17. mai ble en travel dag!

 

 

17. mai kom og gikk, det ble en travel dag.

Vi startet tidlig med forholdsvis god tid på morgenen, vi fikk på bunader, dresser og russebukse, og kom oss til barnetoget i god tid. Det blåste og regnet vannrett denne dagen og vi måtte på med ullundertøy og regncaper, men med flagget i hånda og humøret på topp var vi ved godt mot. De små koste seg veldig i barnetoget, og etterpå samlet vi oss alle hos mormor for en rask pølse og is før vi måtte komme oss videre til russetoget.

Etter russetoget var det barneskolen som sto for tur og her ble det litt tid til å snakke med kjente, kjøpe seg en kaffe, en is og en liten pust i bakken. Barnetog ble det her også.

Etter å ha vært hjemme med et par ungdommer, levert en russ og funnet en mer ledig stil med kjole i stedet for bunad, og skjorter til smågutta, fant vi roen hos svigermor og svigerfar. Der spiste vi taco og dessert.

Dagen ble nesten litt for travel, det ble litt for mange stoppesteder og jeg satser på en roligere dag neste år. Jeg kjenner at jeg skulle gjerne rukket å vært innom både begge bestemødrene mine, sittet litt nedpå og rukket en prat med onkler og brødre, svigerinner og små tantejenter. I stedet ble det å reise fra A til Å i et forrykende tempo for at alle skulle få sin del. Slik er det og slik blir det vel noe år til fremover.

Jeg fikk tatt et par bilder i forbifarten ellers må dagen memoreres fra hvert enkelt hode.  På kvelden var det trøtte små gutteføtter som sovnet godt og mor måtte ut å kjøre russ for så å hente dem til natten igjen. Det var siste innspurt for russetiden og jeg kan med god samvittighet si at jeg har tatt min del.
Denne mammaen er sliten etter et par hektiske uker i mai, og har behov for noe rolige dager akkurat nå, og da er èn som kommer hjem med et trosteegg, eller små barnehender som krøller løvetann i badekaret balsam for sjelen, èn er ute å kjører moped med venner og èn har endelig tid for rydde rommet. Pavlovaen ble pyntet den 18. og restene av pølsene ble brukt som middag. En dag for sjelen.
 

I siste liten..

fire generasjoner mor og døtre 17. mai i fjor

I siste liten skal jeg bruke dagen i dag på å sjekke bunader, dressbukser, strømpebuksebeholdning, stryke flagg, kjøpe inn trompeter, krem og bær, gnagsårplaster, se om man finner paraplyer til hele bølingen sånn i tilfelle og vaske opp igjen skjorter osv... masse forberedelser for èn dag... men vi gleder oss! Vi har vært på hytta til å går ettermiddag og jeg henger litt etter i år, men er nesten skråsikker på at det meste av klærne passer. Høna er jo russ i år så hennes 17.mai-stas er klar, sekstenåringen skal kjøre moped med gutta denne dagen men jeg håper han kan ha dress uansett. Smågutta skal ha bunad, jeg derimot er i tvil... trang bunad eller kjole med jakke over?



Meg og mannen!

Vi gleder oss, eller JEG gleder meg...og jeg prøver å smitte denne gleden over på alle i huset. Jeg er opptatt av å gå med flagget høyt hevet, smile og være glad på denne dagen, rope "Hurra!!", gå i tog og ønske alle "gratulerer med dagen".. jeg syns rett og slett det er en viktig dag. Vi skal feire at vi bor i Norge, har en nasjonaldag, har ytringsfrihet, demokrati og mulighet til å bestemme mye selv.
Smågutta gleder seg vilt, til å blåse i trompet og gå i tog. De skal spise hundre is og kose seg.

Russe-høna gleder seg mest til natten før, mens sekstenåringen bedyrer at han er likeglad med hele greia ... jeg tror ikke det...jeg tror innerst inne at han gleder seg bittelitt. Han har vært en entusiast tidligere og jeg tror at innerst inne i de tykke lagene med hårvoks bor det en hurra-gutt som gleder seg til å kjøre rundt i dress på moped i morgen. Håper så inderlig det blir en regnfri dag!

Syttenåringen og kjæresten skal også være med familien i morgen, jeg håper og tror innerst inne at de i ørlitt begeistring kaster seg inn i barnehagetoget til småtrompetene.

Hva slags planer har du for morgendagen? hva slags festklær skal du bruke?

Om å være mange mennesker under samme tak

En ettermiddag hos oss kan framstå slik: Vi skuffer unna dagens post fra stekeovnen for å få satt på potetene, mens mannen hysjer på barna, de eldste maser om det snart ikke blir mat og maten er gjerne ferdigkjøpt fiskepinner fra fiskedisken på kiwi. Vi er mange mennesker på normal plass, mye styr og mange jern i ilden, men vi liker det. Det er lite som minner om harmoni når alle er hjemme og alle har sitt å fortelle eller vise frem.

Men Harmoni sier jeg.. det er mange måter å føle harmoni på. For meg er kanskje lettere kaos et synonymt ord med harmoni.. snarere enn ryddig og rolig.

Vi har til sammen seks barn og er to voksne. Fire av barna er fra femten år og oppover, den eldste bor ikke hjemme, så for så vidt har vi tre tenåringer og to små, de to minste er under sju og står for det meste av det vi kaller rot og bråk. 

 

Mange mennesker skaper både liv og røre og de største krever nok mest tilrettelegging og mer det at de blir sett og hørt, enn at de praktisk trenger hjelp til alt. De små krever mye oppfølging og  jeg må nok prioritere bort noe, for å skape noe annet. Jeg kjenner innimellom på at jeg har lyst til å gjøre andre ting, som f eks male et skap, trekke om en stol, og at det er noe jeg savner eller skulle gjort mer av, men jeg kjeder meg aldri. Det er det jeg er mest glad for av alt. Her er aldri et rolig minutt men heller aldri kjedelig.

Akkurat nå sitter det to små karer i badekaret og spruter såpe og vann ALLOVER, tar ut siste energi for i kveld, vi skal spise wrap med avokado, kylling og salat til kvelds ..nam.. og deretter er det sengetid med lesing og så skal jeg rydde opp det aller værste fra i dag og strikke litt og se på tv.

Grunnen til at jeg skriver litt om det å være mange er at jeg stadig hører mange fordommer mot storfamilien. Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi klarer å gi hvert barn nok oppmerksomhet, og jeg hører at "det er synd på de barna som må dele med mange søsken". Jeg er uenig. Jeg opplever at alle barna har alt det materielle de trenger, både av klær, utstyr og leker. De får opplevelser og de får oppmerksomhet om hverandre siden vi er mange, de store kan gi litt til de små og vi voksne har gitt dem det de trenger ettersom de har vokst. Jeg ser at barna lærer mye av å være med å ta vare på hverandre, ta hensyn, være tilstede, alltid ha noen de kan snakke med. For ikke å snakke om hvor mye vi kan lære av hverandre. Trenger jeg hjelp til noe innenfor data snakker jeg med sekstenåringen, trenger vi hjelp til en av bilene, skifte dekk eller annet teknisk innenfor motor så snakker vi med syttenåringen eller nittenåringen, og attenåringen er god å ha til å henge opp klesvask, lage middag, passe småbarna eller andre hus-sysler.

En annen fordom er at storfamilier har det rotete, skittent og at alt er kaos. Dette stemmer ikke. Hos oss kan det nok innimellom være både skittent og rotete, men ikke mer enn i et annet hus, jeg liker at det råder litt kaos, heller kaos enn kontrollfrik, men det er ikke sånn at det blir helseskadelig. Det er ikke sånn at storfamilien kan identifiseres med at det ligger søppel rundt veggene og at hagemøblene står ødelagte utover hele hagen, det er ikke en flom av klær på gulvene, leker strødd eller mat slagget nedover skapdørene. Det er jo heller ikke skinnende stuebord uten fingermerker eller det nyeste innenfor design altså.

Noen vil også påstå at medlemmene av en storfamilie er arbeidssky og lite smarte, men jeg har både høyskoleutdanning, videreutdanning og mange kurs bak meg. Jeg har mange års arbeidserfaring som sykepleier og har også jobbet innenfor barnevernet. Jeg er medlem av en frivillig organisasjon og jobber kontinuerlig for å skape gode holdninger rundt meg. Jeg står opp seks hver eneste dag og legger meg aldri før 23.00 og imellom der skjer det masse!

-og sist men ikke minst vi er ingen religiøs sekt! Noen vil også kunne hevde at vi må være en del av et eller annet spesielt trossamfunn. Nei, kort og godt har vi bare rom for mange, og hadde det vært opp til bare meg så hadde vi kanskje vært fler. Storfamilien i dag har kommet tilbake for å bli, med mine, dine og våre barn er dette en del av hverdagen. Hurra for storfamilien!!!

Hvordan vise ungdommen at du bryr deg?

Når du har fått ungdommer er det ikke bare å kaste seg over dem og spontant gi dem en klem eller kysse dem på kinnet som er tingen for å vise dem kjærlighet. Du tar dem ikke på fanget lenger og synger en sang for dem, ikke leser du på senga lenger heller. Du tar dem ikke i armkroken å ser på barne-tv med dem... men det er ikke langt unna.

Du kan fortsatt få en klem, men du kan jo spørre først. Noen ganger får du nei! -og er de ikke mottagelig for klemming så kan du sette deg ved kjøkkenbordet å snakke med dem, lese en notis fra avisen til dem, diskutere litt, slenge seg i sofaen å se på tv med dem, lage en god middag for å samle alle, kjøpe en ny ansiktskrem til dem, eller en ny t-skjorte. Du kan kjøre og hente, bruke tiden i bilen til å snakke med dem,  benytte sjansen til å bli kjent med vennene deres, sende en sms og høre hvordan det går og vise at man bryr seg.

Det ligger mye kjærlighet i god omsorg, noe vi mammaer er gode på. Samtidig som man er litt oppriktig interessert i hva som opptar dem, hva som skjer rundt dem, spør og graver litt men ikke for mye...

Hvordan vise ungdommene dine at de fortsatt er de dyrebareste skatter på jord er ikke alltid like lett, men det går an!!! HVA GJØR DU FOR UNGDOMMENE DINE?

Jeg- en erotisk kvinne?

bildene er hentet herfra

Den hverdagslige praktiske kvinnen, det er meg. Midt mellom handleposer fra Kiwi og europris har du meg. Med hverdagslig hårsveis, en ytterjakke fra Didrikson, Ilse Jacobsen støvler og en stor rød kassebil, en flokk med unger og muffinsmage. DET er meg!

Hvor er den erotiske kvinnen tatt veien? med litt ettersittende tøy, med litt utringet topp, med litt farge i håret og smykker som raslet da jeg beveget meg?
Hun har trynet på hodet ned i Kiwiposen og blitt med inn i den praktiske posesamleren i benken. Der sitter hun, meget misfornøyd med å ikke bli tatt frem igjen.

Jeg savner henne. Følelsen av å føle seg fin, sofistikert, damete og fjong. Jeg savner å se meg selv i speilet og tenke at jeg er ok. Uten å føle at jeg ser sliten ut, trøtt, kjedelig hårsveis.., etc
Jeg har nye sko med litt hæl, hverdagssko, de står på vaskerommet-klar til bruk.. hva går jeg i? møkkete røde joggesko! Jeg har en marimekko-blå-kåpe, den er kjempekul, hva går jeg i? i en mørkeblå allværsjakke fra Didrikson.

Tenk å finne igjen denne kvinnen?!! hvordan skal jeg gjøre det? jeg trenger inspirasjon og tid! Jeg trenger alenetid uten å måtte bruke den på klesvask, jeg trenger en tur på butikken uten at det er Kiwi som får førsteprioritet, og jeg trenger penger som jeg kan bruke på meg selv, uten å tenke at jeg burde kjøpt ny overtrekks-dress til minsten i stedet.

Jeg ønsker å komme tilbake til å bli en modig, moden, fin, kvinne, en som har respekt for seg selv, en som bruker litt mer tid på utseende sitt, og som er fornøyd med seg selv. Ønsk meg lykke til!