lite at det knapt kan ses med det blogge øyet. Veldig klar over det!! det er fullstendig meningen.

 

Hva er å være sporty?....ofte forbinder jeg det med å være topp trent og ha DEN outfit`n, x-tights som øker blodsirkulasjonen til over høvdingen, Bjørn Dæhlie-dress, nyglidet ski av beste sort, ha det aller beste av det aller beste utstyret på både store og små. Da passer det vel dårlig med ullgenser og jaktbukse, olabukse og snyt-tørkle, reimadress og diger topplue, gammeldagse skisko som musa har tatt en bit av forrige vinter og ski med tre lag smurning på.  Der har du meg!  Men jeg er jo ute da, jeg går på ski, jeg liker å gå tur, hater alt som har med konkurranse å gjøre, svetter kun ved tanken, -men å holde på i eget tempo er ok. Vi er ofte ute på tur, pakker matpakker og sekk, lager bål og griller, drikker kaffe og varm saft, vi fisker og jakter, går på skitur, aker på kjelke, i går holdt jeg og minstemann på i timer ute i lavende snøvær med hver vår snømåke og lagde akebakke som skal prøves ut i dag. Jeg syns da jammen vi er sporty også jeg, selv om utstyret ikke gløder og klærne er det vi finner i skapet der og da.
Min visjon er at man trenger ikke det beste utstyret eller de største ambisjonene for å være sporty.
Kom deg ut!

..og jula varer helt til påske!!!
Minstemann står øverst på spinningsykkelen i stua og synger "danser, danser rundt i ring, ring, ring." Med puta på ryggen som sekk, og innimellom med mørk stemme: "god jul alle sammen, vil du ha julepakker?" Vi får utdelt leker og puter som julegaver og føler oss helt spesielle.
Vi blir ikke ferdig med jula i år...



snakk om å vente på nissen, sjekk høna på 17 som rager aller høyest!

God Jul

Juleaften er her og jeg ønsker alle en riktig God Jul og et Godt nytt år!
Julefreden har senket seg, jeg og femåringen sto opp halv seks for å sjekke julestrømpa og jammen hadde nissen vært hos oss i natt. Massevis av godteri som nå klokken halv sju er fortært..
Treet er pyntet, gavene levert, maten er under kontroll og jeg føler meg klar for å nyte dagen. En tradisjonsrettet tur til kirkegården for å tenne lys for dem vi minnes og savner spesielt i høytider, lage julegrøt, legge pakker under treet og se på tv hele dagen mens ribba er i ovnen er det vi skal gjøre i dag. Små gutter som er spente på hva som ligger i pakkene skal bli litt å tøyle i kveld før de slippes løs på haugen som skal åpnes, mens vi voksne er blitt mer avslappet og nyter bare stemningen og en salig følelse av ro.
God jul alle sammen!

 

Jeg skal ikke påberope meg at jeg er like forelsket i husbonden hver eneste dag etter mange år sammen, men stort sett syns jeg han er sjarmerende. Litt juleshopping blir det på han også og til nå har han kjøpt to kransekaker!! Dette holder lenge for han. Han har i tillegg fått en handleliste over ting han skal ordne og få tak i. Da reiser imidlertid han og minstesønnen på butikken, hvor sønnen lesser i kurven etter sin fars befalinger og far betaler. Dette er kanskje den eneste turen på butikken denne mannen tar i løpet av et helt år, og skulle han reist alene blir det nok litt som Marvin i Svingen, agurk med sennep til middag...og en julehatt... kunne vært husbonden her...ikke rart jeg elsker Marvin i Svingen. Her ser vi på Svingen hver eneste dag, men det er litt sånn at vi voksne hysjer fordi vi vil se og høre, mens barna finner på alt mulig annet fordi de egentlig ikke syns dette er like morsomt som oss.

En blanding av interiørblader, Alf Prøysen i forskjellige varianter og Jul i Svingen er jula for meg. En kopp kaffe, en pepperkake og glade barn i tillegg rundt kjøkkenbordet er setter også julehyggen i gang. Minstemann har snart vandret rundt hele desember med nisselua si og det setter også preg på stemningen i meg. Jeg tror at en salig blanding av dette har frembrakt den så omtalte julestemningen i meg i år. Den stemningen som plutselig er der, som blir frembrakt av den bittelille effekten som du aldri helt klarer å sette fingeren på.  Hvem bestemmer hva som er jul? førjulstid, forventninger, pakker, planlegging, julekaffe, sylte, ribbe, grov sennep... Første advent tente vi det første lyset og vi har nå åpnet halvparten av lukene i kalenderen.. fant du julen noen sted? Jeg er hvert år på jakt etter julestemingen, og den kommer som regel på ett eller annet vis. Har du funnet julestemningen i deg ennå?

julekalenderevaluering

Det verste med julekalender er at barna våkner før klokka kimer om morgenen, helt i hundre, for å få åpnet kalendere. Det aller verste er at det som er inni kalenderen er til å gråte av. I dag; en så liten legohund at du må føle med fingrene for å kunne se den, samt to bittesmå bein som jeg kommer til å ta for å være sagflis fra mannens buksebein. En oppdatering til meg selv: vi skal ikke ha legokalenderen mer!! Datteren i huset er den som har kommet med de morsomste julekalendergavene til nå og det er fra Haribo. Den fortjener smil- om du tillater godteri og søtsaker da.

Hektiske hverdager

kaninhyblene formelig freser til meg da jeg beveger meg innover gangen, det lukter hund på flere meters avstand.. jakthunden er så privilegert at han bor inne på nattetid og den lukter pyton! Jeg tenker; "herlige hjem", tråkker på en lekebil og har mest lyst til å skrike høyt, men så pirker det meg en liten en med horn på skulderen.. gjør du det så har du hele bøtteballetten her umiddelbart. Jeg biter sammen tenna og sjangler meg videre. Nettopp våken, klokken viser 06:30 og jeg må opp i 2.etg for å vekke de store som skal på buss. Etter å ha satt på mocca`n, tent opp i ovnen, satt på en ulltøyvask og ryddet inn i oppvaskmaskina det som flyter på benken fra i går kveld, har jeg sånn noenlunde oversikt. Jeg kjenner kaffelukta i nesa, finner pc`n min og finner hjørnet på kjøkkenbordet. Her sitter jeg og koser meg med morgenkaffen min til troppene stormer inn. Er jeg heldig går det en halvtime, uheldig to minutter.

Det går ett minutt. Rekker ikke engang å fylle i koppen med kaffe. Femåringen kommer med stormskritt og dedikerer at han er sulten! Deretter treåringen... full rulle... seksten og syttenåringene kommer ned trappa..klare for dagen. Femtenåringen sover, enn så lenge. Da er dagen i gang!
Jeg ser frem til en dag hvor jeg kjører småbarna i barnehagen og kan reise hjem å rydde hus, deretter skal jeg på besøk og hjelpe bestemor, på foreldresamtale, handle for en tre-fire dager, hente barn, hjem og lage middag, hente syttenåringen på jobb og så er det kveldsstell med bading osv.
Jeg er så glad for at jeg ikke har noen A4 jobb.. hvor skulle jeg tatt ut 7,5 timers jobbing innimellom alt til tider.  etter å ha lest dette innlegget priser jeg meg lykkelig for at jeg har en grei hverdag, her var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i, men jeg er så heldig at jeg ikke jobber vanlige dager.

Jeg har aldri hatt facebook og vil ikke ha det heller!!

Facebook, kan kanskje være kjempespennende og jeg skal være den første til å innrømme at jeg hadde kommet til å sittet 24/7 om om jeg hadde valgt å vært der inne...jeg hadde nok delt mye med mange... men jeg har valgt å ikke gjøre det...jeg har bestemt meg for at jeg vil disponere tiden min på internett annerledes (les: sitte her og fjase?!:) og ikke være en av dem som er avhengig av å inn for å sjekke om det er skjedd noe nytt.. senere er jeg glad for det... jeg har aldri hatt facebook, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er litt sånn at man enten klassifiserer folk som ekstremt vellykkede eller gjør narr av enkelte for det livet de har og det de oppdaterer... Jeg overhører mange samtaler i samfunnet som dreier seg om hvem som har skrevet hva eller hvem som har oppdatert sin status... jeg hører også om dem som tar hele familiekrangelen på face, du hører om at folk er superslitne, supersporty, supervelykkede osv... jeg tenker at jeg sikkert kunne både giftet meg og fått et barn til uten at noen hadde merket det, siden jeg ikke har facebook...

Enkelte ganger er det nesten så jeg mistenker at hele familiesøndagsturen dreier seg om å komme seg til toppen av nærmeste tursti for å ta bilde, face det og skynde seg hjem for å hive barna i seng og komme seg i sofaen og finne vinkagga si.. for å kunne fremstå på jobb over helga som DEN supersporty spicy familien som er ute på fjelltur i helgene og som lever og ånder for natur og friluftsliv.. og som tar seg et elegant glass vin i sofaen til kvelds-  i neste sekund kaster de hele mcdonaldsposen ut vinduet...kjenner jeg har lite behov for å fremstå som noe som helst ... jeg har valgt å ikke være med på karusellen....alle snakker som de ikke er der " er bare innom en liten tur for å kikke", men alle vet alt om alle og mange samtaler dreier seg kun om hva den ene eller andre har lagt ut på face.. jeg har til tider hatt vondt av det, vurdert det og kommer stadig til samme konklusjon; nei, jeg vil ikke! Jeg nekter å bruke tiden min der inne.

Samtidig ser jeg veldig bakdelen med det, at jeg går glipp av mye informasjon når det gjelder f eks fotballtreninger, happeninger osv... Jeg føler meg utenfor i mange anledninger, jeg føler meg rett og slett som en gammel litt utdatert skinnsofa..."Hæ, det har ikke jeg hørt!", "ikke på facebook?? er det sant? nei gi deg aaa"
Litt rødmende og flau "nei" "ehh..skulle sikkert vært det..."
"NEI! det orker jeg ikke" burde svaret mitt være,...ikke unnskyldende eller beklagende på noen som helst måte...jeg vil ikke være der! punktum! og egentlig har jeg aldri vært stoltere av det-
Ingen vet hvor jeg er, hva jeg tenker, føler, liker eller ikke liker, om hvor aktiv jeg er eller når jeg smakte på julemarsipanen. Det er rett og slett deilig- nå hører jeg om flere som vurderer å hoppe av, bruke tiden sin på noe annet, leve det "virkelige liv" som mange sier, ta tiden tilbake.

Også instagram, twitter, ....er det bare jeg som ikke engasjerer meg i disse tingene? For å være helt ærlig kan jeg noen ganger føle meg litt usosial som ikke har innviet meg disse tingene, jeg hører at venner holder kontakten på en annen måte enn jeg selv gjør, at det kanskje er lettere å bli med på ting via disse sosiale mediene og at du følger med i verden på en helt annen måte.. da vakler jeg..sterkere i sjela er jeg ikke... så klager jeg litt til mannen om at jeg sikkert er rar... "ja men så meld deg på da" sier han, han har overhodet ingen interesse av det... hmmm nei ...jeg vil ikke jeg heller. Jeg har klart å la være til nå, så hvorfor skal jeg hoppe på nå? jeg har lyst til å bevise for meg selv at det faktisk går an å leve godt uten.

"Spending a little more time trying to make something of yourself and a little less time trying to impress People..."

Det er morgen og mørkt ute..Liten gutt krabber opp i kurvestolen foran vinduet og hele ansiktet sprekker "det snør, det snør" og med èn smokk i hver hånd danser han rundt og rundt i stolen. Bort for å se på barnetv i to minutter og tilbake til stolen... "det snør, det snør"
Jeg er nesten like entusiastisk... jeg elsker nysnø, men hater å kjøre på den!

Brukt til barn

Jeg elsker å gå på bruktmarkeder, Fretex og andre plasser hvor jeg kan finne brukte klær og møbler. Jeg elsker å arve klær, det er for meg et skattekammer å grave i poser med brukte barneklær. Jeg elsker å finne gamle møbler jeg kan male om eller trekke om for å bruke hjemme. Hos oss er det lite nytt, enten har jeg arvet det vi har av møbler ellers har jeg kjøpt brukt.

Jeg har nettopp vært i garasjen og der fant jeg et kjempesøtt dynetrekk som mannen i huset har fått av sin mor, som han skulle la hundene sove på...det ble med inn og er i dette øyeblikket i vaskemaskina! MITT!!!
Han får få noe annet i erstatning.

Jeg fant et sjeldent nydelig spisebord i går på Finn, ..problemet er å få fraktet det hjem da det er sabla langt, men jeg finner vel en løsning.. i dag er det brukt og antikkmarked i nærområdet og jeg har store planer om å komme meg dit.

Vintage til barn har vært, kanskje et litt betent område,..vi elsker gjenbruk selv, men er mer skeptisk til at barna våre skal bruke det. Nå settes fokuset endelig på at dette er ok. Jeg var for mange år tilbake i en bruktbutikk med kvalitetsklær for barn i Sandvika og den butikken glemmer jeg aldri. Verdens søteste røde lille kåpe med applikert kattepus ble med hjem til datteren min, og vi brukte den masse. I fjor var jeg på Fretex og kjøpte gamle "duffelkofter" og blant annet en strikkejakke til smågutta hjemme, de var kjempesjarmerende. Jeg har også funnet strikkegensere og andre funn der som har blitt med hjem. Det er som å gå på skattejakt!

JA til brukt !! du risikerer å finne noe sjeldent, noe ingen andre har lenger, noe bortgjemt og kult, du risikerer å bli en trendsetter og lage din egen stil... det er spennende og anbefales på det varmeste!

Jeg liker milde, sarte inntrykk, jeg er glad i duse farger og englevinger, jeg elsker hvite flater og lyseblå innslag - og så plutselig bryter nok min opprinnelige innvendige hersker over og jeg bare faller helt i staver over å finne noe så utrolig vakkert som dette skapet

http://diyordie.elleinterior.se/pigga-upp-med-gult/

 

-og jeg forstår at jeg absolutt helt sikkert er en slave av en ny interiørstil her hjemme hos meg selv, kjenner at slik tar tid, jeg har måttet komme ut av skapet for deretter å virkelig bestemme meg for hva jeg skal finne på for å få hjemmet vårt på den måten jeg ønsker det. Jeg har vært og er veldig svak for det klassiske, rene og duse interiøret men jeg ser at det er ikke forenelig med fem barn, to katter, hunder, samt meg og husbonden... jeg må bare krype til korset og optimistisk si at nå skal jeg legge bort romantikken og blondene for å satse på farger og skarpe kontraster.. og jeg kjenner langt inni meg en plass at jeg bare elsker det!

"kjærligheten er søt som sukker"

Da vi var på biltur lørdag klaget lillebror høyt og tydelig bakerst i bilen at han var tøøørst!! jeg sier at vi er fremme om en halvtime og at han må vente. Han syns jeg er en sadist som ikke har tatt med drikke i bilen og dessuten er han sulten. Det er min skyld at han ikke spiste frokost og derfor er sulten nå og jeg burde absolutt stoppe på en bensinstasjon så han får noe å putte i munnen.

Barna her kan krangle så busta fyker, men er det èn ting de er enige om er det at mine regler om sengetid og beordring om rydding av rom minner om grusomme terrorangrep,  da de var små påsto de at jeg plaget barna mine med dusjetvang og tvingte dem til å pusse tenner bare fordi jeg elsket å se barn lide!! De roper og skriker og banner meg opp og ned i mente..  Ja jeg er kanskje grusom,.. men jeg vet at det kommer en dag da de skal stå på egne ben og da er det greit om de vet hva det vil si at de må sove om natten for å kunne gå på skole om dagen, at de kan rydde litt rundt seg og at de ikke går rundt uten tenner.. det kommer til å gjøre livet lettere.. selv om det akkurat nå kan minne om terror..  meg som terrorist??  -jeg er nok altfor glad i livets goder til å kunne tenke tanken engang!!
absoluttingenterroristemne!!

Vær deg selv..

Det viktigste du kan gjøre som foreldre er å være deg selv.. slutt å prøv å være perfekt. Tillat deg å være usikker, bedrøvet, sint, hysterisk, lykkelig - vis ditt sanne jeg, sier psykolog alice miller.

Ikke vær besatt av å være en god mor, ingenting heter "perfekte foreldre" Strev heller litt med å være ærlig men kanskje ikke for ærlig heller.... "ehh..den skjorta ville ikke jeg har kjøpt!"
Jeg har heldigvis barn som sier ifra, gir meg tilbakemelding og som ikke er redde for å la meg få høre det om de føler seg expandert " mamma!! det er ikke du som skal ha den og forresten, du sier ikke sånn, tenk om jeg ble lei meg? !!" Vi har mange diskusjoner og noen ganger føler jeg at jeg er for ærlig. Eller de for så vidt.
Hvor går grensa for ærlighet? når du ser en lus i håret, later som ingenting og litt lettere hysterisk prøver du å overtale femåringen til å prøve en helt ny hårvoks?
Eller når minstemann har streptokokker og må få i seg penicillin, du har blandet den i yoghurten og barnet bare MÅ ta den, og du påstår at dette er den eneste maten som finnes i huset?? når femåringen sitter febervarm i sofaen og i tillegg med håret fullt av "ny hårvoks" og du påstår at fotballtreningen er avlyst i dag...

Ja ærlighet er greit men inntil en viss grense kanskje?

skår i sommergleden

ostepopp i plastkopp, late timer foran sommerbarnetv, lange sommermorgener, mor har pc og kaffekopp...livet er topp.. senere pakker vi bagene med håndkler og setter kursen for stranda... belager oss på en laaaang dag i sola... ender opp med småbrente kropper og en lykkelig følelse i sjela...
Bortsett fra èn liten surrende bie i bakhode, en liten tanke om en tenåringsdatter som har fått en perifer lammelse i halve ansiktet. Plutselig på torsdag morgen da vi våknet var halve ansiktet slapt og jeg fikk panikk!! Vi fikk raskt time hos legen og denne er sikker i sin sak; dette  faktisk ganske vanlig, kommer fra flåttbitt eller at man har vært utsatt for trekk, evnt etter forkjølelse, en nerve som er avklemt pga hevelse, vil vare i alt fra et par mnd til et halvt år, vi får kortisontabletter og kommer oss ut igjen...Gudskjelov!!! det skal gå over... men allikevel er det forbundet en del smerter til dette fenomenet, og det er en liten tanke usikkerhet over det hele allikevel.. tenåringsjente i sin beste sommer, tanker om utseende og ting man syns man skulle vært ute på, den aller første sommerjobben som måtte revurderes, det er mange bekymringer oppi en sånn bit som dette.
Vi håper bare det retter seg raskt og at livet kan fortsette i samme bane...men der ser vi hvor hemmet vi blir om noe oppstår, tanker over en skyfri himmel, bekymringer, usikkerhet...
Nå krysser vi fingrene for at hestekuren virker og at nerven vil virke som normalt iløpet av kort tid.
så sårbare vi er...og mor kan ikke reflektere for mye av det for da vil vi utvikle en hel familiedepresjon ut av dette. Har lovet meg selv å ikke bekymre meg alt for mye før jeg virkelig er nødt!

"pluttipottene mine"

"La det være avstand i deres samvær, la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
                                                                                                Khalil Gibrans "profeten"

Hvordan elsker vi dem vi elsker?

Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...

Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.

Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?

En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?

På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift...  han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...

sommerdrømmer

Det er endelig skikkelig sommer om dagen.. er vi tilstede? livet vårt flyr så fort og noen ganger lurer jeg på om vi virkelig er med.. Jeg husker sommerferiene da vi var små..den virket så lang da.. tiden fra vi ropte god sommer til hverandre da vi sluttet på skolen for året... og frem til neste høst virket så uendelig lang..en hel evighet.. mens nå? ..ja nå har vi det så travelt at vi knapt rekker å tenke at det er sommer. Men hva m alle disse tingene som gjorde sommern til sommer da vi var små? har vi tid til dem? tar vi oss tid? jeg har tenkt litt på det...
da var det blå himmel bak skyene.. jeg husker vi var på stranda og jeg lå i sanden og så etter fantasifigurer der oppe, så gøy det var .. så mye fantasi jeg hadde da..hvor har den tatt veien? ble den med på en av skyene kanskje? jeg husker vi lå på alle fire i gresset å lette etter firekløvere for å skaffe oss lykke for resten av livet ....

jeg ble liggende å tenke på livet mitt her en dag og kjenner jeg er egentlig ganske fornøyd, jeg har på en måte kommet dit jeg vil være.. jeg har mer glede, entusiasme og styrke enn jeg har hatt på lenge.. det er deilig...akkurat nå er livet slik jeg lenge har drømt om.. men hvis jeg skulle ønske meg noe mer, hvis det er èn ting jeg skulle sette fingeren på som mangler i livet mitt akkurat nå så må det bli et stort hundre år gammelt gårdshus..
fylt med atmosfære og sjarm. med mange vinduer med små ruter på, med svalereir oppunder taket.. inni huset skulle det være mange, store, hvite rom som sto å ventet på meg slik at jeg kunne puttet inn hele livet mitt i det huset..jeg skulle puttet små rosa geraniumer i vinduene..for det minner meg sånn om mormor.. jeg skulle hatt gjennomsiktige hvite gardiner i vinduene og så skulle det sitte en doven svart katt i vinduskarmen å myse mot sola.. kjøkkenet skulle hatt langbord med plass til minst tjue rundt.. sånn at alle kunne samles til mat.. bringe liv og latter inn i huset.. over bordet skulle det henge små syltetøyglass som det var laget lykter av med ståltråd.. det skulle stå en stor krukke m syrin på midten og når vinden blåste gjennom vinduene som sto på vidt gap skulle man kjenne lukta av syrin over hele huset.. dør ut fra kjøkkenet og ut mot hagen skulle jeg også hatt..og på hella foran inngangen skulle en stor irsk ulvehund ligge å dorme seg.. når man gikk fra rom til rom skulle man kunne kjenne atmosfæren som hadde fulgt huset i flere generasjoner og nesten kunne høre lattern som satt i veggene.....hagen skulle være stor, m hvitt stakittgjerde omkring..helt enorm skulle den vært..men ikke pent klippet..litt sånn bustete slik at markblomstene kunne vokse villt, sånn at man kunne finne markjordbær under et av trærne og tusle rundt barbeint i høyt gress.... så høyt at man kunne elsket i gresset uten at naboen så det....jeg skulle hatt eplebusker i hagen som sto så tett at man kunne henge oppe en hengekøye i mellom dem..der man kunne ligge to og snakke om livets realiteter eller bare om hvordan dagen hadde vært...

hmmmm... drømmer jeg meg bort nå tro??.. men sånn skulle j likt å ha det...men hva er vel livet uten drømmer.. tenk om man ikke skulle hatt drømmer, hva skulle en leve for da.. men det hadde vært fint om en.. bare en håpløs uoppnåelig drøm en dag kunne blitt oppfylt.. kanskje j igjen skulle lete etter firkløvere i gresset?

Ha en fortsatt fantastisk sommer og drøm deg bort i de late, varme sommerdagene!

Ha en fantastisk kveld!

Med mannen på telttur, antagelig til i morgen utpå dagen er det duket for en  helaften med små og store barn her hjemme for meg. Har store planer å besøke bestemødrene mine i dag, på elkjøp å skaffe meg ubs-kabler og en tur innom for å hamstre med meg et par interiørblader, en romantisk komedie, en boks med øl, pizza for gjengen og kanskje en boks med maling. Det er mye jeg tenker jeg skulle rukket å gjøre mens mannen er borte, hvorfor alt blir så interessant når han har forsvunnet vet jeg ikke men da er jeg liksom "på frifot" og kan hussere som jeg vil etter småtassene har sovnet. De store holder på med sitt antagelig, eller kanskje høna skal se på tv nede, men når jeg har fått koblet min gamle harddisk til pc`n og funnet igjen alle de gamle sangene jeg savner så grusomt så skal jeg få lagt dem over og spille musikk i hele kveld..da forsvinner hun raskt opp trappa tenker jeg. Blandt annet Emmylou Harris og en sang jeg bare kan erindre gikk om og om igjen den gangen gamlepcn virket.... mannen i huset mener det er "skrål" og ber meg om å dempe det bråket der, mens jeg elsker at det spilles på fulle guffer... Samtidig skulle jeg vært på date med Summer Zahova, den ferskeste forelskelsen i livet mitt... men det kan jeg gjøre i de sene nattetimer etter jeg har malt et skap, flyttet på et par møbler og spist pizza, en boks med lettøl og hørt på musikk og sett på romantisk komedie...gjett om jeg skal finne på alt det mannen hater å være med på ,.....som å se på romantiske filmer...gjør ikke noe om jeg har sett dem før....  Men det ender vel opp med regnvær i Valdres og en slukøret gubbe som runder hjørnet rundt midnatt tenker jeg...hehe... da skal han få være med meg og Summer til sengs og høre på gammel musikk hele natta.. kanskje han alikevel foretrekker fiske og telt i regnvær?!

... klokka er sju og jeg har vært oppe i to timer allerede, drukket en halv kanne med kaffe. Seks av de siste åtte nettene har jeg vært på jobb og jeg snur døgnet litt... jeg har sittet her å lest om Hanne Kristin Rohde Hun er et forbilde, jeg leser om en herlig, engasjert kvinne med masse jern i ilden..Hun har sterke meninger og hvor mange som tror på henne, eller ikke, bryr hun seg ikke om, hun er engasjert, hun tør,.... hun snakker om sin kreative side; å lære seg språk og sy klær..jeg liker sånne mennesker, som hele tiden har noe i gjære, som utfordrer seg selv kreativt, som har holdninger og meninger det er spennende å høre om, som har en jobb som det river av, samtidig er de så klar over hva som er viktig i hverdagen for å få den indre freden som man leter etter... Et spennende herlig menneske etter min smak!

"Det gir meg fred og gjør meg ydmyk" sier denne sterke kvinnen, om de små tingene i livet, at hun nå kan kjenne etter og tenke over alt hun har... dette innebærer nok barna, familien, huset hun bor i, om plassen hun lever på, om katten sin og det hun har ervervet seg i livet så langt.

Det er jeg også tenker jeg... glad for alle de små tingene i livet mitt. Jeg setter så utrolig pris på så mange ting i hverdagen min at ikke en eneste dag blir kjedelig. Jeg møter til stadig nye mennesker som imponerer meg, som engasjerer meg. Jeg blir nesten hver dag imponert og engasjert av både barna mine og samboeren min, av familien min, av vennene mine, av jobben min og av plassen jeg lever på.. Jeg er glad for alt jeg har klart å få til frem til nå og har mange planer videre...jeg har maaange planer og trenger styrke for å tørre gjøre noe med de største av dem.
Jeg mangler Guts! No guts, no glorie!! "kom igjen" sier jeg til meg selv, realiser noe av det du tenker...jeg er altfor traust og sirompa, jeg er livredd for at ting kan gå galt, jeg er kontrollfreak og trenger at alt er trygt og klart før jeg kaster meg ut i prosjekter.. hvis noen kan garantere at jeg lander på beina så er det så utrolig mye jeg har så lyst til å gjøre...

det første jeg skal ta tak i er verfall å slå ihjel den helvetes flua som nå har vært et irritasjonsmoment for meg i timesvis her...arrrrrggggg drittdyr! Den gjør meg vertfall ikke fredfull og ydmyk!

17. mai og pinsehelg

Dagen i går var veldig koselig! vi gikk i barnetog, spiste is, pølse og kake, det var pyntet ungdom og småbarn og voksne..... bildene jeg har fanget ser i det minste bra ut, jeg tror stemningen var sånn noenlunde, bortsett fra at jeg kokte rimelig bra på morgenen før alle sto ferdig i bunad og dress, og vi hadde kommet oss "borti gata", ...svett kjerring i bunad er slett ikke kos, så jeg klarte å ta meg sammen i tide og resten av dagen ble bra!  Kvelden endte med to av ungdommene på Raufoss for å se på fyrverkeri og jeg kastet meg i seng omtreng kl ett i natt,... kl 050.10 i dag tidlig sto minsten i døra og da var det morgen!!!! huff....jeg var ikke helt klar for den, men jeg måtte opp, siden vi i dag skal i konfirmasjon og jeg har endel jeg skal ordne før huset våkner... til natta bærer det på jobb igjen og resten av pinsen går så det griner tenker jeg... Ha fortsatt fin pinsehelg!!!

sååå blid er jeg 17 mai dagen,... helt stiv til kvelds

GRATULERER MED DAGEN!

Jeg gleder meg... ikke til å tre på meg stakken som jeg sikkert knapt skal få puste i etter at vinterflesket har satt seg skikkelig på, men det er eneste grunnen til at jeg gruer meg for dagen også, ellers elsker jeg 17.mai. Alle festkledde mennesker, små barn med flagg, glade mennesker og en koselig dag. Nesten så jeg er på terskelen til å grine litt.. Jeg er blitt mer og mer lettrørt med årene så jeg lurer på hvordan det skal ende opp i min alderdom. Da står jeg vel bare å griner meg gjennom hele toget.
Vi skal gå i barnehagetog igjen i år..,lenge siden sist. I mellom har vi gått i skoletoget i maaange år, så dette skal bli koselig. Alle bunader og dresser henger klare, flaggene er strøket, trompetene er kjøpt inn, skoene er pusset og bilen er vasket. Jeg har kjøpt inn pølser og bakt kake så alt ligger tilrette for en kjempekoselig dag. HA en flott feiring alle sammen:)

Vårrenovering!!!

Hvilken tanker gir forresten denne sofaen deg??? Kan den minne litt om sofaen fra Friends?

Jeg har virkelig fått røsket skikkelig opp siste uka, vi har gått fra vinter til vår og fra vår til nesten sommer på en uke og dermed skift av type klær og sko.. Det har flommet over på vaskerommet siste tiden, med dresser som er altfor varme nå, gummibukser som er blitt skrikende nødvendig på kort tid, dresser som kommer til å bli passe til minsten neste år, og som må lagres...et sted...  skisko som er for små, men som kommer til å passe en annen etterhvert, sommerklær som er arvet og som står der i vent på å komme inn i et eller annet klesskap, varmedresser fra en ungdom..ikke mindre enn fem varmedresser tror jeg at jeg tellet som alle luktet olje og eksos... arbeidsklær til mannen i huset som strengt tatt ikke trenger den overtilgrisete gamle malebuksa som nå har ligget i skapet på vaskerommet i to år uten å bli lagt merke til engang.

Nei her trengs det et skikkelig røsk... så når alle har reist til skoler og barnehager i dag er jeg innstilt på å gjøre et stykke arbeid...

Boden vår skal bygges om til soverom og må derfor tømmes, noe som resulterer at jeg må kvitte meg med alle de gamle barneklærne jeg har gjemt i åresvis...emosjonellt arbeid,... . alle kjolene, blondene og andre søte jenteklær... jeg har fortsatt lyst på ei lita jente... sukk:), men nå har jeg fått kjørt fire fullstappede søplesekker til ting og tøy..en god gjerning, men jeg reiste derfra med tårer i øynene...og er fullstendig innstilt på at jeg en dag kommer til å møte en eller annen norgesvenn på kjøpesenteret, med en baby iført en av de spesielle barnekjolene jeg hadde til min datter...

Nå trengs nye shorts, t-skjorter, vindjakker, joggesko, sandaler, gummistøvler mm... dette er en mammajobb!! jeg har aldri truffet en mann i dette ærende..  selv om det hadde vært skikkelig gøy å sendt mannen avgårde med innkjøpslista... for det første hadde han kommet til å brukt tusenvis av kroner som er helt unødvendig, og for det andre så hadde han kommet til å brukt flere dager.

For ikke å snakke om at vi må bruke påfølgende dager nå på å sjekke bunadene våre, om de i det hele tatt passer? vi må finne frem sko,...jeg skal vedde på at èn eller annen må ha nye.. flaggene skal strykes og bunadskjortene må skylles og strykes. 14 åringen er nødt til å prøve dressen fra brylluppet i desember og evnt ha ny skjorte, og vi må på innkjøp av nye hold -in strømpebukser..

Regner med det er flere som styrer i samme baner om dagen;)

Ha en flott uke!

Fire munner kring ei lykke,
fire barn i lekehytte:)

Enden på visa i går ble at karoline og jeg dro for å kjøpe ny seng til henne. Fikk den med oss hjem og nå står den montert på rommet. Kjempefin!! Hva finner du ikke på Finn.no...
Vi mangler madrasser da, men pytt pytt...det finner vi vel et sted..

Det er regnværsdag i dag, helligdagsfri, fullt huset med barn, klesvask, våte hageputer og to katter kom nettopp dryppende inn verandadøra. Jeg har allerede hengt opp èn vask i dag, fått spredd hageputene til tørk, satt på en ny vask, barna ser på barnetv enn så lenge, og resten av huset sover. Jeg har influensa og sitter helt nedsyltet i vond hals, hoste og tett nese. Jeg har kaffe og smugspiser av en sjokoladeplate jeg har gjemt i skapet...her overlever ikke sjokoladen døgnet om jeg legger den tilgjengelig. Jeg tror mannen i huset var ute å hentet en av tenåringene i natt, jeg var i koma... Han satt å ventet fortsatt da jeg gikk å la meg i går kveld. Så ble det sen kveld på han og tidlig morgen på meg. Kvart på seks var minstetroppen her klar for å stå opp...  Det er på sånne morgener at jeg sitter her for meg selv, barna er helt lost i barnetv og jeg lar dem være det... jeg sitter å ser på finn, jeg kikker på gårder rundt omkring i norges land, jeg har lyst til å kjøpe meg en gård...eller vertfall et stort gårdshus... jeg har lyst på rom på rom, et rom til å spre hageputene i uten at barna kommer til å bruke dem som trampoliner om kort tid, fortsatt våte og lett tilgjengelig da jeg må tørke dem der det er plass, jeg ønsker meg et helt rom til klesvask hvor det bare kan få stå i fred til det tørker.. jeg ønsker meg stockholmtepper på gulvene fra ikea

Jeg ønsker meg store hvite rom med industristoler rundt langbordet,... langbordet som enhver tid skal stå tilgjengelig med mat på ene kanten og lese/jobbplass på den andre kanten, med plass til en liten tegnende gutt på midten eller noen som bare vil skravle litt.

Jeg ønsker meg lekerom til barna, et stort lekerom med telt og spennende huler, hvor de kan boltre seg på regnværsdager, ha besøk og utfolde seg med alt de har lyst til å gjøre.
Egentlig ønsker jeg meg sol... så vi bare kan gå ut å leke på det aller største, mest spennende rommet i hele verden, plukke maur, kjøre traktor og sitte på verandaen å skravle med en kaffekopp..
Ikke i dag... i dag regner det, blir ikke samme kosen ute da.. så hva skal vi finne på?
Jeg skal sitte her å drømme meg bort på finn til barna har kommet ut av barnetv-transen og deretter skal jeg ??????
Ha en flott dag!

Stolt av landet vårt, men vi vil ikke svette!

Hva slags norm har vi havnet i? Da jeg kjørte en tur på 1.mai for å kjøpe is med barna satt de minste bak i bilen og tellet flagg.. "her er det flagg, her er det flagg..nei, her var det ingen flagg!" Det var flere "ingen flagg" enn "flagg", hvorfor har ikke alle flagg? hvorfor har vi 17maiflagg? spør den ene... tja tenker jeg, hvor flinke er vi til å hedre landet vårt og virkelig være takknemlige for at vi bor i Norge og har de offisielle høytidsdagene og flaggdagene vi har? Selv om det nå ser ut til at vi er inne i en positiv sving med å finne frem igjen de gamle lusekoftene våre, mariusgenseren og bedyre de gamle norske tradisjonelle stølene. Rakefisklaget er "in" igjen, vi er norske som aldri før på mange områder, men mange har fortsatt en negativ holdning til 17.mai..

Vi er stolte av landet vårt og naturen er jo liksom vår fane, øyensten, promotion utad i utlandet, men vi kaster gjerne ut søppel fra bilvinduet.. vi vil helst slippe å stille på søppelplukkedugnad og ler av de andre som går i grøfta med søplesekken.  Men på 17.mai står vi der å bruser med bunaden og flagget vårt og bedyrer norge for nordmenn og gud for et vakkert land vi har. Vi syns alle det er kjempekoselig at gatene er rene og at grøftekantene er fri for søppel på denne store dagen.

I en artikkel  fra NRK,om Nesseby kommune, i Finnmark står det skrevet om at ingen har meldt seg til å ville være 17mai komitee og at det kanskje ikke blir noen offisiell feiring av nasjonaldagen i år. Det er litt trist. Her er det en kamp å få folk til å stille i komitee for tilstelning, kampånden ser ut til å ha forlatt dem.

Noen vet ikke hvorfor vi feirer 17.mai engang!?
17. mai er vår nasjonaldag, vi feirer grunnloven vår, det er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog.

Tenk at vi bor i et fritt land, et av verdens rikeste, fineste land. Tenk hvor heldige vi er. Tenk på dem som lever i undertrykkelse og ikke har det like godt og fritt som oss. Vi har nydelig natur, vidstrakte fjell og fjorder som trekker tusenvis av turister hvert år, vi markedsfører landet vårt med denne prakten. Vi skal være stolte av landet vårt! At vi feirer nasjonaldagen vår skulle bare mangle, vi skal videreføre denne tradisjonen og vise barna våre at vi er glade for denne dagen, vi skal oppmuntre dem til å gå i barnetog og rope "hurra" for dette flotte fine landet vårt. Jeg er patriot! Jeg får nesten tårer i øynene av å se det norske flagget vaie i frisk bris, det er noe av det fineste jeg ser.

Mannen i huset sier "isj, det er bare tull!! gå i bunad og skrike hurra" .. og jeg blir rent aggressiv. Dette har vi hatt mange diskusjoner på, og jeg mistenker han for å egentlig bare "fyre meg opp fordi det er så artig når jeg hetner i diskusjon" Jeg blir faktisk så aggressiv at jeg spytter! jeg formelig freser over norske verdier og tradisjoner og søppelplukking!! -og han stiller hver 17.mai med dress, flagg og gode miner.... slutte å kaste ut søppel har han også.... Kom igjen, la oss flagge med stor stil de gangene vi kan og ta vare på de norske tradisjonene..

Flere som har meninger om vårt kjære land, flagging på høytidsdager og barnetog?

Hva tror jeg på?...

Når en pasient ikke lenger spør om han blir frisk, men hva meningen med livet er.. da blir jeg i beita for svar, da blir jeg undrende og det dype eksistensielle spørsmålet åpner seg et sted inni meg... hva handler dette om? hva tror jeg? Jeg har ingen fasitsvar til min pasient, men jeg kan prøve å åpne for en dialog der vi snakker om hva han eller jeg tror vår eksistens dreier seg om. Hva syns du har vært meningsfullt i livet ditt? Hva tror du på? Hva har vært viktig for deg å tro?

Troen er tvilsom, men for meg har det vært viktig å tro på det som skjer her og nå, livet vårt, barna mine, men også at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan ane, delvis kanskje dette siste fordi jeg har mistet nære og kjære som jeg så gjerne vil tro jeg treffer igjen. Hva skjer når vi dør? hva er døden? hva har vært meningen med å leve?

Her om dagen var jeg i begravelse, der en av mine venninner tok farvel med mamman sin, trist og vakkert på en gang, høytidelig og alvorlig..Vi var i kirken. I bilen hjem kommer vi fire venninnene i snakk om tro og religion... vi er litt forskjellig i tankene, et par syns dette med kirke og gudstro er fjas og tanteri, et par andre er nok mer betenkte. Men hva tror vi på da? En av jentene mente at mennesket kun søkte sammen i religion fordi det trenger fellesskap og en tilhørighet å støtte seg til, og at de ikke hadde dette i hverdagen ellers, slik jeg forsto henne. Er det sånn? At det er så mange i samfunnet vårt som lengter etter fellesskap og tilhørighet så derfor har kristendommen oppslutning? Eller er det sånn at vi har en bitteliten tro på eller håp om noe større? Noe edlere? noe stort og eksistensielt som vi har vansker for å få taket på?

I kirken er det høytidelig... vi blir litt høviske, hvorfor har vi sånn respekt? Vi blir litt andektige da vi stiger inn over dørstokken, vi er blitt opplært til at dette er en plass vi samles i nettopp fellesskap og føler en tilhørighet i spesielle situasjoner... et sted å samles om dine verdier? om det du tror på? det er en plass hvor vi gjennom årtider har formidlet tro, håp og kjærlighet. Det er mye av dette jeg møter i mine møter med eldre mennesker også, tro håp og kjærlighet. En tro på at det finnes mer, at livet har vært godt, at det er betydd noe for dem, et håp om å treffe sine kjære igjen, et håp om å komme til et sted uten smerte og frykt. En kjærlighet til alt og alle rundt dem; små barn, ungdom, livet, det som har vært og det de har opplevd, en takknemlighet for å ha fått levd og opplevd det de har. Det er i dette møtet jeg får bekreftet at det er så viktig å tro på disse tingene som livet gir deg. At det til slutt er det som er meningen med livet, gleden over det å leve, være til og oppleve, kjærligheten til dem rundt deg og håpet om at alt skal gå bra, troen på livet.

Trenger vi kirken til å formidle disse tingene? hvorfor må vi bruke akkurat kirken og religionen til å bekrefte dette for oss? Det handler nok en del om tradisjon og verdier i samfunnet, og at vi har brukt kirken til å bekrefte en del av våre store begivenhetene i livet vårt; den dagen du fikk ditt navn, tredde inn i de voksnes rekker, giftet deg med din livsledsager og den dagen vi forlater denne jorden. En felles arena hvor vi vier oss til- eller fratrer livet. Jeg tror det er viktig å samles om disse tingene, ikke fordi jeg ikke kan finne felleskap eller tilhørighet i hverdagen ellers, men fordi jeg tror at det finnes noe høyere enn oss selv som vi vender oss til i troen på håpet og kjærligheten til livet, noe bortenfor oss selv som gir oss en følelse av en eksistens som vi ikke kan ane helt hva er. Denne andektigheten vi føler når vi samles om disse tingene i livet, at det er en følelse av noe som er litt større enn oss selv selv om det er menneskeskapt og tradisjon også bundet til disse tingene. Det er vanskelige temaer, spørsmål det ikke finnes svar på, noe håndfast som vi har individuelle erfaringer til, noe å filosofere over, men jeg tror ...jeg er jo en troende, ikke akkurat på at gud er en kar med skjegg og langt hår som kommer å henter meg når tiden er inne, men at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan ane...og i dette jeg ikke aner hva er, er det naturlig for meg å bruke den norske kirke, troen på mennesket, på håpet og på kjærligheten som en mer håndfast bekreftelse på at jeg tenker og tror på noe som er viktig for meg.

Hva tror du på? kaller du deg selv kristen?

Ny dag- Ny symaskin og Nye muligheter

Etter å ha boltret meg i Stoff og stil sine sider og fått bestillt meg stoff til min aller første kjole, hentet ut pakken på postkontoret og rigget meg til i går kveld etter at småtrompetene hadde sovnet var jeg klar!

Jeg klippet ut etter mønster og tråkket pedalen på full gass. DRRRRRRRRRRRRR  Gubben kikker forskrekket opp fra sofakroken.. pass deg! sier jeg... og han trekker litt småsirlig på smilebåndet... Den stakkars symaskina som knapt har sett dagens lys på flere år etter å ha stått i en støvete krok på vaskerommet gjorde så godt den kunne. ( jeg må jo legge til at den er jo mamma sin da)

Etter å ha satt sammen kjolen, (mønster ENKEL),  måtte jeg prøve den og fant fort ut at den faktisk lignet et pølseskinn og gubben og de store barna her fikk seg en god latter der jeg vimset rundt i en olakjole, àla pølseskinn og knapt fikk fra hverandre knærne... ok litt småjusteringer skal vel til, det er tross alt første kjolen.. kjolen ble sprettet opp og ifelt kule striper med røde kuer i sidene og  TATA!!! perfekt?? nei, altfor stor!, men hvis jeg bare legger den inn igjen litt da....

plutselig begynner maskina å gå av seg selv, uten at jeg tråkket på den pedalen... og den gikk på full gass... DRRRRRRRRRRRRRRRRRRR, så sa det poff, og det kom en sur røyklukt sivende. Gulp, hva gjør jeg nå.. gubben skynder seg å bære maskina ut på verandaen før den evnt eksploderer og jeg sitter igjen med en kjole på halv tolv og sur røykluft i nesa..

Men jeg gir ikke opp! den skal jeg ha,... i dag har jeg bestillt ny symaskin, så mamma: nå får du ny symaskin:) og så prøver jeg på igjen. Kanskje du en dag får se bilde av den meget omtalte ku-kjolen min til slutt.