Dødens venteværelse

Dette innlegget jeg nå skriver, håper jeg at jeg aldri skal ha bruk for... jeg skriver jeg for å motivere andre til å gjøre det samme. Jeg har jobbet i helsevesenet i femten år. Jeg har jobbet som sykepleier og sett mange triste mennesker. Jeg har sett hva det vil si å bli handlingslammet og være avhengig av mennesker rundt deg, jeg har sett hva det vil si at andre bestemmer over din hverdag.

Jeg vil derfor oppfordre alle til å lage en liste over ting som er viktig for deg i hverdagen, slik at hvis du èn dag blir hjelpeløs og avhengig av andre mennesker for å få oppfylt dine daglige behov så er det en forutsetning at andre mennesker vet noe om hva som er viktig for deg.

Dette er rett og slett en liste til mine pårørende hvis jeg EN dag er så uheldig at jeg blir liggende uten noen form for å kunne fortelle hva jeg ønsker. En liste jeg mener alle og enhver bør lage seg og legge et sted hvor noen finner den. Det er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv og din verdighet.

Jeg skriver den her for å oppfordre alle til å gjøre det samme og på den måten gjøre samfunnet oppmerksomme på hva som er viktig for oss når vi ikke lenger har en stemme. Hvor mange bor det ikke på sykehjem i dag som blir "mishandlet" på denne måten? Små ting vi kan gjøre noe med.

1. Klipp for guds skyld av alle merkelapper som klør i nakken, som stikker i bukselinningen eller som kiler hele dagen uten at jeg får klødd meg eller flyttet på meg eller sakt fra om at dette er plagsomt.

2. Kle meg i klær jeg vanligvis bruker, heng bilder av meg på klesskapet slik jeg har pleid å fremstå, fortell de som skal hjelpe meg om hvordan jeg har pleid å sminke meg, hatt håret mitt, kledd meg. Hvis du finner meg og jeg sitter med buksa utenpå genseren og dratt opp under armene så valkene tyter så vær så snill å ordne på meg. Jeg trives ikke!! Jeg vil av den grunn være sur, sint og lite samarbeidsvillig. Til og med ikke spise! Ha for guds skyld på meg BH hver dag og ikke putt grå joggebukser i skapene mine. Jeg vil heller ikke ha bestemortruser om jeg ikke må.

3. Ikke send meg til en av "husets" frisører. Ta meg heller med til noen som har pleid å klippe meg.
 Jeg glemmer aldri den søte lille damen jeg skulle se til på den faste nattevaktsrunden, som lå i sengen sin og som plutselig hadde fått gulerotfarget krøllete hår. Jeg kjente henne ikke igjen!!! Den søte damen som pleide å ha grått, stritt hår. Hun var ugjenkjennelig og lite pen stakkars!

4.Ta meg med ut så jeg kan få kjenne solskinn i fjeset mitt, om det så rusker og regner også. Jeg vil kjenne regnet, årstidene!! vinteren!!  høre fuglene synge, kjenne lukten av høst! Er det noe rart flere av landets gamle ikke kan fortelle hvilken årstid det er? De er jo ikke ute!

5. Jeg vil se ut!! Parker meg ved vinduet så jeg kan se ut. Er det en barnehage i nærheten så vil jeg ha rom så jeg kan se ut og følge med på barna som leker. Barn er viktig for meg.

6. Ta bilder av noe kjent og kjært, utsikten fra kjøkkenvinduet mitt (her har jeg stått mye og kikket ut med en kaffekopp ..tenkt og fundert..) fra stua mi, av barna mine,...forstørr dem på lerret og monter på veggene mine, og i taket!!! Hvis jeg blir liggende på ryggen i timesvis og bare se i taket vil jeg ha noe å se på. ET bilde!!! skift det innimellom.

7. Fyll rommet mitt med avskårne blomster, en gang i uka, tenn lys for meg, duftlys, og ha på radioen. Jeg vil gjerne våkne til "morgenklubben" hver dag! Jeg vil høre på musikk om natten! Innred rommet mitt så jeg trives.. Jeg vil se barn, ta med dere barna til meg, la dem tegne og heng det på veggen min, la dem sitte på dyna mi å spise godteri og grise litt, synge litt.... da kjenner jeg at jeg lever.

8. snakk med meg.... fortell meg om livet, om det som skjer, om stress og mas, om hverdagene!!! La meg få høre om ungdommene som er opptatt av kjærligheten og livet, om barna som gleder seg til jul, om de voksne og deres forventninger, de gamle om deres ønsker for hverdagen.

9. La meg få ett glass hvitvin eller to innimellom. La meg få suse litt en gang i blant.

10. La meg oppleve mye, jeg vil være sliten om kvelden slik at jeg sovner. ikke overmedisiner meg, bare det aller nødvendigste. Blir jeg liggende uten livskvalitet så ikke gi meg livsforlengende behandling. For guds skyld, ikke la meg bli liggende i stillhet!

Gjorde du deg noen tanker?

Å skryte uhemmet av seg selv

Jeg er blid, positiv, utadvendt, har lett for å komme i kontakt med andre mennesker, jeg har pågangsmot, stå-på-holdning og er lærevillig. Jeg ønsker å utvikle meg selv som fagperson. Jeg er utdannet ...osv osv.. Egentlig elsker jeg jo å være på jobbintervjuer for da kan jeg snakke om meg selv i minuttvis!

Jeg har brukt de siste ukene på å skryte av meg selv...uhemmet..

Jeg er i jobbsøkerprosess! Jeg vet at  nå begynner en ny periode av livet mitt, jeg vet at den søknaden jeg sender kan forandre livet mitt. Hvor vil jeg? hva søker jeg på? hva slags kvaliteter har jeg egentlig? Å selge seg selv er vanskelig og etter mange år i min egen boble tviler jeg litt på at jeg kan noe som helst. Samtidig så er det noe med å sette seg ned for å sette ord på sine egne kvaliteter. Man blir litt oppmerksom på seg selv og klapper seg selv litt på skulderen. "Oj, har jeg så mange kvaliteter? JA det har jeg jo"

Jeg har snart søkt femten forskjellige jobber de siste ukene, jobber jeg virkelig vil ha, jeg setter meg inn i hver enkelt, tenker meg en fremtid der, hva slags kollegaer vil jeg få? hva blir mine arbeidsoppgaver? Hva kan jeg?

Jeg skriver CV på CV, på visma enterprice, jobbsøk Norge..legger inn på nytt og på nytt. Jeg har skrevet CV sikkert fire ganger på en uke nå. Jeg lister opp hva jeg kan, kurs, utdanninger, yrkeserfaring, egenskaper.. jeg er snart ruset på meg selv! Jeg har reflektert så mye over meg selv de siste ukene at i dag skal jeg ut i solen, gå meg en lang tur og kjenne på mitt nye jeg.

Flere i jobbsøkerprosess? hva jobber du med?

Det er bedre med skitt i krokene enn et rent helvete

Vi får besøk i dag. Jeg står opp og leter febrilsk med blikket over den fulle oppvaskbenken, sola som allerede sveiper over gulvet og viser meg alle bikkjehårene som ligger der, barna som allerede er i gang med å tømme klosser utover gulvet, klesvasken som står på to tørk midt i stua, sofaputene som ligger strødd på gulvet. Jeg leter ett punkt å hvile øynene på som jeg ikke trenger å gjøre noe med før besøket kommer.

 

Jeg vet at et ryddig hus vil innebærer ordre, støvsuging, klirring av kopper og kar, jeg kommer til å mase og være sur på alle som er i veien og alt jeg tråkker i, jeg vet at jeg kommer til å ha nærmest panikk...før klokken ti på en søndag morgen...

Jeg vet også at besøket vil være her noen koselige timer og så vil det se likedan ut.
Er det verdt det? At det liksom skal se så presentabelt ut akkurat idet besøket trår over dørstokken?

Er det verdt timer med kjefting og smelling, rydding og mas?

NEI, det er det virkelig ikke! Jeg lar det være, jeg baker heller rundstykker og lager vaffelrøre, kan hende jeg får på barna utedresser og lar dem være ute en time så kan jeg røske det aller værste og deretter får det stå til. Det er som regel slik det blir.

Jeg tenker med grøss og gru på de hjemmene hvor alt er striglet, hva skal til for å holde det vedlike? Hvor leker barna egentlig? Gjør de husarbeid hver time hele døgnet? Er mor en Gestapo? Hvordan får de det til?

kul konebil

 Jeg ønsker meg en kul konebil. En liten svart, koksgrå golf eller vertfall en svart en...

Jeg kjører rød stor bil, av typen kassebil med mange seter. Den er litt rustete her og der, ellers i godt hold. Jeg har det siste året skiftet ut alt fra registerreim og eksosanlegg til vannpumpe, bremsesaker og annet dill dall. Det har vært noe til enhver tid nå i det siste og nå kan det ikke være mer å skifte ut snart. Derfor burde jeg absolutt ha beholdt den. Jeg burde kjøre den nå i noen år til. Men jeg kjenner at jeg er liksom litt lei.. den store bilen som er vanskeligere å parkere fordi den er stor, som er så lett synlig overalt.. "Ja der er hun liksom".. Jeg kjører mer og mer alene og bruker den mer og mer i jobbsammenheng.

Den har vært så god å ha, jeg har fått med meg alle og enda fler, det har vært plass til venner og vi har samkjørt i bilen min, jeg har kunnet stoppet bilen for å smette baki bare for å ordne på en av barna, vi har kjørt trygt og sittet høyt oppe med oversikt. Vi har elsket den røde kassebilen..

Nå er det meget sjeldent jeg har med meg sju stk på èn gang og nå bruker vi helt andre typer barneseter. Det rekker langt med en stasjonsvogn. Vi har med oss ski og kjelker, men aldri vogn lenger, og vertfall ikke både tvillingvogner og sykler. Det er sjeldent jeg trenger så stor bil om dagen. MEN Jeg er jo så glad i den også da!!

og hva om jeg finner en ny, og kjøper katta i sekken, en som trenger nytt av alt.. samme runde om igjen.. det har jeg ikke råd til...ikke tid til heller.. det koster mye tid å stå uten bil dag etter dag!

Hva slags bil kjører du? Er den praktisk?

Herlig vår i lufta!

Ønsker deg en fin torsdag!

Skrik det ut og stikk hodet i sanden

Jeg er så lei, av å måtte skrike ut alt jeg skal ha sagt. Det ender nesten hver dag at jeg tar meg selv i å skrike, ikke fordi jeg er sint, men fordi jeg prøver å nå frem gjennom de andre desibelene som runger i huset. En beskjed til den som er på tur opp trappen, et hade til den som stikker ut døra, til smågutta som huserer i stua om at det er mat,... hva om jeg lærte meg å holde igjen? Da er det vertfall èn mindre som skriker noe...Jeg kan jo ikke fordre at barna er stille når ingen av oss store klarer det.. Det er rett og slett en familiesvakhet! Vi bråker!!! Vi er høylytte trompeter alle sammen. Derav navnet Trompetene.

Vi er en skrikende familie... hva gjør man med slikt? Jeg beundrer alle som lever i harmoni.. som går stille i dørene, som har ryddige hus, som klarer å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen i et rolig tempo uten lyd, som kan se på tv uten lyd.. enkelte familier jeg kjenner er sånne rolige mennesker. Dynamikken dem imellom er lav, stille... mens vi? HAH... vi dundrer, smeller, roper og lager lyd uansett hva vi skal gjøre.. Jeg kjenner at jeg har gitt litt opp!

Det hele toppet seg da nabokona var ute å solgte fastelavensris og sto ute på trappa akkurat da jeg skrek som værst... I vill frustrasjon ropte jeg det høyeste, mest skingrende jeg kunne på datteren min for at hun skulle komme ned fra 2.etg og samtidig ropte jeg ganske høyt til de to minste også, for de holdt på å åpne utgangsdøren og skulle til å løpe ut med bare en sko... vi skulle nemlig på butikken, jeg var LITT gira for å i det hele tatt komme oss avgårde
...........og der midt i døra står sanitetskvinnen med fastelavensriset sitt.... "goddag goddag" med sitt koselige vesen....og jeg nesten skriker "god dag frue" tilbake.. før hjernen min virkelig har oppfattet at dette er ikke ett eller annet barn som prøver å stikke av uten klær... hun måtte tro jeg var spik spenna gæærn ...

Det verste er at denne kvinnen har ikke egne barn så hun har overhodet ingen referanser til hva det vil si å være mamma! -og det at hun er medlem av saniteten her i en bitte liten bygd gjør at jeg er nesten sikker på at vi var et hett tema på neste sanitetsmøte!!

isj... huff!!!

Vinterferie

Hos oss er vi nå midt i vinterferien og den har vært innholdsrik og fin:) Vi har brukt tiden vår godt, vært mye ute og fått med oss en del VM. Vi har besøkt Hunderfossen vinterpark med tilhørende tur på M-butikken i etterkant. Det var stor stas for tre herlige gutter. Det ble sent på kveld før vi var hjemme igjen og tilhørende morgen sov de til kvart over åtte! Det er ny rekord og jeg har ikke sovet så lenge på det jeg vet!

 Her ute på vannet ett sted står mannen å pilker, mens gutta lager akebakke!

Vi dro på hytta for ett døgn. En tur hjem igjen av praktiske grunner, og i morgen etter å ha feiret vennebursdag og sett herrestafetten reiser vi opp igjen. (det er en times kjøring så det tillater oss å kjøre litt frem og tilbake)

Jeg koser meg sånn på hytta- slapper virkelig av, leser, er litt ute, er litt inne, spiser litt mat, en pulverkaffe og leser litt til. Smågutta leker med leker de ikke har lekt med på en stund, og jeg kjenner at livet er blitt ett hakk herligere. Begge gutta kler seg selv fra topp til tå, løper ut og kan være ute i noen øyeblikk før jeg er nødt til å haste etter, de er flinkere til å holde seg innenfor område og jeg rekker både å ha på klær og summe meg før jeg må løpe etter. Ungdommene hjemme har fått lov til å være alene. Med kjærest-besøk og vennebesøk har de funnet "roen" og jeg er tryggere nå enn for et halvt år siden på at de ikke skal "stelle i stand" fest mens mor er borte.  Les gjerne dette innlegget hvis du lurer på hva jeg mener med det. Med pizza i fryseren og tv`n for seg selv har de kost seg og hatt fine dager.

 

Hytta byr på stemning, med stearinlys på kveldene og snølykter ute for å finne veien til utedoen utpå natta. Vi er tilbudt å kunne få lagt inn strøm, men har foreløpig takket nei. Vi tar på ullsokker og bruker masse tid på å bygge lego, spille spill, lese bøker og høre på radioen.  Hytte er hytte!

 

Hva er hytte for deg?

Jeg tør nesten ikke si det..

Han drar med seg skittentøyskurven fra badet, er innom soverommet, hanker putetrekket av putene og pakker hundehalsbåndet inni, kommer som en strålende sol drassende bortover gangen så filleryene krøller seg, med "pakke" til meg. Overrekker høytidelig den herlige presangen og jeg sitter som en oppvridd vaskefille ved enden av kjøkkenbordet og sukker tungt. Det eneste jeg ser er rot, rot overalt etter at mor har vært syk noen dager (snart hele februar) og latt alt forfalle. Den lille rakkeren er i form igjen og i sitt vanlige driv. "kanskje du skal se litt på barne-tv før vi drar i bhg?"

For en fantasi, for en kreativ liten sjel, han pusler og holder på dagen lang.
Da jeg var syk med feber vendte jeg blikket innover, jeg klarte ikke å se det positive i noe av det, jeg viftet han videre mot barne-tv og tok meg i det etterpå. Det var nesten så jeg gikk for å slå av tv`n og dra frem skittentøysdunken for å la han fortsette der han slapp... men kreftene sperret.. jeg var fortapt..

Hvordan kan jeg foreslå noe sånt?
Etter ti minutter er han i gang igjen, drar lego og er allerede inne i sin egen lille boble. Denne gangen lar jeg han holde på og graver hodet ned i puta i sofaen.. Lille putti plott, så søt han er... Rydde får vi gjøre en annen dag!!

Jeg hater å ha barn..

Når jeg er syk selv.. eller for den del når alle er syke på èn gang. Jeg føler meg så hjelpeløs når barna har vondt og jeg ikke kan få lindret det. Det blir å sitte i sofaen med hodet høyt og trøste, være tilstede... og når man har feber selv så er man så lite god på slike ting.
Nå pleier jeg sjeldent å være så syk at jeg ligger rett ut, men i går måtte jeg krype til korset og komme meg til legen. Jeg hadde fått streptokokker og de som har fulgt med vet at minsten også går på penicillin for det. Jeg fikk utdelt penicillin og i går ettermiddag dopet jeg meg på paracet for å klare å lage middag og få lagt barn. Mannen var ikke hakket likere. Han lå også på sofaen med halsvondt og feber.

Plutselig sitter seksåringen i stua og har skikkelig vondt i ørene, noe som har gått av og på en hel uke nå. Jeg har hatt et par våkenetter med han hvor han har fått nesedråper og paracet, ligget med hodet høyt og trøstet.. ventet på at det skulle gå over.. nå blir jeg litt usikker og jeg tenker at det kan jo være noe av det samme han har som vi andre har siden dette ikke går over. Det tegner til å bli en natt da både gubben og jeg er syke med feber og vondt, og samtidig skal det bli på og av med øreverk og gråtende barn.  Det er noe av det verste jeg vet.

Enden på visa er at jeg ringer legevakten igjen og får begge to inn på en sjekk. Mannen endte opp med penicillin for streptokokker da prøven hans var positiv, mens seksåringen hadde negativ streptokokkprøve men allikevel fikk penicillin da øret var betent og han hadde feber. Dermed går hele gjengen på penicillin og da vi kom hjem fra legevakten klaget jammen med sekstenåringen for vondt i halsen også.... han har dermed ikke ytret noe mer om det og for på skolen i dag tidlig som vanlig, så får vi se. Resten er på bedringens vei...takk og lov!!

Femårsbursdagen fortsetter

 

 Etter en kveld på legevakten, etter å ha fått penicillin både på kvelden, utpå natta og et par ganger på morgen og formiddagen var vi klare for barnebursdagen. Vi vurderte lenge om vi skulle gjennomføre, men innså klokken fire natt til søndag, da minsten våknet og spurte om det snart skulle være selskap, at vi måtte kjøre på. Søndag var han igjen den vanlige propellen vi er vant til å se og klokken 13.00 kom det barn på barn. Pyntet etter alle kunstens regler, med pakker og kort under armen. Det gikk i lego, lastebiler, akebrett og kinobilletter. Minsten var kjempefornøyd og tronet langbordet mens  i spiste både pølser og kaker!!
13 barn i alderen 4-6 år både sees og høres godt. Tenåringene var godt forberedt og låste seg inne på hvert sitt rom med ørepropper, i sofaen hadde vi laget til "mammakrok", satt frem kaffekanner og kaffekopper og så fikk de lov til å smake på både pølser og kaker da barna var vel forsynt.

 

Jeg var en smule enkel i min bevertning denne helga. Siden minsten har hanglet og jeg ante konsekvenser i form av både legevaktstur og mulig avlysning av hele bursdagen, kjøpte jeg inn ferdig-kaker. Ferdige muffins, fastelavensboller fra kiwi og sjokoladeboller. Vi pyntet dem med smeltet sjokolade dyppet i kakepynt, blå melis med sjørøverflagg og vi laget marshmellows på pinner med pynt på. Dette lot seg gjøre på en time og pølsene kokte seg selv. Derfor hadde vi på lager alt vi trengte og kunne også avlyse om det ble realitet. Både barn og voksne koste seg og barnebursdagen ble helt super!! Anbefales!!

 

 

Femårsdag og sekstenårsdag

 Det er før festen - før gjestene- vi teller 16 stk, aller nærmeste familie.  Jeg har laget gryterett, salat og rundstykker. Mamma har med seg ostekake- som er sekstenåringens favoritt og jeg har boller med krem. Det er duket for et skikkelig kalas. Bekymringer om en liten femåring med en antagelig halsbetennelse murrer litt i bakhodet. Han har vist tegn til å ikke være helt i form...

..noen sitter på benken og venter på at tante skal finne kakao.

 

 

 Gjestene er her og noen pakker opp, bygger lego, leker og skravler..

Herlige mamma!!! Fant seg en hatt og poserer! Hvem skulle ant at denne dama snart er pensjonist!!

Vi spiser og koser oss lenge ved bordet. Jeg får skikkelig valuta for å ha investert i langbordet mitt. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner at jeg elsker denne omorganiseringen av kjøkkenet og angrer ikke ett sekund på at jeg kastet ut kjøkkenbenken og kjøpte langbord!

Vi måtte til slutt ta med minstegutten å reise på legevakten. Han fikk penicillin og vi reiste hjem å ryddet opp. Det ble litt brå avslutning i selskapet da minsten fikk time sånn tre kvarter senere så da måtte vi bare reise, men alle koste seg så lenge det varte.

 

Våraktivitet

Det er vår i luften og vi er mye ute. Søndag var vi ute på verandaen og stekte vafler for første gang i år. Det er alltid et vårtegn. Vi laget kiosk, alle fikk noen danske penger hver seg og kom for å kjøpe vafler, varm saft og kaffe. Dette var suksess og alle koste seg ute i vårsola. Jeg gleder meg veldig til å slippe vinterdresser, våte sko og votter ved ovnen, huske lue før du går ut og vintersnø i gangen. Det skal bli deilig å se fremover mot vår og joggesko nå.

 

Hvordan elsker vi?

"La det være avstand i deres samvær, la himmelens vinder danse mellom dere.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd: La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt. For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre: For templets pilarer står adskilte, og eiketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger."
                                                                                                Khalil Gibrans "profeten"

Hvordan elsker vi dem vi elsker?

Når du er av dem som vil eie de menneskene du elsker. Du vil beskytte, verne og gjøre alt for disse kjære, nære som du elsker, men det er ikke nødvendigvis slik at kjærligheten må ha total nærhet. Man må gi folk plass til å leve sine egne liv.
Det er noe av det vanskeligste jeg gjør...
Ta barna mine for eksempel. Jeg vil gjerne ha full kontroll, og gjøre livet så behagelig som mulig for dem, jeg vil gjerne ha gitt dem himmel og hav... men det er nødvendigvis ikke den beste måten å elske på... elske på avstand, betrakte og oppleve er vel så viktig...

Jeg kjenner at det å gi slipp på dem er vanskelig, å la dem få ta egne beslutninger og ansvar, det å forstå at det er Deres liv og ikke mitt. Jeg har snart gjort min del og nå må jeg tålmodig stå å se på om de retningslinjene jeg har formet blir brukt. Jeg kan bare håpe at jeg har gitt dem nok sunn fornuft, gode holdninger og verktøy til å leve livet på den måten de ønsker. Jeg kan fortsatt være der å gi råd, veilede, hjelpe,-.... men grunnpilarene er satt.
Så mye jeg skulle gjort annerledes, men som ble som det ble.... for sent, men kanskje ikke forgjeves.

Dette gjelder også måten å elske den du elsker på, du kan ikke eie med hud og hår..vi har hverandre bare til låns, hvor viktig er det da ikke å behandle det du låner med verdighet? Du kan ikke tvinge noen til å tilhøre deg.... jeg bare benytter meg av- jeg lever sammen med- jeg låner min kjære...han er ikke min... jeg eier han ikke... hvor viktig er ikke dette i hverdagen du har sammen. Han er et annet individ, en annen person med andre følelser, holdninger og reaksjoner. Hvor ofte tar jeg ikke dette for gitt?

En gang bestemte jeg meg for å respektere mennesker og tolerere deres små feil, ..nå syns jeg nesten de er sjarmerende, og jeg bestemte meg for å stole på dem slik at de skal kunne ha sin frihet til å gjøre hva de har lyst til.. jeg skal ha tro på dem i det de ønsker å gjøre... Det er viktig for meg, prøve å forstå hvorfor andre tenker og gjør som de gjør, finne hemmeligheten i hvorfor andre tenker på en annen måte enn meg...hva er deres intensjon og ønsker?

På et tidligere tidspunkt i livet var det f eks veldig viktig for meg å gifte meg, jeg ville gjerne eie, ..skulle være min, forsikre meg om evig kjærlighet... nå er det mer viktig for meg at vi vil leve sammen, ikke fordi noe binder oss sammen, men fordi vi har lyst. Fordi vi finner noe i den andre som gjør at vi velger å dele dagene sammen, vi er ikke bundet til å elske i gode og i onde. Vi har begge vår frihet til å kunne velge annerledes hvis vi vil, men vi vil ikke....det er for meg på nåværende tidspunkt viktigere enn å være gift...  han er fortsatt "mannen min", men fordi han hver eneste dag fortsatt velger å være det og det er spennende å hele tiden finne nye sider som gjør at jeg fortsatt kan forstå hvorfor jeg velger han. Men det er ikke dermed sakt at vi aldri kommer til å gifte oss;)
Akkurat nå syns jeg vi lever litt som plutti pott: "vil du være med så heng på!"...

Hva med deg? syns du dette er vanskelig? Er du gift?

Her er mine forbilder

Lykken min er en datter som kommer hjem fra skolen fredag, som hadde med seg morsdagsgave til mammaen sin, og som ikke klarte å vente til søndag med å få gi meg den. Jeg koste meg med gaven min hele fredag kveld og tanken på at hun har funnet det selv, kost seg med å kjøpe den, hatt meg i tankene og jeg tror faktisk det er aller første gangen hun kjøper morsdagsgave til meg. (sånn foruten at pappa kjøper og hun leverer, eller skriver kort, eller tegner noe)

 

kjære mamman min

En mor er med fra starten,

som kilden til ditt liv.

Med kjærlighetsfullt blikk,

hun følger med hvert skritt

Siden livets første måltid

har hun tilbudt deg å smake,

hun gir deg av sin omsorg

uten krav om noe tilbake.

Hun tas så lett for gitt

som lindring av besvær,
men sjelden blir hun takket
og sett for den hun er.
I alle livets faser
forblir hun dog den samme:
din aldeles unike
og høyt elskede mamma..

Gjennom årene
har jeg sett
den fantastiske måten
som du har gjort livet
spesielt for vår familie...

Kjærlighet og latter

tradisjonene

og minnene

som vi tar med oss

hele livet.

Men mest av alt

har jeg sett

hvordan du har vist oss

ekte kjærlighet

i alt du gjør!

 

Alle disse kvinnene har vært med på å forme mitt liv og gitt meg smaken på hva det vil si å være mamma, de har lært meg det jeg kjenner til når det gjelder omsorg, trygghet, ferdigheter i hus og mat og alt som hører til morsrollen, og de er mine forbilder. Av disse kvinnene har jeg lært å være mamma og jeg har plukket litt av dem alle sammen og til slutt har jeg blitt meg:)

 

kjære mormor min

 

kjære farmor min

kjære tanten min

 

og kjære Ruth våres

Min kjære svigermor og svigerinne!

og Kjære Silje, denne herlige svigerinnen her!!

..og til slutt meg

En mors kjærlighet er som en sirkel -

uten begynnelse og uten slutt.

Den fortsetter rundt og rundt i stadig større ringer

og berører alle som kommer i nærheten av den.

Den omslutter dem lik morgentåken,

varmer dem slik sola ved middagstid

og dekker dem lik et teppe med aftenstjerner.

En mors kjærlighet er som en sirkel -

uten begynnelse og uten slutt.

 

jeg lærer av mine forbilder og gir av min hverdag slik som de,

mine kjære mødre har gitt til meg

jeg håper jeg en dag kan bli omtalt som en sånn mamma som alle

disse nydelige kvinnene jeg har rundt meg..

jeg setter stor pris på dere!!!

 

 Mødre er som vakre samleobjekter - de øker i verdi med årene

 

Meg, mormor, mamma og høna (fire generasjoner)

 

GRATULERER MED DAGEN ALLE KJÆRE MØDRE!!!