17. mai ble en travel dag!

 

 

17. mai kom og gikk, det ble en travel dag.

Vi startet tidlig med forholdsvis god tid på morgenen, vi fikk på bunader, dresser og russebukse, og kom oss til barnetoget i god tid. Det blåste og regnet vannrett denne dagen og vi måtte på med ullundertøy og regncaper, men med flagget i hånda og humøret på topp var vi ved godt mot. De små koste seg veldig i barnetoget, og etterpå samlet vi oss alle hos mormor for en rask pølse og is før vi måtte komme oss videre til russetoget.

Etter russetoget var det barneskolen som sto for tur og her ble det litt tid til å snakke med kjente, kjøpe seg en kaffe, en is og en liten pust i bakken. Barnetog ble det her også.

Etter å ha vært hjemme med et par ungdommer, levert en russ og funnet en mer ledig stil med kjole i stedet for bunad, og skjorter til smågutta, fant vi roen hos svigermor og svigerfar. Der spiste vi taco og dessert.

Dagen ble nesten litt for travel, det ble litt for mange stoppesteder og jeg satser på en roligere dag neste år. Jeg kjenner at jeg skulle gjerne rukket å vært innom både begge bestemødrene mine, sittet litt nedpå og rukket en prat med onkler og brødre, svigerinner og små tantejenter. I stedet ble det å reise fra A til Å i et forrykende tempo for at alle skulle få sin del. Slik er det og slik blir det vel noe år til fremover.

Jeg fikk tatt et par bilder i forbifarten ellers må dagen memoreres fra hvert enkelt hode.  På kvelden var det trøtte små gutteføtter som sovnet godt og mor måtte ut å kjøre russ for så å hente dem til natten igjen. Det var siste innspurt for russetiden og jeg kan med god samvittighet si at jeg har tatt min del.
Denne mammaen er sliten etter et par hektiske uker i mai, og har behov for noe rolige dager akkurat nå, og da er èn som kommer hjem med et trosteegg, eller små barnehender som krøller løvetann i badekaret balsam for sjelen, èn er ute å kjører moped med venner og èn har endelig tid for rydde rommet. Pavlovaen ble pyntet den 18. og restene av pølsene ble brukt som middag. En dag for sjelen.
 

I siste liten..

fire generasjoner mor og døtre 17. mai i fjor

I siste liten skal jeg bruke dagen i dag på å sjekke bunader, dressbukser, strømpebuksebeholdning, stryke flagg, kjøpe inn trompeter, krem og bær, gnagsårplaster, se om man finner paraplyer til hele bølingen sånn i tilfelle og vaske opp igjen skjorter osv... masse forberedelser for èn dag... men vi gleder oss! Vi har vært på hytta til å går ettermiddag og jeg henger litt etter i år, men er nesten skråsikker på at det meste av klærne passer. Høna er jo russ i år så hennes 17.mai-stas er klar, sekstenåringen skal kjøre moped med gutta denne dagen men jeg håper han kan ha dress uansett. Smågutta skal ha bunad, jeg derimot er i tvil... trang bunad eller kjole med jakke over?



Meg og mannen!

Vi gleder oss, eller JEG gleder meg...og jeg prøver å smitte denne gleden over på alle i huset. Jeg er opptatt av å gå med flagget høyt hevet, smile og være glad på denne dagen, rope "Hurra!!", gå i tog og ønske alle "gratulerer med dagen".. jeg syns rett og slett det er en viktig dag. Vi skal feire at vi bor i Norge, har en nasjonaldag, har ytringsfrihet, demokrati og mulighet til å bestemme mye selv.
Smågutta gleder seg vilt, til å blåse i trompet og gå i tog. De skal spise hundre is og kose seg.

Russe-høna gleder seg mest til natten før, mens sekstenåringen bedyrer at han er likeglad med hele greia ... jeg tror ikke det...jeg tror innerst inne at han gleder seg bittelitt. Han har vært en entusiast tidligere og jeg tror at innerst inne i de tykke lagene med hårvoks bor det en hurra-gutt som gleder seg til å kjøre rundt i dress på moped i morgen. Håper så inderlig det blir en regnfri dag!

Syttenåringen og kjæresten skal også være med familien i morgen, jeg håper og tror innerst inne at de i ørlitt begeistring kaster seg inn i barnehagetoget til småtrompetene.

Hva slags planer har du for morgendagen? hva slags festklær skal du bruke?

Om å være mange mennesker under samme tak

En ettermiddag hos oss kan framstå slik: Vi skuffer unna dagens post fra stekeovnen for å få satt på potetene, mens mannen hysjer på barna, de eldste maser om det snart ikke blir mat og maten er gjerne ferdigkjøpt fiskepinner fra fiskedisken på kiwi. Vi er mange mennesker på normal plass, mye styr og mange jern i ilden, men vi liker det. Det er lite som minner om harmoni når alle er hjemme og alle har sitt å fortelle eller vise frem.

Men Harmoni sier jeg.. det er mange måter å føle harmoni på. For meg er kanskje lettere kaos et synonymt ord med harmoni.. snarere enn ryddig og rolig.

Vi har til sammen seks barn og er to voksne. Fire av barna er fra femten år og oppover, den eldste bor ikke hjemme, så for så vidt har vi tre tenåringer og to små, de to minste er under sju og står for det meste av det vi kaller rot og bråk. 

 

Mange mennesker skaper både liv og røre og de største krever nok mest tilrettelegging og mer det at de blir sett og hørt, enn at de praktisk trenger hjelp til alt. De små krever mye oppfølging og  jeg må nok prioritere bort noe, for å skape noe annet. Jeg kjenner innimellom på at jeg har lyst til å gjøre andre ting, som f eks male et skap, trekke om en stol, og at det er noe jeg savner eller skulle gjort mer av, men jeg kjeder meg aldri. Det er det jeg er mest glad for av alt. Her er aldri et rolig minutt men heller aldri kjedelig.

Akkurat nå sitter det to små karer i badekaret og spruter såpe og vann ALLOVER, tar ut siste energi for i kveld, vi skal spise wrap med avokado, kylling og salat til kvelds ..nam.. og deretter er det sengetid med lesing og så skal jeg rydde opp det aller værste fra i dag og strikke litt og se på tv.

Grunnen til at jeg skriver litt om det å være mange er at jeg stadig hører mange fordommer mot storfamilien. Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi klarer å gi hvert barn nok oppmerksomhet, og jeg hører at "det er synd på de barna som må dele med mange søsken". Jeg er uenig. Jeg opplever at alle barna har alt det materielle de trenger, både av klær, utstyr og leker. De får opplevelser og de får oppmerksomhet om hverandre siden vi er mange, de store kan gi litt til de små og vi voksne har gitt dem det de trenger ettersom de har vokst. Jeg ser at barna lærer mye av å være med å ta vare på hverandre, ta hensyn, være tilstede, alltid ha noen de kan snakke med. For ikke å snakke om hvor mye vi kan lære av hverandre. Trenger jeg hjelp til noe innenfor data snakker jeg med sekstenåringen, trenger vi hjelp til en av bilene, skifte dekk eller annet teknisk innenfor motor så snakker vi med syttenåringen eller nittenåringen, og attenåringen er god å ha til å henge opp klesvask, lage middag, passe småbarna eller andre hus-sysler.

En annen fordom er at storfamilier har det rotete, skittent og at alt er kaos. Dette stemmer ikke. Hos oss kan det nok innimellom være både skittent og rotete, men ikke mer enn i et annet hus, jeg liker at det råder litt kaos, heller kaos enn kontrollfrik, men det er ikke sånn at det blir helseskadelig. Det er ikke sånn at storfamilien kan identifiseres med at det ligger søppel rundt veggene og at hagemøblene står ødelagte utover hele hagen, det er ikke en flom av klær på gulvene, leker strødd eller mat slagget nedover skapdørene. Det er jo heller ikke skinnende stuebord uten fingermerker eller det nyeste innenfor design altså.

Noen vil også påstå at medlemmene av en storfamilie er arbeidssky og lite smarte, men jeg har både høyskoleutdanning, videreutdanning og mange kurs bak meg. Jeg har mange års arbeidserfaring som sykepleier og har også jobbet innenfor barnevernet. Jeg er medlem av en frivillig organisasjon og jobber kontinuerlig for å skape gode holdninger rundt meg. Jeg står opp seks hver eneste dag og legger meg aldri før 23.00 og imellom der skjer det masse!

-og sist men ikke minst vi er ingen religiøs sekt! Noen vil også kunne hevde at vi må være en del av et eller annet spesielt trossamfunn. Nei, kort og godt har vi bare rom for mange, og hadde det vært opp til bare meg så hadde vi kanskje vært fler. Storfamilien i dag har kommet tilbake for å bli, med mine, dine og våre barn er dette en del av hverdagen. Hurra for storfamilien!!!

Hvordan vise ungdommen at du bryr deg?

Når du har fått ungdommer er det ikke bare å kaste seg over dem og spontant gi dem en klem eller kysse dem på kinnet som er tingen for å vise dem kjærlighet. Du tar dem ikke på fanget lenger og synger en sang for dem, ikke leser du på senga lenger heller. Du tar dem ikke i armkroken å ser på barne-tv med dem... men det er ikke langt unna.

Du kan fortsatt få en klem, men du kan jo spørre først. Noen ganger får du nei! -og er de ikke mottagelig for klemming så kan du sette deg ved kjøkkenbordet å snakke med dem, lese en notis fra avisen til dem, diskutere litt, slenge seg i sofaen å se på tv med dem, lage en god middag for å samle alle, kjøpe en ny ansiktskrem til dem, eller en ny t-skjorte. Du kan kjøre og hente, bruke tiden i bilen til å snakke med dem,  benytte sjansen til å bli kjent med vennene deres, sende en sms og høre hvordan det går og vise at man bryr seg.

Det ligger mye kjærlighet i god omsorg, noe vi mammaer er gode på. Samtidig som man er litt oppriktig interessert i hva som opptar dem, hva som skjer rundt dem, spør og graver litt men ikke for mye...

Hvordan vise ungdommene dine at de fortsatt er de dyrebareste skatter på jord er ikke alltid like lett, men det går an!!! HVA GJØR DU FOR UNGDOMMENE DINE?

Jeg- en erotisk kvinne?

bildene er hentet herfra

Den hverdagslige praktiske kvinnen, det er meg. Midt mellom handleposer fra Kiwi og europris har du meg. Med hverdagslig hårsveis, en ytterjakke fra Didrikson, Ilse Jacobsen støvler og en stor rød kassebil, en flokk med unger og muffinsmage. DET er meg!

Hvor er den erotiske kvinnen tatt veien? med litt ettersittende tøy, med litt utringet topp, med litt farge i håret og smykker som raslet da jeg beveget meg?
Hun har trynet på hodet ned i Kiwiposen og blitt med inn i den praktiske posesamleren i benken. Der sitter hun, meget misfornøyd med å ikke bli tatt frem igjen.

Jeg savner henne. Følelsen av å føle seg fin, sofistikert, damete og fjong. Jeg savner å se meg selv i speilet og tenke at jeg er ok. Uten å føle at jeg ser sliten ut, trøtt, kjedelig hårsveis.., etc
Jeg har nye sko med litt hæl, hverdagssko, de står på vaskerommet-klar til bruk.. hva går jeg i? møkkete røde joggesko! Jeg har en marimekko-blå-kåpe, den er kjempekul, hva går jeg i? i en mørkeblå allværsjakke fra Didrikson.

Tenk å finne igjen denne kvinnen?!! hvordan skal jeg gjøre det? jeg trenger inspirasjon og tid! Jeg trenger alenetid uten å måtte bruke den på klesvask, jeg trenger en tur på butikken uten at det er Kiwi som får førsteprioritet, og jeg trenger penger som jeg kan bruke på meg selv, uten å tenke at jeg burde kjøpt ny overtrekks-dress til minsten i stedet.

Jeg ønsker å komme tilbake til å bli en modig, moden, fin, kvinne, en som har respekt for seg selv, en som bruker litt mer tid på utseende sitt, og som er fornøyd med seg selv. Ønsk meg lykke til!

Så høyt elsker man...

 

Barna er den største motoren i livet mitt. Det ligger mye kraft i det å elske så mye. Derfor har jeg nå sittet hver kveld hele uka og "brodert" bokstaver på russebuksa til høna. Hver eneste bokstav måtte til slutt festes med nål og tråd, pent sydd på alle kanter for at det skulle sitte. Jeg har sår på hver eneste fingertupp og hull i langfingeren siden bokstavene var beinharde å få nåla igjennom. Riktignok festet hun den ene bokstaven selv men ettersom både kundekveld og pakking til Landstreff kom i første rekke så ble det "mammajobb" til kvelds. Men hva gjør man ikke da....

Snart førti år og litt i krise?

Snart 40, førr, førti... og 100% uforberedt!!

Det er et faktum, jeg er snart førti! Noen kaller dette for krisealderen. Det er visst etter fylte førti det treffer inn. Jeg tror jeg er litt der! Det er mye verre for meg å fylle førti enn tredve kjenner jeg. Tredvetallet rundet jeg med blodet brusende i årene, jeg rundet med en heidundrandes fest, jeg var midt i mitt livs forelskelse og følte meg ung og jublende - full av muligheter. Jeg kjenner at jeg fyller førti om et halvt år med et litt annet utgangspunkt.
Jeg er skikkelig sånn "herregud, jeg er midt i livet og hva har jeg egenligt oppnådd?",
 "hva er min stil?", "hvordan er det egentlig jeg ser ut?"

Mote - jeg har ennå ikke blitt kraftfull, modig, fortryllende eller mystisk. Jeg syns selv jeg mangler særpreg. Jeg kjenner at jeg er moden for å ha ett visst stempel... Hva med en litt powerfull hårsveis!!

Hårsveis?? farge håret? skal jeg lysne det for å skjule de små grå som har kommet det siste året? og hva med garderoben min? når skal jeg sy kjoler i marimekkomønster, gå med gule knestrømper og blå hårbånd?  når skal jeg strikke meg verdens mest fargerike strikkejakke som jeg kan bruke hver dag?

Trening? Jeg burde løpt, jeg burde løpt flere kilometer om dagen.. Jeg burde styrket rygg, mage og holdninger!

Hva med Barn? Er jeg virkelig ferdig? skal jeg aldri ha flere? nei, det skal jeg ikke. Jeg hadde satt grensa på førti, hadde jeg ikke fått flere små til da så skulle jeg ikke ha flere. Punktum.

Karriere? Jeg er midt i en søkerprosess om dagen.. jeg kjenner jeg er lysten på å utvikle meg mer som fagperson. Men ingen har ringt ennå- ikke ett intervju har jeg nådd til.. må jeg allikevel tilbake til gulvet som sykepleier igjen?

Interesser og hobby? Jeg ommøblerer og maler, jeg syr og skriver litt, hobbyer jeg kommer til å ha hele livet, som jeg kan utvikle eller tone ned, ettersom energi og lyst. Men jeg finner ikke helt mitt bord...hva er typisk meg?

Reise? Jeg har aldri vært spesielt reiselysten- burde jeg blitt det kanskje? utforske verden litt mer?

MATVANER? Jeg er ikke særlig eksotisk i matveien... pannekaker og kjøttkaker er liksom helt greit ..........

Familie? Jeg drømmer stadig om store familieselskaper, om langbord og gryter med lapskaus, på verandaen under hagelykter på mørke høstkvelder... om at familien skal møtes flere ganger i uka og ha store middagskalaser i hop.

Det er snart på tide å sette inn støtet?!

Jeg vil så mye og har store ambisjoner..når skal de settes ut i livet?

Har du vært der? kjenner du deg igjen?

Når livet serverer sitroner- lag limonade av dem, er det noen som sier.. ja ja tenker jeg.. så får jeg prøve det da!

Vårdager

Tre par støvler MED GRUS står plantet rett innenfor verandadøra, to tørk med klær står klare til å ryddes ned og bort, byggeklossene fra i dag tidlig ligger strødd. Vi har latt alt stå og er ute i sola.

 

 

 

Påskeferie

Fine påskedager på hytta! Her ser du vannet nedenfor hytta og her har det gått folk og dyr hele påsken på ski, Været er upåklagelig, vi har kost oss. Vi har hatt besøk av tante og spilt spill, påskeharen hoppet forbi, og vi fant egg med masse godteri

 

Vi dro hjem i går for å dusje og evnt handle litt i dag, vi må få hjem en gutt fra TG ( -dataparty i vikingskipet) så er planen å kanskje reise opp igjen og være til mandag! herlige dager!

Dødens venteværelse

Dette innlegget jeg nå skriver, håper jeg at jeg aldri skal ha bruk for... jeg skriver jeg for å motivere andre til å gjøre det samme. Jeg har jobbet i helsevesenet i femten år. Jeg har jobbet som sykepleier og sett mange triste mennesker. Jeg har sett hva det vil si å bli handlingslammet og være avhengig av mennesker rundt deg, jeg har sett hva det vil si at andre bestemmer over din hverdag.

Jeg vil derfor oppfordre alle til å lage en liste over ting som er viktig for deg i hverdagen, slik at hvis du èn dag blir hjelpeløs og avhengig av andre mennesker for å få oppfylt dine daglige behov så er det en forutsetning at andre mennesker vet noe om hva som er viktig for deg.

Dette er rett og slett en liste til mine pårørende hvis jeg EN dag er så uheldig at jeg blir liggende uten noen form for å kunne fortelle hva jeg ønsker. En liste jeg mener alle og enhver bør lage seg og legge et sted hvor noen finner den. Det er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv og din verdighet.

Jeg skriver den her for å oppfordre alle til å gjøre det samme og på den måten gjøre samfunnet oppmerksomme på hva som er viktig for oss når vi ikke lenger har en stemme. Hvor mange bor det ikke på sykehjem i dag som blir "mishandlet" på denne måten? Små ting vi kan gjøre noe med.

1. Klipp for guds skyld av alle merkelapper som klør i nakken, som stikker i bukselinningen eller som kiler hele dagen uten at jeg får klødd meg eller flyttet på meg eller sakt fra om at dette er plagsomt.

2. Kle meg i klær jeg vanligvis bruker, heng bilder av meg på klesskapet slik jeg har pleid å fremstå, fortell de som skal hjelpe meg om hvordan jeg har pleid å sminke meg, hatt håret mitt, kledd meg. Hvis du finner meg og jeg sitter med buksa utenpå genseren og dratt opp under armene så valkene tyter så vær så snill å ordne på meg. Jeg trives ikke!! Jeg vil av den grunn være sur, sint og lite samarbeidsvillig. Til og med ikke spise! Ha for guds skyld på meg BH hver dag og ikke putt grå joggebukser i skapene mine. Jeg vil heller ikke ha bestemortruser om jeg ikke må.

3. Ikke send meg til en av "husets" frisører. Ta meg heller med til noen som har pleid å klippe meg.
 Jeg glemmer aldri den søte lille damen jeg skulle se til på den faste nattevaktsrunden, som lå i sengen sin og som plutselig hadde fått gulerotfarget krøllete hår. Jeg kjente henne ikke igjen!!! Den søte damen som pleide å ha grått, stritt hår. Hun var ugjenkjennelig og lite pen stakkars!

4.Ta meg med ut så jeg kan få kjenne solskinn i fjeset mitt, om det så rusker og regner også. Jeg vil kjenne regnet, årstidene!! vinteren!!  høre fuglene synge, kjenne lukten av høst! Er det noe rart flere av landets gamle ikke kan fortelle hvilken årstid det er? De er jo ikke ute!

5. Jeg vil se ut!! Parker meg ved vinduet så jeg kan se ut. Er det en barnehage i nærheten så vil jeg ha rom så jeg kan se ut og følge med på barna som leker. Barn er viktig for meg.

6. Ta bilder av noe kjent og kjært, utsikten fra kjøkkenvinduet mitt (her har jeg stått mye og kikket ut med en kaffekopp ..tenkt og fundert..) fra stua mi, av barna mine,...forstørr dem på lerret og monter på veggene mine, og i taket!!! Hvis jeg blir liggende på ryggen i timesvis og bare se i taket vil jeg ha noe å se på. ET bilde!!! skift det innimellom.

7. Fyll rommet mitt med avskårne blomster, en gang i uka, tenn lys for meg, duftlys, og ha på radioen. Jeg vil gjerne våkne til "morgenklubben" hver dag! Jeg vil høre på musikk om natten! Innred rommet mitt så jeg trives.. Jeg vil se barn, ta med dere barna til meg, la dem tegne og heng det på veggen min, la dem sitte på dyna mi å spise godteri og grise litt, synge litt.... da kjenner jeg at jeg lever.

8. snakk med meg.... fortell meg om livet, om det som skjer, om stress og mas, om hverdagene!!! La meg få høre om ungdommene som er opptatt av kjærligheten og livet, om barna som gleder seg til jul, om de voksne og deres forventninger, de gamle om deres ønsker for hverdagen.

9. La meg få ett glass hvitvin eller to innimellom. La meg få suse litt en gang i blant.

10. La meg oppleve mye, jeg vil være sliten om kvelden slik at jeg sovner. ikke overmedisiner meg, bare det aller nødvendigste. Blir jeg liggende uten livskvalitet så ikke gi meg livsforlengende behandling. For guds skyld, ikke la meg bli liggende i stillhet!

Gjorde du deg noen tanker?

Å skryte uhemmet av seg selv

Jeg er blid, positiv, utadvendt, har lett for å komme i kontakt med andre mennesker, jeg har pågangsmot, stå-på-holdning og er lærevillig. Jeg ønsker å utvikle meg selv som fagperson. Jeg er utdannet ...osv osv.. Egentlig elsker jeg jo å være på jobbintervjuer for da kan jeg snakke om meg selv i minuttvis!

Jeg har brukt de siste ukene på å skryte av meg selv...uhemmet..

Jeg er i jobbsøkerprosess! Jeg vet at  nå begynner en ny periode av livet mitt, jeg vet at den søknaden jeg sender kan forandre livet mitt. Hvor vil jeg? hva søker jeg på? hva slags kvaliteter har jeg egentlig? Å selge seg selv er vanskelig og etter mange år i min egen boble tviler jeg litt på at jeg kan noe som helst. Samtidig så er det noe med å sette seg ned for å sette ord på sine egne kvaliteter. Man blir litt oppmerksom på seg selv og klapper seg selv litt på skulderen. "Oj, har jeg så mange kvaliteter? JA det har jeg jo"

Jeg har snart søkt femten forskjellige jobber de siste ukene, jobber jeg virkelig vil ha, jeg setter meg inn i hver enkelt, tenker meg en fremtid der, hva slags kollegaer vil jeg få? hva blir mine arbeidsoppgaver? Hva kan jeg?

Jeg skriver CV på CV, på visma enterprice, jobbsøk Norge..legger inn på nytt og på nytt. Jeg har skrevet CV sikkert fire ganger på en uke nå. Jeg lister opp hva jeg kan, kurs, utdanninger, yrkeserfaring, egenskaper.. jeg er snart ruset på meg selv! Jeg har reflektert så mye over meg selv de siste ukene at i dag skal jeg ut i solen, gå meg en lang tur og kjenne på mitt nye jeg.

Flere i jobbsøkerprosess? hva jobber du med?

Det er bedre med skitt i krokene enn et rent helvete

Vi får besøk i dag. Jeg står opp og leter febrilsk med blikket over den fulle oppvaskbenken, sola som allerede sveiper over gulvet og viser meg alle bikkjehårene som ligger der, barna som allerede er i gang med å tømme klosser utover gulvet, klesvasken som står på to tørk midt i stua, sofaputene som ligger strødd på gulvet. Jeg leter ett punkt å hvile øynene på som jeg ikke trenger å gjøre noe med før besøket kommer.

 

Jeg vet at et ryddig hus vil innebærer ordre, støvsuging, klirring av kopper og kar, jeg kommer til å mase og være sur på alle som er i veien og alt jeg tråkker i, jeg vet at jeg kommer til å ha nærmest panikk...før klokken ti på en søndag morgen...

Jeg vet også at besøket vil være her noen koselige timer og så vil det se likedan ut.
Er det verdt det? At det liksom skal se så presentabelt ut akkurat idet besøket trår over dørstokken?

Er det verdt timer med kjefting og smelling, rydding og mas?

NEI, det er det virkelig ikke! Jeg lar det være, jeg baker heller rundstykker og lager vaffelrøre, kan hende jeg får på barna utedresser og lar dem være ute en time så kan jeg røske det aller værste og deretter får det stå til. Det er som regel slik det blir.

Jeg tenker med grøss og gru på de hjemmene hvor alt er striglet, hva skal til for å holde det vedlike? Hvor leker barna egentlig? Gjør de husarbeid hver time hele døgnet? Er mor en Gestapo? Hvordan får de det til?

kul konebil

 Jeg ønsker meg en kul konebil. En liten svart, koksgrå golf eller vertfall en svart en...

Jeg kjører rød stor bil, av typen kassebil med mange seter. Den er litt rustete her og der, ellers i godt hold. Jeg har det siste året skiftet ut alt fra registerreim og eksosanlegg til vannpumpe, bremsesaker og annet dill dall. Det har vært noe til enhver tid nå i det siste og nå kan det ikke være mer å skifte ut snart. Derfor burde jeg absolutt ha beholdt den. Jeg burde kjøre den nå i noen år til. Men jeg kjenner at jeg er liksom litt lei.. den store bilen som er vanskeligere å parkere fordi den er stor, som er så lett synlig overalt.. "Ja der er hun liksom".. Jeg kjører mer og mer alene og bruker den mer og mer i jobbsammenheng.

Den har vært så god å ha, jeg har fått med meg alle og enda fler, det har vært plass til venner og vi har samkjørt i bilen min, jeg har kunnet stoppet bilen for å smette baki bare for å ordne på en av barna, vi har kjørt trygt og sittet høyt oppe med oversikt. Vi har elsket den røde kassebilen..

Nå er det meget sjeldent jeg har med meg sju stk på èn gang og nå bruker vi helt andre typer barneseter. Det rekker langt med en stasjonsvogn. Vi har med oss ski og kjelker, men aldri vogn lenger, og vertfall ikke både tvillingvogner og sykler. Det er sjeldent jeg trenger så stor bil om dagen. MEN Jeg er jo så glad i den også da!!

og hva om jeg finner en ny, og kjøper katta i sekken, en som trenger nytt av alt.. samme runde om igjen.. det har jeg ikke råd til...ikke tid til heller.. det koster mye tid å stå uten bil dag etter dag!

Hva slags bil kjører du? Er den praktisk?

Herlig vår i lufta!

Ønsker deg en fin torsdag!

Skrik det ut og stikk hodet i sanden

Jeg er så lei, av å måtte skrike ut alt jeg skal ha sagt. Det ender nesten hver dag at jeg tar meg selv i å skrike, ikke fordi jeg er sint, men fordi jeg prøver å nå frem gjennom de andre desibelene som runger i huset. En beskjed til den som er på tur opp trappen, et hade til den som stikker ut døra, til smågutta som huserer i stua om at det er mat,... hva om jeg lærte meg å holde igjen? Da er det vertfall èn mindre som skriker noe...Jeg kan jo ikke fordre at barna er stille når ingen av oss store klarer det.. Det er rett og slett en familiesvakhet! Vi bråker!!! Vi er høylytte trompeter alle sammen. Derav navnet Trompetene.

Vi er en skrikende familie... hva gjør man med slikt? Jeg beundrer alle som lever i harmoni.. som går stille i dørene, som har ryddige hus, som klarer å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen i et rolig tempo uten lyd, som kan se på tv uten lyd.. enkelte familier jeg kjenner er sånne rolige mennesker. Dynamikken dem imellom er lav, stille... mens vi? HAH... vi dundrer, smeller, roper og lager lyd uansett hva vi skal gjøre.. Jeg kjenner at jeg har gitt litt opp!

Det hele toppet seg da nabokona var ute å solgte fastelavensris og sto ute på trappa akkurat da jeg skrek som værst... I vill frustrasjon ropte jeg det høyeste, mest skingrende jeg kunne på datteren min for at hun skulle komme ned fra 2.etg og samtidig ropte jeg ganske høyt til de to minste også, for de holdt på å åpne utgangsdøren og skulle til å løpe ut med bare en sko... vi skulle nemlig på butikken, jeg var LITT gira for å i det hele tatt komme oss avgårde
...........og der midt i døra står sanitetskvinnen med fastelavensriset sitt.... "goddag goddag" med sitt koselige vesen....og jeg nesten skriker "god dag frue" tilbake.. før hjernen min virkelig har oppfattet at dette er ikke ett eller annet barn som prøver å stikke av uten klær... hun måtte tro jeg var spik spenna gæærn ...

Det verste er at denne kvinnen har ikke egne barn så hun har overhodet ingen referanser til hva det vil si å være mamma! -og det at hun er medlem av saniteten her i en bitte liten bygd gjør at jeg er nesten sikker på at vi var et hett tema på neste sanitetsmøte!!

isj... huff!!!

Vinterferie

Hos oss er vi nå midt i vinterferien og den har vært innholdsrik og fin:) Vi har brukt tiden vår godt, vært mye ute og fått med oss en del VM. Vi har besøkt Hunderfossen vinterpark med tilhørende tur på M-butikken i etterkant. Det var stor stas for tre herlige gutter. Det ble sent på kveld før vi var hjemme igjen og tilhørende morgen sov de til kvart over åtte! Det er ny rekord og jeg har ikke sovet så lenge på det jeg vet!

 Her ute på vannet ett sted står mannen å pilker, mens gutta lager akebakke!

Vi dro på hytta for ett døgn. En tur hjem igjen av praktiske grunner, og i morgen etter å ha feiret vennebursdag og sett herrestafetten reiser vi opp igjen. (det er en times kjøring så det tillater oss å kjøre litt frem og tilbake)

Jeg koser meg sånn på hytta- slapper virkelig av, leser, er litt ute, er litt inne, spiser litt mat, en pulverkaffe og leser litt til. Smågutta leker med leker de ikke har lekt med på en stund, og jeg kjenner at livet er blitt ett hakk herligere. Begge gutta kler seg selv fra topp til tå, løper ut og kan være ute i noen øyeblikk før jeg er nødt til å haste etter, de er flinkere til å holde seg innenfor område og jeg rekker både å ha på klær og summe meg før jeg må løpe etter. Ungdommene hjemme har fått lov til å være alene. Med kjærest-besøk og vennebesøk har de funnet "roen" og jeg er tryggere nå enn for et halvt år siden på at de ikke skal "stelle i stand" fest mens mor er borte.  Les gjerne dette innlegget hvis du lurer på hva jeg mener med det. Med pizza i fryseren og tv`n for seg selv har de kost seg og hatt fine dager.

 

Hytta byr på stemning, med stearinlys på kveldene og snølykter ute for å finne veien til utedoen utpå natta. Vi er tilbudt å kunne få lagt inn strøm, men har foreløpig takket nei. Vi tar på ullsokker og bruker masse tid på å bygge lego, spille spill, lese bøker og høre på radioen.  Hytte er hytte!

 

Hva er hytte for deg?