tirsdag 28. juli 2015
For godt til å være sant!
Jeg har skrevet om dette tidligere og nå i late sommerdager evaluerer jeg. Hvor i livet er jeg?
Jeg har alltid sett for meg at jeg skal ha et stort hus fylt til randen med glade barn, koselige dager med liv og røre, engasjement, gode samtaler over bungnende middagsbord, kunst på veggene, grønnsakshage, mann i arbeidsklær..ja rett og slett det jeg har sett for meg er et meningsfylt hjem!
-og jeg er på god vei.. jeg styrer og suller i huset mitt, maler litt, flytter på møbler, baker, lager middager og koser meg i mitt eget lille hjem. Når solen skinner, verandadøra står på vidt gap, nyplukkede blomster står i krukker på verandaen og mitt hjem er fylt av familie, venner og barn - da har jeg det som plommen i egget.. Jeg elsker styr, til enhver tid ha noe å henge fingrene i, bare det ikke er en vaskefille. Jeg er ikke glad i å vaske, men hvis jeg kan møblere litt, eller male i tillegg så er det ok. .Jeg elsker å bli invitert inn i andres hverdager og deler gjerne noen av mine:) og innimellom har jeg opp til flere prosjekter i mitt lille hodet på gang.
Er jeg i mål nå? Er jeg fornøyd?, spør jeg meg selv?
...egentlig er jeg veldig fornøyd med livet jeg lever, jeg er tilfreds.. med glade barn, hektiske dager, livet som bare ruller avgårde, ting som skjer.. bake en pai, plukke noen sommerblomster, kjøre et tenåringsbarn, luke i bedet mitt, skravle på verandaen med den som måtte stikke innom, støvsuge litt .. bare helt vanlige hverdager.
Men hverdagen er ikke Bare Bare.. De er livet! Livet skal være skjønt, gi deg mening, føle at du lever her og nå... hva skal til for at jeg skal få enda bedre hverdager? Akkurat nå står vi på hodet midt i sommeren,..lange late sommerdager (ikke spesielt varme), med en påfallende travel høst med jobb og småbarn-storebarn hverdager- så jeg tror at akkurat nå skal jeg bare nyte dagene som ER... og dette skriver jeg ikke for å late som vi har det mye bedre enn alle andre..for det har vi nok ikke, men akkurat nå handler om å bare være fornøyd med det du har, og disse øyeblikkene må vi ta vare på.
Vi har hatt en flott uke som har gitt oss mye, sånt passe fint vær, vi har vært noen dager på hytta med småbarna, vi har hatt besøk av venner vi ikke har sett på lenge og grillet ute på tur med andre venner, familiebesøk har vi både vært på og hatt, jeg har ommøblert og bakt litt og plukket min aller første sukkerert. Neste år blir det fler! Som jeg sa; vi nyter og lever...og når høsten kommer braker det løs.
Ett barn starter opp på påbygg, ett barn starter som lærling, ett barn starter på vdg, ett barn skal opp i 2. klasse og ett barn starter på siste året på barnehagen- og jeg? jeg starter opp i full jobb igjen. Jeg har vært priviligert og kunne vært hjemmeværende for det meste de tre siste årene. Nå skal jeg tilbake i jobb, ny jobb, nye utfordringer og nye kollegaer. les gjerne dette om det å søke ny jobb Jeg gleder meg, og samtidig gruer meg litt for de daglige utfordringene vi kommer til å møte. Mest av praktisk karakter. -men foreløpig bare nyter vi!!
Etiketter:
bevegelse,
helse,
herr trompet,
kvalitetstid,
kvinnetanker,
late dager,
leve med barn,
livet i heimen,
logistikk,
mammatanker,
sommerdager,
storfamilien,
trompetene,
tur
tirsdag 14. juli 2015
Sommertid
#fisketur #grilling #cowboyhatt #taterleir #sommerferie #utpåturmedvenner # nærtur #fiskenhopperivannet #sommerminner #
søndag 5. juli 2015
Når du har gått et stykke innover, runder svingen og skyver den hengende rognbærbusken litt til side, så ser du det. Det lille rødmalte huset, med gammel takstein og en litt bulket takrenne. Langt inne i skogen for seg selv. Pipa er preget av mange lange høst og vinterkvelder med vedfyring.
Inngangspartiet er av det gode gamle slaget, hvitmalt, aldringsslitt. Det troner midt i et hav av blå, gule og rosa blomster. En blåmalt taburett står i døråpningen, den huser en solhatt, et par briller og en tykk bok. I vinduene henger gamle blondegardiner, de havner innimellom på utsiden fordi vinden røsker i dem og tar med seg husets lukter på ut. I hjørnet i solkroken står en antikk kurvstol fra svunne tider med et henslengt gammelt lappeteppe over. Her bor Amelia.
Amelia går alltid med solhatt og en stor strandveske over skulderen. Den blomstrede kjolen svinger litt når hun beveger seg. Håret er grått og krøller seg lett i enden av den lange fletta. Sandalene knirker når hun vipper på foten. Amelia er en gammel dame, full av undring og mot. Hun er moden, modig og kraftfull. Hun har brukt mye av livet sitt på å yte rettferd for andre, hun har mettet mange munner, hånden har vært rund og god og hun har hatt et åpent innbydende vesen, selv om hun selv absolutt ikke har vært den vakreste blomsten på sommerengen. Særpreg, ja, men skjønnhet? Det er øyet som ser... I det strieste regnværet har hun stått stolt, nikket med hodet og preget landskapet med sine farger, på solskinnsdager skinner hun omtrent på lik linje med de andre. Et merksnodig menneske som har bydd på sjarm og ekte følelser for dem som har kjent henne.
Hennes venn, "Octe" kommer og går, en gammel skogskatt, svart i fargen, gul i øynene. Akkurat nå sitter han i vinduskarmen der gardinen har blåst til på utsiden og hengt seg fast på veggen i en rusten spiker. Der sitter han å myser mot solen, værer etter lukten av noe i stekeovnen. Ser andektig utover skogene, tjernet på nersiden av huset. Den lille båten med fiskegarnene i. Den blå lille båten hvor Amelia og Octe kan sitte i timesvis.
Hva er deres hemmeligheter?
Hva bærer de på?
Inngangspartiet er av det gode gamle slaget, hvitmalt, aldringsslitt. Det troner midt i et hav av blå, gule og rosa blomster. En blåmalt taburett står i døråpningen, den huser en solhatt, et par briller og en tykk bok. I vinduene henger gamle blondegardiner, de havner innimellom på utsiden fordi vinden røsker i dem og tar med seg husets lukter på ut. I hjørnet i solkroken står en antikk kurvstol fra svunne tider med et henslengt gammelt lappeteppe over. Her bor Amelia.
Amelia går alltid med solhatt og en stor strandveske over skulderen. Den blomstrede kjolen svinger litt når hun beveger seg. Håret er grått og krøller seg lett i enden av den lange fletta. Sandalene knirker når hun vipper på foten. Amelia er en gammel dame, full av undring og mot. Hun er moden, modig og kraftfull. Hun har brukt mye av livet sitt på å yte rettferd for andre, hun har mettet mange munner, hånden har vært rund og god og hun har hatt et åpent innbydende vesen, selv om hun selv absolutt ikke har vært den vakreste blomsten på sommerengen. Særpreg, ja, men skjønnhet? Det er øyet som ser... I det strieste regnværet har hun stått stolt, nikket med hodet og preget landskapet med sine farger, på solskinnsdager skinner hun omtrent på lik linje med de andre. Et merksnodig menneske som har bydd på sjarm og ekte følelser for dem som har kjent henne.
Hennes venn, "Octe" kommer og går, en gammel skogskatt, svart i fargen, gul i øynene. Akkurat nå sitter han i vinduskarmen der gardinen har blåst til på utsiden og hengt seg fast på veggen i en rusten spiker. Der sitter han å myser mot solen, værer etter lukten av noe i stekeovnen. Ser andektig utover skogene, tjernet på nersiden av huset. Den lille båten med fiskegarnene i. Den blå lille båten hvor Amelia og Octe kan sitte i timesvis.
Hva er deres hemmeligheter?
Hva bærer de på?
Abonner på:
Innlegg (Atom)