Helga vår og noen betraktninger

Om dagene er det prioritert å holde seg unna huset der det jobbes på spreng med nye soverom i øvre etasjer. Her hvor vi bor ligger snøen ganske tung ennå så jeg og de tre minste reiste ned til skolen for å prøve skateboard og ski. Etter å ha tullet og fryst ute en times tid var det tid for helgehandel, lottotipping og hjem til "snekkerbua" for å lage taco. Kvelden gikk med å kjøre land og strand rundt for både ungdommer og en bror, og da jeg endelig traff puta utpå natta sovnet jeg raskt.

Søndag derimot ble en roligere dag. Jeg og en venninne tilbrakte hele dagen på Lekeland Hamar med våre jevngamle barn og det var suksess. Dette er et annet lekeland enn vi pleier å være på så her var det mange nye ting å forske på. Her er det et klatretårn med sklie, egnet område for de minste, hoppeslott og et utallige labyrinter med sklier, balleker,ganger og utfordringer å bryne seg på. Etter fire timer i eldorado ble det is og avskjed, vi satte turen hjemover og svette, slitne barn var fornøyde med dagen og sovnet til kvelds på sofaen. Utpå natta våknet femåringen og hadde fått feber så det forklarer kanskje noe av den aller største utslittheten.

 

Vel hjemme hadde de eldste barna bakt ostekake og etter å ha kost seg med denne, fikk de på seg arbeidshanskene og måtte ut å være med å bære isolasjon. Riktignok var det absolutt ikke med glød i ansiktet de forsvant ut, men da jeg smugkikket ut på verandaen ti minutter etterpå for å sjekke, hørte jeg både latter og morro blant tre tenåringer. Jeg har en lei tendens til å få litt samvittighetskvaler da jeg tvinger dem til å delta og gjøre noe de ikke vil, men erfarer at dette er lærdom. Det er tross alt et par av dem som nå får nytt rom og det er bra for dem å lære seg å delta, at de ser at ting ikke skjer av seg selv. De skal selv bli voksne en dag og ta vare på hus og hjem. Enkelte sier til meg at de aldri hadde fått med seg tenåringene sine på slikt og til det må jeg svare at det forstår jeg godt. De vil slett ikke delta her heller! Men hvis de setter krav til oss om å få alt mellom himmel og jord, samtidig som de fordrer å bli kjørt rundt hele verden, setter vi noen krav tilbake. Det funker:) Sure miner og illsinte rop, men til slutt ender det med latter og friske røde roser på tenåringskinn- og best av alt er når de kommer å forteller selv at dette for så vidt var gøy. Så sett tenåringene i jobb, lær dem å bidra og vis dem at verden er mer enn senga, pc, speilet og mobilen.

Våren er i anmarsj og vi har funnet våre første hestehov og blåveis. Snørra renner og feberen ruler her om dagen men våren lokker og fuglene synger lovende utenfor husveggen så nå er det bare å glede seg til herlige dager. Yr melder sol, på sol, på sol, på sol, og vi lover oss selv å leve ute det meste av tiden.

Langtidsvarsel

Tirsdag25. mars12–18	Onsdag26. mars12–18	Torsdag27. mars13–19	Fredag28. mars13–19	Lørdag29. mars13–19	Søndag30. mars14–20	Mandag31. mars14–20	Tirsdag1. april14–20	Onsdag2. april14–20
4°	4°	7°	7°	8°

Ønsker alle en fin mandag og håper sola skinner litt på oss alle:)

Hva med deg, pusher du ungdommene dine til ting de ikke vil eller sjeldent gjør du?

De fine hverdagene!

Hverdager -  de er hver dag, De fine viktige hverdagene, hvor alt og ingenting skjer. Det går èn og så en til, og vips så har det gått èn uke, ett år. Det er innimellom disse dagene vi lærer å sykle, stå på skateboard og gå på ski, vi lærer å behandle hverandre med omtanke og respekt. Vi lærer å kommunisere, forhandle, arbeide og oppleve. Vi lærer å være glad i hverandre og takle krevende situasjoner, vi lærer holdninger og det å fundere over livet.

 Bjørn Eidsvåg fikk i anledningen sin 60 års dag, et spørsmål i sendingen Senkveld; hvilken dag ville han velge om han fikk skru tiden tilbake og oppleve èn dag fra livet sitt på nytt? Da svarte han at om han kunne få Èn dag sammen med kona og barna sine fra den tiden hvor barna var 5-6 år gamle, var det DET han ville velge. Det sier ganske mye. At han som har opplevd så mye, er så bereist og sikkert har mange "ville" øyeblikk fra livet sitt å velge blant ville velge en dag fra småbarnstiden, sier meg at disse dagene vi lever om dagen er kanskje noen av de fineste i vårt liv.
Å være sammen med familien i hverdagene er noe av det nærmeste du opplever og det du vil se tilbake på som det viktigste den dagen du sitter å ser tilbake på livet ditt.

Det forteller meg at disse hverdagene sammen hjemme betyr mer enn vi forestiller oss i det daglige. Når vi baker boller og tar en kaffe ved kjøkkenbordet, diskuterer jobbkarriere opp mot å være hjemme med omsorgslønn. Jeg vet jeg har vært inne på temaet før og det er noe av essensen i det jeg syns er så viktig.

Så mitt budskap er at du skal kose deg med hverdagene, det er de det er flest av og sannsynlig er det minnene fra dem som kommer til å stå igjen som de sterkeste til slutt.
Hvilken dag ville du velge om du fikk oppleve en dag av livet ditt på nytt?

HA EN FLOTT UKE!

Herreguuud mamma, du er teit!!!

....var kommentaren til 15åringen da han kom over meg i stua og jeg hadde plutselig funnet et kamera på pc min!

Vi pusser opp og surere mennesker skal man lete lenge etter! oppussing del 1

Her er utgangspunktet!

 

To små karer skal få nytt rom og for å få til dette er vi nødt til å bygge om loftstuen oppe på 2 etg n(bilde over). Vi må bruke hemsen, samt femtenåringen sitt rom (bak døra du ser i bildet under) Dette må rives helt ned til grovplanken for deretter og deles på en annen måte. Det vil da bli til tre soverom ekstra. Dette er en stoooor jobb, og enda større ble den da vi forsto at vi faktisk må ut med all isolasjon for denne er blitt rå. Vi har nemlig bygget om taket og pga luftinga er det blitt rått under plasten og vi kan vel være veldig glad for at vi oppdaget dette nå og ikke senere, men enden på visa ble at alt vi nå skulle gjøre ble en enda større jobb.

 

I forkant har jeg brukt uker på å rydde og planlegge, jeg har kastet og sortert, måtte vært streng med meg selv og funnet ut hva er det vi virkelig trenger å beholde. Barnekunst med affeksjonsverdi, alle mine kostbare bøker som er samlet siden jeg var barn, alle hobbyartikler og andre ting som er litt "hellig" for meg har måttet fått ny tilholdsplass. Vi har ingen loft eller kjeller så det begrenser seg hva jeg kan lagre av sånne "unødvendige" ting

Mannen i huset har kun øyne for det han må gjøre, han ser kun isolasjon og plank dagen lang, og blir selvfølgelig sliten. Han er flink, står på og gjør all den jobben vi må ha gjort for å få til dette- og ja jeg forstår at det blir ballete nå. Men jeg sier: slitne mannfolk er noe av det værste som finnes!!!

 

-Og det jeg blir så himla sint for, er at selv om vi nå må gjøre denne jobben så fortsetter vårt daglige liv... barna skal ha mat, vi kan ikke la dem drive for seg selv, det er isolasjonsstøv over hele huset som daglig må støvsuges opptil flere ganger, vi andre blir også slitne av dette her.... og i går var det faktisk en kappsag som veltet hele lørdagskosen.

Siden all isolasjonen fra 2 etg nå er stablet i garasjen så er det minimalt med plass der inne. En sag som jeg hentet på fredag står fortsatt bak i bilen min og sperrer for all plass. Mannen i huset sier vi har ingen steder å plassere den så lenge, så den får bare stå der. Jeg for min del skulle på butikken og handle masse!!! med fem barn.. Det vil si at jeg trenger den plassen i bilen for å få til dette. Så jeg kommer faktisk ikke på butikken før du tar den ene ungen så vi slipper å bruke setet bakerst eller du må flytte den %&¤#&%¤/ saga!!! Begge er slitne, vi har bare så vidt begynt og verre skal det sikkert bli. Jeg regner med vi skal være sure og grinete begge to, slett ikke se hverandres behov, kun fokusere på oss selv og den jobben vi selv gjør.
Dette er en styrketest!!!

 

Så viser det seg at vi har evnen alikevel, mannen tar seg en dusj, en pause fra arbeidet og tar seg av minstemann og jeg tar med meg resten av flokken som alle vil ha sin del av lørdagshandelen med lørdagsgodt og det som hører med og drar. Det blir pizza til kvelds og mannen sovner utslitt på sofaen klokken åtte og jeg tusler i seng klokken halv elleve etter også å ha tatt meg en dupp. Så er det på igjen i dag:) ha en fin helg

 

 

En dag av mitt liv!!

Inspirert av en annen blogger, fikk jeg lyst til å følge meg selv gjennom en hel dag. Dagen ble lørdag 8.mars- nettopp kvinnedagen! Dagen startet klokken 06.15 og det første bildet ble tatt klokken 07.00. Deretter prøver jeg å følge opp et i timen frem til kvelden. Resultatet kommer her:

Dagen startet med barnetv i sofaen, men bare etter kort tid kom vi på ballongene som vi hadde kjøpt inn og de måtte vi blåse opp og tegne på. Det ble stor stas.

og mens barna leker med ballonger, leser jeg blogger, nyheter og drikker kaffe:)

ved nitiden på morgenen er det fullt kjør, barnetv er glemt og det er ballonger også.

Enden på visa blir at vi må gjøre litt husarbeid før vi skal avgårde i bursdag.

 

Mens jeg støvsuger finner kidsa frem karnevalsutstyr til bursdagsfesten, eldstemann i huset skal være med til byen så vi kjører henne på samme tur. Da bærer det i bursdag 12-15

 

En særdeles vellykket bursdagsfest, med masse deilig å spise.. små krabater som storkoser seg.

Etter en tur innom butikken kommer vi oss hjem, minstemann får ut litt energi og blir med å måker av verandaen, mens femåringen og jeg lager pizza.

Etter pizzaspising kommer en kamerat av husbonden og hans sønn på fire år på besøk. Ballongene er gøy og de holder på i fullt kjør. Samtidig kommer 16 åringen hjem med kamerat og de spiser også pizza.

 

Enden på visa blir bading i badekaret og lesing på senga og deretter sovnet de to små. Sekstenåringen får besøk av fire venner og de fyller gangen med sko og sekker. Femtenåringen ligger pal i senga og ser dvd for han har vært på hyggekveld på skolen natten i forveien. En sosial happening uten pc. Noe som for så vidt endte med å være våken hele natta og sliten hele dagen derpå. Jeg var ute å hentet syttenåringen klokken ni, hun hadde helst sett at vi kom utpå natta i stedet men i kveld ble vi enige om å samle alle inn igjen på et tidligere tidspunkt. Det er ikke gøy å hente hver eneste helgekveld sent på natt.

 

 

 
 

 

Mor rydder hus og finner igjen pc`n utpå kvelden. Deilig med en bit fred og ro også. Ser litt på tv og legger meg klokken 23.00!! Takk for i dag!

Drømmer på en kvinnedag

Noen drømmer om å reise... noen drømmer om hytte på fjellet... noen drømmer om en stor karriere....jeg drømmer om lille "Sofie".
Innimellom legger fosterhjemstjenesten ut annonser om barn som trenger fosterhjem og jeg drømmer meg bort hver gang.

"Sofie, er ei observant og sosialt interessert jente på 10 mnd . Hun skal vokse opp i en fosterfamilie" -( fra en annonse/fosterhjemstjenesten i oslo, for en tid tilbake)

Får jeg aldri nok? Hadde jeg hatt nok soverom så hadde jeg, for lenge siden, ringt og spurt om denne lille jenta har fått familie. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg sluttet som helsearbeider tvert og reist å hentet lille sofie i stedet. At jeg i det hele tatt tar mot til meg å lese "barn som trenger fosterhjem" -sidene er helt utrolig..jeg får liksom ikke satt lokket på.

Jeg har mer enn nok, det skal bli nok å følge opp i fremtiden, det er ikke det.... det er bare ønsket om enda en.... i vår priderapport husker jeg det står at jeg har uttalt at jeg kan ha vanskeligheter med å begrense meg selv i henhold til arbeidsmengde og at jeg kan ha vanskelig for å takke nei til noe, .... det er sannelig sikkert..men her har jeg ikke blitt spurt..jeg tenker helt av meg selv... mannen er til dels litt der at han rygger om jeg skulle hinte i den retningen, samtidig var han i rimelig tvil da han skulle kaste barnevogna vår på dynga her om dagen, "er du helt sikker? vi kommer ikke til å ha bruk for denne her mer mener du?", "Nei" sa jeg og tenkte for meg selv: da skal vi i såfall ha ny vogn;) Svigers sier "jammen har dere noe å henge fingrene i" og ler litt oppgitt.. mamma sier "at dere orker, det måtte vært godt å bare hatt store barn nå og hatt mere fri?" ....jada...jeg hører hva dere sier... De mener bare vel,  de mener å si at de syns det ser slitsomt ut og vil vi skal tenke oss om...

 

Advokat Lippestad sa: vi hadde mange barn og skulle ha ett til, et par av dem har også spesielle behov og krever mer oppfølging, kona er sykepleier... de så muligheter. "Dette tror vi på og dette vil vi gjøre!"
Dette uttaler han om tankene hans når det gjelder spørsmålet som ble reist den 23 juli, dagen etter den dramatiske utøyahendelsen da han får spørsmål om å stille som advokat. Han er et perfekt eksempel på at Ingenting er umulig, bare du vil- og ser mulighetene istedetfor problemene.

Dette er selvfølgelig mest på rolige dager, hvor alt flyter stille og greit, og når huset er passe ryddig, at disse tankene er tilstede.. jeg kan plutselig ta meg i å evaluere situasjonen min, midt i episoder hvor jeg skal ut og bort, står i stress eller syns at det er altfor masete rundt meg, tar jeg meg i å tenke: kunne jeg hatt et lite barn til å dra på nå? - så får jeg ofte til svar: "tja, om du ikke hadde jobbet ved siden av", eller " ja, hvis du hadde hatt enda et soverom"

 

Min største bekymring (og det er ingen grunn god nok) er at noen skal tenke at jeg er uansvarlig eller at jeg ikke tenker meg om ved å gjøre et sånt valg... Jeg gjør det!!! i aller høyeste grad, men det er en forutsetning at du har nok tid, tilstedeværelse og energi nok til å ta vare på disse barna- og det kunne jeg ikke gjort så lenge jeg jobber som jeg gjør. Hadde jeg hatt dette som heltidsjobb hadde jeg ikke vært i tvil.. hjemmeværende på fulltid med barn som har spesielle utfordringer og behov, det er spennende syns jeg....

Jeg har lyst til å jobbe med relasjoner, mennesker, daglig omsorg, hverdagsliv. Det er jo det jeg gjør nå, men hvis jeg hadde byttet ut min nåværende jobb som også består i å gi omsorg og ta vare på, med en annen type omsorgsoppgave istedet.. Avlastning i henhold til barn, kanskje lette demente eller psykiatri.. kanskje aller helst barn og ungdom.

Jeg har lyst til å bygge (kjøpe) meg en gård, jeg har lyst til å finne den perfekte plassen med mange soverom, med stort kjøkken, plass til langbord og store måltider, en gårdsdrøm med plass for husdyr og felleskap, en sansehage, jobbe med grønn omsorg og "inn på tunet", En hest, noen høner, et par hunder, et par pusekatter, en plass å leve, en plass å dele.. Mannen i huset er også til dels der, bare litt reddere for å ta sjansen. Det å satse, og satse stort, mye gjeld og usikkerhet rundt det å vite om man får noen "oppdrag"

tør vi ta sjansen?

Da kunne jeg levd dette livet jeg ofte drømmer om...

Samtidig kan jeg fortsatt tenke at "herregud nå har jeg nok"!!! når huset flyter i rot, du står midt i trappa i mellom skifte av vinterklær mot sommerklær, med svarte søplesekker på alle kanter og to små som står nede å hopper i fjorårets gummistøvler og tenåringene står oppe å drar i sommerskoene fra i fjor og bedyrer høyt at de må ha nye sko... potetene koker over på ovnen og da jeg skal tråkke over sekkene i trappa så faller jeg på hodet oppå en hylende brannbil i nederste trinnet, får reddet potetene og burde startet på å steke karbonadene, minstebarn har bæsjet i buksene og eldstemann skal kjøres til venninne. Mannen har foreldremøte på skolen og jeg burde vært ute i finværet, telefonen ringer og egentlig burde jeg ha sovet to timer før nattevakt... jeg prøver å vurdere hva som "burde burde" mest... hvis jeg da spør meg selv: kunne du nå hatt et ekstra lite barn i huset? kunne du nå hatt en ekstra person her? da blir svaret nei,.. men så får jeg satt på karbonadene, skiftet på minstebarn, bært søpleposene dit de skal, spist middag, kjørt eldstemann og mannen har reist på foreldremøte, jeg bader de to minste, suser på badet, skravler og ler litt, alt roer seg ned,,,...da blir fem minutter kaos en bagatell, da tenker jeg: joda, jeg kunne jo hatt en til her..den hadde alikevel hatt det bra:)...bare jeg ikke skulle på nattevakt!!

Det er drømmer om flere barn, mer hektiske dager, jobbe utradisjonelt i hus og hjem, være kvinne på alle premisser, urkvinne - passe hus, barn, lage mat, skape trygge trivielle stunder og møtepunkter i en travel hverdag. bake boller en tirsdag, gå på tur en onsdag...
 

Møkkabiler og styrestag, hjulbolter eller hva..... det er nå med den bilen!! (rister skikkelig i styret/hjulene, drar til venstre og klakker når jeg slipper gassen) Jeg er syk etter sjokolade, har lyst på alt og ingenting og av alle ting har bil som ikke fungerer:( må bare få det ut!!

Ellers sitter jeg her og egentlig skulle vi reist på hytta for et par dager, i går,.... kanskje vi reiser i dag, men det spørs om vi faktisk må skrinlegge de planene om det er noe skikkelig galt med den bilen.





store barn som også har store planer tror jeg....

 

Femåringen hylte i går fordi vi ikke kunne dra og har allerede hylt i dag også fordi jeg må være ærlig og si at jeg vet ikke om vi får dratt i dag heller. Minstemann babler om blåbær under snøen, mannen mener jeg kan reise på verkstedet selv med den bilen (egentlig fordi han hater å kjøre min bil). De store barna surmuler fordi de ikke får være alene hjemme (mistenker dem for å tenke party eller i det minste ett eller annet som jeg ikke liker at de driver med, så kanskje det er like greit at vi er hjemme) Store barn er ikke bare bare det heller, de har så mange planer men tenker få konsekvenser, så de trengs og passes på de også. Hjemme-alene fest kommer overhode ikke på tale!
Da er det kanskje enklere med de små alikevel, som roter men som er veldig veldig ærlig på hva de har tenkt å gjøre: "Nå klatrer jeg oppå her, jeg skal nemlig finne DS`n min selv om jeg ikke får lov!!"
Vet ikke helt om han faktisk tror at ærlighet varer lengst eller hvem som tror mest på det ordtaket her i huset i vinterferien...

og mens han venter så plastrer han...

"jeg vil ha tilbake Trond" sier han gråtkvalt, står på stolen og kikker ut i mørket. Snur seg mot meg og viser meg det tristeste lille fjeset. Hva gjør jeg med sånt? jeg kan ikke gi han det han lengter mest etter akkurat her og nå. Jeg trøster og sier han kommer om et par dager, det er veldig lenge for en fireåring.

Minstemann og bikkja i huset har kjærlighetssorg, etter den aller beste de vet om. Den store trygge mannen vår og den yngste bikkja er på jakt, langt borte, fra fredag til mandag. Jeg forstår at det er greit å være hos meg men det er ikke det samme. Minstemann og den resterende bikkja har ult og sutret siden fredag, men i dag, i dag er den store dagen og jeg håper for guds skyld at han kommer før sengetid.

"jeg savner han også snart" sier femåringen, han er nok mere "mammagutt" og lider ikke på samme måte men han merker nok det er noe spesielt han også. I mens maler jeg skap....

Om å være mange mennesker rundt et bord

Ved det lille bordet foran vinduet sitter jeg og ser utover havet. Solen går ned og overflaten ser ut til å brenne, gnistre i oransje og svart. Jeg krøller de nakne tærne mine og skriver litt til på romanen min. I bakgrunnen kan jeg høre barna som tegner ved kjøkkenbordet og mannen som nynner mens han lager mat - selvskutt rype og økologiske grønnsaker, jeg hører han åpner en flaske vin og tenner lys....

neida...det er ikke sant... jeg skulle nok ønske at jeg hadde hus ved sjøen, skrev på en roman, at barna satt rolig og tegnet og at mannen lagde de mest fortryllede retter og var av den romantiske typen...

sånn er det ikke. Her er det mer slik at jeg skuffer unna dagens post fra stekeovnen for å få satt på potetene, mens mannen hysjer på barna, de eldste maser om det snart ikke blir mat og maten er ferdigkjøpt fiskepinner fra fiskedisken på kiwi. Vi er mange mennesker på normal plass, mye styr og mange jern i ilden, men vi liker det. Det er lite som minner om harmoni når alle er hjemme og alle har sitt å fortelle eller vise frem.

Men Harmoni sier jeg.. det er mange måter å ha harmoni på. For meg er kanskje lettere kaos et synonymt ord med harmoni.. snarere enn ryddig og rolig.

Vi har til sammen seks barn og er to voksne. Fire av barna er fra femten år og oppover, den eldste bor ikke hjemme, så for så vidt har vi tre tenåringer og to små, de to minste er under seks og står for det meste av det vi kaller rot og bråk. 

 

Mange mennesker skaper både liv og røre og de store krever nok mer tilrettelegging og det at de blir sett og hørt enn at de praktisk trenger hjelp til alt. De små krever mye oppfølging og  jeg må nok prioritere bort noe for å skape noe annet. Jeg kjenner innimellom på at jeg har lyst til å gjøre andre ting, som f eks skrive bok, og at det er noe jeg savner eller skulle gjort mer av, men jeg kjeder meg aldri. Det er det jeg er mest glad for av alt. Her er aldri et rolig minutt men heller aldri kjedelig.

Akkurat nå sitter det to små karer i badekaret og spruter såpe og vann ALLOVER, tar ut siste energi for i kveld, vi skal spise wrap med avokado, kylling og salat til kvelds ..nam.. og deretter er det sengetid med lesing og så skal jeg rydde opp det aller værste fra i dag og strikke litt og se på tv.

Grunnen til at jeg skriver litt om det å være mange er at jeg har alltid hørt mange fordommer mot storfamilien. Dette med om hvert barn får nok oppmerksomhet, det er synd på barna som vokser opp med mange søsken er det noen som sier. Jeg er uenig. Jeg opplever at alle barna har alt det materielle de trenger, både av klær og leker, de har opplevelser og de får oppmerksomhet om hverandre siden vi er mange, de store kan gi litt til de små og vi voksne har gitt dem det de trenger ettersom de har vokst. Jeg ser at barna lærer mye av å være med å ta vare på hverandre, ta hensyn, være tilstede, alltid ha noen de kan snakke med.

En annen fordom er at storfamilier har det rotete, skittent og at alt er kaos. Dette stemmer ikke. Hos oss kan det nok innimellom være både skittent og rotete, men ikke mer enn i et annet hus, jeg liker at det råder litt kaos, heller kaos enn kontrollfrik, men det er ikke sånn at det blir helseskadelig. Det er ikke sånn at storfamilien kan identifiseres med at det ligger søppel rundt veggene og at hagemøblene står ødelagte utover hele hagen, det er ikke en flom av klær på gulvene, leker strødd eller mat slagget nedover skapdørene. Det er jo heller ikke skinnende stuebord uten fingermerker eller det nyeste innenfor design altså.

Noen vil også påstå at medlemmene av en storfamilie er arbeidssky og lite smarte, men jeg har både høyskoleutdanning, videreutdanning og mange kurs bak meg. Jeg har mange års arbeidserfaring som sykepleier og har også jobbet innenfor barnevernet. Jeg er medlem av en frivillig organisasjon og jobber kontinuerlig for å skape gode holdninger rundt meg. Jeg står opp seks hver eneste dag og legger meg aldri før 23.00 og imellom der skjer det masse!
-og sist men ikke minst vi er ingen religiøs sekt! Noen vil også kunne hevde at vi må være en del av et eller annet spesielt trossamfunn. Nei kort og godt har vi bare rom for mange, og hadde det vært opp til bare meg så hadde vi kanskje vært fler. Storfamilien i dag har kommet tilbake for å bli, med mine, dine og våre barn er dette en del av hverdagen.

Ullgenser og olabukse - sporty?

 

 Husbonden er faktisk veldig sporty!  bildet er så lite at det knapt kan ses med det blogge øyet. Veldig klar over det!! det er fullstendig meningen.

 

Hva er å være sporty?....ofte forbinder jeg det med å være topp trent og ha DEN outfit`n, x-tights som øker blodsirkulasjonen til over høvdingen, Bjørn Dæhlie-dress, nyglidet ski av beste sort, ha det aller beste av det aller beste utstyret på både store og små. Da passer det vel dårlig med ullgenser og jaktbukse, olabukse og snyt-tørkle, reimadress og diger topplue, gammeldagse skisko som musa har tatt en bit av forrige vinter og ski med tre lag smurning på.  Der har du meg!  Men jeg er jo ute da, jeg går på ski, jeg liker å gå tur, hater alt som har med konkurranse å gjøre, svetter kun ved tanken, -men å holde på i eget tempo er ok. Vi er ofte ute på tur, pakker matpakker og sekk, lager bål og griller, drikker kaffe og varm saft, vi fisker og jakter, går på skitur, aker på kjelke, i går holdt jeg og minstemann på i timer ute i lavende snøvær med hver vår snømåke og lagde akebakke som skal prøves ut i dag. Jeg syns da jammen vi er sporty også jeg, selv om utstyret ikke gløder og klærne er det vi finner i skapet der og da.
Min visjon er at man trenger ikke det beste utstyret eller de største ambisjonene for å være sporty.
Kom deg ut!

..og jula varer helt til påske!!!
Minstemann står øverst på spinningsykkelen i stua og synger "danser, danser rundt i ring, ring, ring." Med puta på ryggen som sekk, og innimellom med mørk stemme: "god jul alle sammen, vil du ha julepakker?" Vi får utdelt leker og puter som julegaver og føler oss helt spesielle.
Vi blir ikke ferdig med jula i år...



snakk om å vente på nissen, sjekk høna på 17 som rager aller høyest!

God Jul

Juleaften er her og jeg ønsker alle en riktig God Jul og et Godt nytt år!
Julefreden har senket seg, jeg og femåringen sto opp halv seks for å sjekke julestrømpa og jammen hadde nissen vært hos oss i natt. Massevis av godteri som nå klokken halv sju er fortært..
Treet er pyntet, gavene levert, maten er under kontroll og jeg føler meg klar for å nyte dagen. En tradisjonsrettet tur til kirkegården for å tenne lys for dem vi minnes og savner spesielt i høytider, lage julegrøt, legge pakker under treet og se på tv hele dagen mens ribba er i ovnen er det vi skal gjøre i dag. Små gutter som er spente på hva som ligger i pakkene skal bli litt å tøyle i kveld før de slippes løs på haugen som skal åpnes, mens vi voksne er blitt mer avslappet og nyter bare stemningen og en salig følelse av ro.
God jul alle sammen!

 

Jeg skal ikke påberope meg at jeg er like forelsket i husbonden hver eneste dag etter mange år sammen, men stort sett syns jeg han er sjarmerende. Litt juleshopping blir det på han også og til nå har han kjøpt to kransekaker!! Dette holder lenge for han. Han har i tillegg fått en handleliste over ting han skal ordne og få tak i. Da reiser imidlertid han og minstesønnen på butikken, hvor sønnen lesser i kurven etter sin fars befalinger og far betaler. Dette er kanskje den eneste turen på butikken denne mannen tar i løpet av et helt år, og skulle han reist alene blir det nok litt som Marvin i Svingen, agurk med sennep til middag...og en julehatt... kunne vært husbonden her...ikke rart jeg elsker Marvin i Svingen. Her ser vi på Svingen hver eneste dag, men det er litt sånn at vi voksne hysjer fordi vi vil se og høre, mens barna finner på alt mulig annet fordi de egentlig ikke syns dette er like morsomt som oss.

En blanding av interiørblader, Alf Prøysen i forskjellige varianter og Jul i Svingen er jula for meg. En kopp kaffe, en pepperkake og glade barn i tillegg rundt kjøkkenbordet er setter også julehyggen i gang. Minstemann har snart vandret rundt hele desember med nisselua si og det setter også preg på stemningen i meg. Jeg tror at en salig blanding av dette har frembrakt den så omtalte julestemningen i meg i år. Den stemningen som plutselig er der, som blir frembrakt av den bittelille effekten som du aldri helt klarer å sette fingeren på.  Hvem bestemmer hva som er jul? førjulstid, forventninger, pakker, planlegging, julekaffe, sylte, ribbe, grov sennep... Første advent tente vi det første lyset og vi har nå åpnet halvparten av lukene i kalenderen.. fant du julen noen sted? Jeg er hvert år på jakt etter julestemingen, og den kommer som regel på ett eller annet vis. Har du funnet julestemningen i deg ennå?

julekalenderevaluering

Det verste med julekalender er at barna våkner før klokka kimer om morgenen, helt i hundre, for å få åpnet kalendere. Det aller verste er at det som er inni kalenderen er til å gråte av. I dag; en så liten legohund at du må føle med fingrene for å kunne se den, samt to bittesmå bein som jeg kommer til å ta for å være sagflis fra mannens buksebein. En oppdatering til meg selv: vi skal ikke ha legokalenderen mer!! Datteren i huset er den som har kommet med de morsomste julekalendergavene til nå og det er fra Haribo. Den fortjener smil- om du tillater godteri og søtsaker da.

Hektiske hverdager

kaninhyblene formelig freser til meg da jeg beveger meg innover gangen, det lukter hund på flere meters avstand.. jakthunden er så privilegert at han bor inne på nattetid og den lukter pyton! Jeg tenker; "herlige hjem", tråkker på en lekebil og har mest lyst til å skrike høyt, men så pirker det meg en liten en med horn på skulderen.. gjør du det så har du hele bøtteballetten her umiddelbart. Jeg biter sammen tenna og sjangler meg videre. Nettopp våken, klokken viser 06:30 og jeg må opp i 2.etg for å vekke de store som skal på buss. Etter å ha satt på mocca`n, tent opp i ovnen, satt på en ulltøyvask og ryddet inn i oppvaskmaskina det som flyter på benken fra i går kveld, har jeg sånn noenlunde oversikt. Jeg kjenner kaffelukta i nesa, finner pc`n min og finner hjørnet på kjøkkenbordet. Her sitter jeg og koser meg med morgenkaffen min til troppene stormer inn. Er jeg heldig går det en halvtime, uheldig to minutter.

Det går ett minutt. Rekker ikke engang å fylle i koppen med kaffe. Femåringen kommer med stormskritt og dedikerer at han er sulten! Deretter treåringen... full rulle... seksten og syttenåringene kommer ned trappa..klare for dagen. Femtenåringen sover, enn så lenge. Da er dagen i gang!
Jeg ser frem til en dag hvor jeg kjører småbarna i barnehagen og kan reise hjem å rydde hus, deretter skal jeg på besøk og hjelpe bestemor, på foreldresamtale, handle for en tre-fire dager, hente barn, hjem og lage middag, hente syttenåringen på jobb og så er det kveldsstell med bading osv.
Jeg er så glad for at jeg ikke har noen A4 jobb.. hvor skulle jeg tatt ut 7,5 timers jobbing innimellom alt til tider.  etter å ha lest dette innlegget priser jeg meg lykkelig for at jeg har en grei hverdag, her var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i, men jeg er så heldig at jeg ikke jobber vanlige dager.

Jeg har aldri hatt facebook og vil ikke ha det heller!!

Facebook, kan kanskje være kjempespennende og jeg skal være den første til å innrømme at jeg hadde kommet til å sittet 24/7 om om jeg hadde valgt å vært der inne...jeg hadde nok delt mye med mange... men jeg har valgt å ikke gjøre det...jeg har bestemt meg for at jeg vil disponere tiden min på internett annerledes (les: sitte her og fjase?!:) og ikke være en av dem som er avhengig av å inn for å sjekke om det er skjedd noe nytt.. senere er jeg glad for det... jeg har aldri hatt facebook, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er litt sånn at man enten klassifiserer folk som ekstremt vellykkede eller gjør narr av enkelte for det livet de har og det de oppdaterer... Jeg overhører mange samtaler i samfunnet som dreier seg om hvem som har skrevet hva eller hvem som har oppdatert sin status... jeg hører også om dem som tar hele familiekrangelen på face, du hører om at folk er superslitne, supersporty, supervelykkede osv... jeg tenker at jeg sikkert kunne både giftet meg og fått et barn til uten at noen hadde merket det, siden jeg ikke har facebook...

Enkelte ganger er det nesten så jeg mistenker at hele familiesøndagsturen dreier seg om å komme seg til toppen av nærmeste tursti for å ta bilde, face det og skynde seg hjem for å hive barna i seng og komme seg i sofaen og finne vinkagga si.. for å kunne fremstå på jobb over helga som DEN supersporty spicy familien som er ute på fjelltur i helgene og som lever og ånder for natur og friluftsliv.. og som tar seg et elegant glass vin i sofaen til kvelds-  i neste sekund kaster de hele mcdonaldsposen ut vinduet...kjenner jeg har lite behov for å fremstå som noe som helst ... jeg har valgt å ikke være med på karusellen....alle snakker som de ikke er der " er bare innom en liten tur for å kikke", men alle vet alt om alle og mange samtaler dreier seg kun om hva den ene eller andre har lagt ut på face.. jeg har til tider hatt vondt av det, vurdert det og kommer stadig til samme konklusjon; nei, jeg vil ikke! Jeg nekter å bruke tiden min der inne.

Samtidig ser jeg veldig bakdelen med det, at jeg går glipp av mye informasjon når det gjelder f eks fotballtreninger, happeninger osv... Jeg føler meg utenfor i mange anledninger, jeg føler meg rett og slett som en gammel litt utdatert skinnsofa..."Hæ, det har ikke jeg hørt!", "ikke på facebook?? er det sant? nei gi deg aaa"
Litt rødmende og flau "nei" "ehh..skulle sikkert vært det..."
"NEI! det orker jeg ikke" burde svaret mitt være,...ikke unnskyldende eller beklagende på noen som helst måte...jeg vil ikke være der! punktum! og egentlig har jeg aldri vært stoltere av det-
Ingen vet hvor jeg er, hva jeg tenker, føler, liker eller ikke liker, om hvor aktiv jeg er eller når jeg smakte på julemarsipanen. Det er rett og slett deilig- nå hører jeg om flere som vurderer å hoppe av, bruke tiden sin på noe annet, leve det "virkelige liv" som mange sier, ta tiden tilbake.

Også instagram, twitter, ....er det bare jeg som ikke engasjerer meg i disse tingene? For å være helt ærlig kan jeg noen ganger føle meg litt usosial som ikke har innviet meg disse tingene, jeg hører at venner holder kontakten på en annen måte enn jeg selv gjør, at det kanskje er lettere å bli med på ting via disse sosiale mediene og at du følger med i verden på en helt annen måte.. da vakler jeg..sterkere i sjela er jeg ikke... så klager jeg litt til mannen om at jeg sikkert er rar... "ja men så meld deg på da" sier han, han har overhodet ingen interesse av det... hmmm nei ...jeg vil ikke jeg heller. Jeg har klart å la være til nå, så hvorfor skal jeg hoppe på nå? jeg har lyst til å bevise for meg selv at det faktisk går an å leve godt uten.

"Spending a little more time trying to make something of yourself and a little less time trying to impress People..."

Det er morgen og mørkt ute..Liten gutt krabber opp i kurvestolen foran vinduet og hele ansiktet sprekker "det snør, det snør" og med èn smokk i hver hånd danser han rundt og rundt i stolen. Bort for å se på barnetv i to minutter og tilbake til stolen... "det snør, det snør"
Jeg er nesten like entusiastisk... jeg elsker nysnø, men hater å kjøre på den!